Det bugner av rødsprengte bær på mannshøye busker. Fullsatte greiner bøyer seg motvillig mot mørk vulkanjord. Luften er mettet av en søtlig eim, og av den høyfrekvente summingen til nektartørste insekter. Det er kaffehøst i Magnolia Miramar. I løpet av fire hektiske måneder skal levebrødet for det neste året sikres. Både store og små deltar. Flittige fingre plukker kurv etter kurv. Ved endt arbeidsdag bærer mennene blytunge sekker ned til landsbyen. Sekkene veier nesten like mye som dem selv. Videre må kaffen vaskes, tørkes og sorteres. Så er den beste kvaliteten klar for salg på det internasjonale markedet.
Flyktningbakgrunn
Innbyggerne i Magnolia Miramar har bakgrunn som flyktninger. De kommer opprinnelig fra forskjellige steder i Guatemala, men alle har det til felles at de forlot landet under borgerkrigen. Mexico ble redningen fra forfølgelse og ekstrem fattigdom.
Da de første flyktningene ankom asyllandet på slutten av 1970-tallet, fantes det ikke noe formelt mottaksapparat. Offisielt sett eksisterte det ennå ingen flyktninger; bare illegale immigranter. De nyankomne guatemalanerne bosatte seg derfor spredt i grenseområdet. For å unngå deportering tok de meksikanske identiteter og assimilerte seg i størst mulig grad med lokalbefolkningen. Flyktningene sluttet å snakke sine minoritetsspråk, og de brente indianerdrakter som kunne røpe deres herkomst.
I 1982 ble det internasjonalt anerkjent at krigen i Guatemala skapte flyktninger. Samme år startet meksikanske og UNHCR etableringen av flyktningleire; først i grenseområdet og senere også lengre nord i landet. De som bosatte seg i leirene fikk hjelp, beskyttelse og formell flyktningstatus. Størsteparten av de rundt 200 000 guatemalanerne som tok seg til Mexico under krigen kom imidlertid ikke til å leve leirlivet. I stedet bosatte de seg familievis og levde illegalt i spredt eksil. De har i ettertid fått betegnelsen uoffisielle flyktninger.
Kollektiv retur
I løpet av 1990-tallet ble drøyt 40 000 flyktninger repatriert. Tilbakevendingen skjøt for alvor fart etter 8.oktober 1992. Da undertegnet representanter for flyktningene og Guatemalas regjering en returavtale. I avtalen fikk flyktningene gjennomslag for flere av sine krav. Viktigst var kravet om å få egen jord. Størsteparten av flyktningene bar på en fortid som selvforsørgende bønder. De hadde dyrket basisproduktene mais og bønner på egne parseller. Under eksiltiden skjedde det imidlertid ofte at husene og jorden deres ble okkupert av andre. Og selv om flyktningene gjorde hevd på sin rettmessige eiendom, nådde de sjelden frem. Myndighetene viste liten vilje til å rydde opp i slike jordkonflikter. I stedet slo den nye returavtalen fast at flyktningene skulle få tildelt ny jord ved repatriering. Et annet viktig gjennomslag var flyktningenes krav om å få organisere kollektive returer. Heller enn individuell repatriering ønsket de å ankomme Guatemala i større grupper for å etablere seg i fellesskap. Slik følte de større trygghet. Organiseringen rundt de kollektive returene hadde sitt utspring i flyktningleirene, men gradvis kom også de uoffisielle flyktningene på banen.
De 62 familiene som returnerte til Magnolia Miramar bodde spredt og illegalt i Mexico. Fra midten av 1990-tallet begynte de å søke sammen med tanke på repatriering. Siden alle var jordløse, hadde de krav på ny jord i Guatemala. Det var en gruppe tidligere geriljaledere som tok initiativ til returen. De hadde visjoner om å danne et sosialistisk jordbrukskollektiv. Utgangspunktet var en tidligere privateid kaffefarm som de fikk kjøpt gjennom statlige kredittordninger. Farmen lå isolert til i det vulkanske høylandet. Inspirert av tankegodset fra den cubanske revolusjonen så flyktningene likevel for seg at deres tilbakekomst kunne gi sosialistiske ringvirkninger i hele det guatemalanske samfunnet. – Vi leste ofte Che Guevaras memoarer på den tiden. Det ga oss håp om at vi kunne bidra til å skape et nytt Guatemala, minnes leder Gilberto.
I april 1999 var returgruppen klar. Etter mer enn 18 år i eksil vendte 260 flyktninger tilbake til fedrelandet for å starte en ny tilværelse. Kjente og ukjente hadde felles destinasjon. De skulle til Magnolia Miramar. Der var målet å livnære seg gjennom kaffeproduksjon.
Internasjonal kaffekrise
Året etter returen sank kaffeprisen drastisk på det internasjonale markedet. Inntektsgrunnlaget til de tidligere flyktningene ble redusert til en tredel. Mange så seg derfor nødt til å gjeninnvandre til Mexico for å finne arbeid. Videre utløste krisen en intern konflikt i Magnolia Miramar. På den ene siden sto kollektivistene som mente at driften måtte holde frem som planlagt.
På den andre siden sto en utbrytergruppe som ønsket å parsellere eiendommen slik at hver familie kunne arbeide individuelt. Sistnevnte mente at sosialismens dager var over. – Det var på tide å innse at vi hadde returnert til Guatemala og ikke til Cuba eller det tidligere Sovjet, gjenopplever Mario som sto i spissen for utbryterne.
Konflikten endte med todeling. Halvparten av familiene fikk tildelt egne parseller, og den andre halvparten fortsatte kollektivt. Begge gruppene ble imidlertid nødt til å ta opp store lån for å komme videre. Likevel hadde de kun nok til å betale det aller nødvendigste. Mat og klær måtte prioriteres fremfor kunstgjødsel og sprøytemidler. I flere år følte eksflyktningene derfor at de forsømte kaffeproduksjonen.
– Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Fattigdommen førte til at vi produserte organisk kaffe uten å være klar over det, forteller Gilberto. Det var en utenlandsk hjelpeorganisasjon som ”oppdaget” det. Organisasjonen kom til Magnolia Miramar for å undersøke ulike eksportmuligheter. Og det faktum at kaffen var organisk åpnet for nye og uventede markeder.
Mot rettferdig handel
I Magnolia Miramar satses det nå bevisst organisk. Særlig fører de 30 familiene som fortsatt driver kollektivt nøye kontroll. De har utsikter til å kunne selge kaffen gjennom såkalt rettferdig handel. Den underliggende filosofien er at mer av inntektene skal gå til kaffebøndene og mindre til handelsmennene. Blant annet innebærer det at bøndene vil være sikret en minsteinntekt, uavhengige av prissvingninger på det internasjonale markedet.
Før en produsent når så langt, er det imidlertid en rekke organisatoriske, økonomiske og kvalitetsmessige krav som må innfris. Sertifiseringsprosessen kan derfor være tidkrevende, men i Magnolia Miramar er den i det minste igang.
Årets kaffe er ennå ikke solgt, men de tidligere flyktningene håper at det vil skje gjennom rettferdig handel.
