– En av hensiktene med ordningen var å gjøre det verre for dem med endelig avslag, slik at det å reise hjem skulle bli et mer aktuelt alternativ, sier kommunalminister Erna Solberg.
Asylsøkere som har fått avslag, men likevel ikke drar tilbake til hjemlandet, skaper problemer for norske myndigheter. For å presse frem en retur ble det i 2004 besluttet at de som ikke samarbeider skulle miste plassen i asylmottaket, samt bortfall av matpenger. På oppdrag fra Kommunaldepartementet er rapporten utarbeidet av forskerne Jan-Paul Brekke ved Institutt for Samfunnsforskning (ISF) og Susanne Søholt ved Byggforsk.
Ingen ble fysisk kastet ut av mottakene som en følge av ordningen de første femten månedene. I mottakene var den synlige konsekvensen en reduksjon og full stopp i kontantutbetalingene, ikke utkastelser.
Her er resultatet av rapporten:
Ingen effekt på gruppens handlingsmønster når det gjaldt retur
Gjennomgang av spesielt tilrettelagt statistikk viste ingen tegn til en økning i antall returer etter innføringen av ordningen det første året, verken generelt eller blant de med bortfall. Det var heller ikke mulig å spore noen økning i tempoet på returene fra endelig avslag til retur fant sted.
Uenighet om hvem som hadde ansvaret for å løse situasjonen
Kommunene og de med avslag pekte på staten, staten pekte på de med avslag. I følge staten lå ansvaret hos individene som fikk bortfall. De kunne løse situasjonen ved å reise hjem. Personene med avslag mente at staten hadde ansvar for å finne en løsning. Kommunene mente at staten måtte ha helhetsansvar for asylpolitikken.
Opprettelsen av et utreisesenter så ut til å løse bare ett av to problemer
Ansvarsfordelingen mellom stat og kommune blir klargjort, mens det er usikkert om den grunnleggende uoverensstemmelsen med de tidligere asylsøkerne vil bli løst. Det vil si at det er usikkert om tidligere asylsøkere vil benytte seg av utreisesenteret, og om det vil medvirke til flere returer.
Signaleffekten uteble
De første femten månedene med ordningen viser at gjennomføringen ble preget av utydelig informasjon og motsetninger mellom involverte myndigheter. Dette bidro til at signaleffekten av ordningen uteble.
Signalene fra sentrale myndigheter i forhold til nødhjelp var tvetydige og åpnet for ulik praksis
Praksis varierte mellom kommuner, mellom for eksempel bydeler i Oslo, og innenfor samme kommune til forskjellige tider. Kommunene følte at de manglet klare signaler fra sentrale myndigheter.
Ansatte i førstelinjetjenesten oppfattet seg selv som grensevoktere
Det var de som satt i skranken på sosialkontorer og legekontorer som måtte fronte kontrollpolitikken ansikt til ansikt med personene med bortfall, og avstemme denne mot sosialpolitikken. Var vedkommende en del av samfunnet eller ikke? Skulle hun eller han få eller ikke få støtte og hjelp?
Sterk støtte fra flere typer frivillige sammenslutninger til de rammede
Blant de som ga viktig støtte til denne gruppen var lokale grupper som oppsto ut fra situasjonen, samt etablerte interessegrupper.
Ordningen førte ikke til økning i registrert kriminalitet
Det var imidlertid bekymring for økt kriminalitet fra gruppen hvis ordningen blir langvarig. Denne frykten kom til uttrykk i kommuner, blant helsepersonell og blant personene selv.
Senkede levekår for de som ble i mottak
Den usikre situasjonen forsterket helseproblemer. Fraværet av økonomi førte over tid til ensidig kosthold, svekket allmenntilstand og bekymringsmeldinger fra støttegrupper og helsepersonell. Kontakten med helsevesen, tannhelsetjeneste og kjøp av medisiner ble nedprioritert på grunn av økonomien. Disse problemene ble imidlertid observert så lenge personene befant seg i mottakene.
Levekårene ble forverret når tidligere asylsøkere forlot mottakene
Tidligere asylsøkere forlot mottakene og søkte til Oslo kommune. Det var registret få søknader om nødhjelp fra denne gruppen i andre kommuner. Tilgangen til helsetjenester var minimal. Deres helsesituasjon ble ikke fulgt opp. Av de som hadde reist til Oslo hadde mange bodd på gaten i perioder. Levekårene varierte mellom dem som fikk nødhjelp fra Oslo kommune og dem som ikke fikk det.
Liten returvilje og større press
Motviljen mot å returnere blant dem som opplevde et behov for beskyttelse ble ikke svekket ved ordningen, men vilkårene for å overleve i Norge ble forverret.
Manglende norskkunnskaper var en ulempe
Dette ga reduserte muligheter til å få korrekt informasjon om saksgangen i mottak. For de som forlot mottakene var manglende språkkunnskaper et problem for å orientere seg om hvordan de kunne få hjelp.
Forskerne fremhever to poenger med hensyn til veien videre i dette spørsmålet. Det ene er at forvaltningen og forskningen har liten kunnskap om personer som lever på utsiden av samfunnet.
– I arbeidet møtte vi sider av dagligliv og uformelle hjelpesystemer som er lite omtalt. Et eksempel er informanter som hadde forlatt mottakene, og likevel ble tolerert av vektere og politi. I Tyskland blir tidligere asylsøkere i en lignende situasjon nettopp kalt for “tolererte“ eller “tålte“. De lever på utsiden av samfunnet, sier Brekke og Søholt.
– De skal egentlig ikke være i landet, men de er der, og myndighetene har spilt alle sine kort. De tolererer at de er der.
Denne gruppen kan kobles til andre grupper av det man kan kalle irregulær migrasjon. Med økt arbeidsinnvandring vil reguleringen av ulike typer migranter bli et viktig tema. I dette arbeidet vil norske myndigheter måtte skille mellom de som er innenfor statens ansvarsområde, og de som er utenfor.
– Våre informanter sto her i en særstilling når myndighetene ønsket å støte dem ut av samfunnet, selv om de måtte tåle at de var i landet. En geografisk utkastelse fra landet ble erstattet av en sosial eksklusjon i landet, påpeker forskerne.
NOAS opprørt
– Regjeringens beslutning om å benytte sosial nød for å presse personer til samarbeid om retur har ikke blitt akseptert av det norske folk. Dette har vist seg i den brede kritikken og den aktive motstanden vi har sett mot denne politikken, sier Morten Tjessem, generalsekretær i
Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS).
– Dette bør være et varsko for regjeringen og viser at det går en grense for hva ansvarlige politikere kan tillate seg, også i asylpolitikken. Opprettelsen av et statlig tilbud for denne gruppen er et resultat av den folkelige motstanden, mener han.
– Resultatet er ikke spesielt overraskende. At vilkårene for å leve i Norge blir forverret, betyr ikke at man automatisk kan dra til hjemlandet og et liv i frykt. Jeg er bekymret for hva som skjer med menneskene som havner i dette systemet. Etter at norskundervisningen for asylsøkere forsvant, skaper man en gruppe med mennesker uten norskkunnskaper som lever på siden av samfunnet, uten ressurser og uten mulighet til å leve et verdig liv, sier Trond Thorbjørnsen, leder i SOS Rasisme.
UNDERSAK
– Meningen å forverre levekårene
– Det at ordningen så langt ikke har bidratt til å øke antallet frivillige returer, kan ha sammenheng med at ingen i praksis har mistet botilbudet i mottakene enda. Når dette skjer i praksis, kan det tenkes at det vil bidra til at flere samarbeider om frivillig retur fordi de ser at løpet er kjørt. Nå er det fortsatt mulig å ha forhåpninger, selv om disse er grunnløse, sier kommunalminister Erna Solberg.
– Kommunenes praktisering av nødhjelpen ble mer utfordrende enn vi hadde forutsett. Akkurat denne problematikken håper jeg vi løser med etableringen av utreisesenter for personer med endelig avslag på asylsøknaden sier Solberg.
– Det at folk fikk forverret sine levekår ligger i sakens natur. En av hensiktene med ordningen var å gjøre det verre for dem med endelig avslag, slik at det å reise hjem skulle bli et mer aktuelt alternativ. De som samarbeider om retur får jo bo i mottak til hjemreisen kan finne sted, selv om det kan ta tid. Jeg ønsker at det skal lønne seg å samarbeide med myndighetene når det faktisk er lovlig besluttet at man ikke får oppholdstillatelse i landet. Samtidig kan vi som samfunn ikke akseptere at folk fryser eller sulter i hjel, slik at det må være et nedre sikkerhetsnett også for dem med endelig avslag på en asylsøknad. Her ble altså praktiseringen av nødhjelpen svært ulik i kommunene. Med opprettelse av utreisesenter tar staten dette ansvaret, sier Solberg.
