Norge – Tyrkia: uavgjort

I Tyrkia er det langt mellom kvinnene i nyheter og avisredaksjoner. Men hvor mye bedre er det i Norge? Huriye Toker har sammenlignet kjønnsbalansen i de to tyrkiske avisene Hurriyet og Aksam med norske VG og Dagsavisen. Hun fant forbløffende mange likhetspunkter.

Toker antok at kjønnsbalansen i norske avisers nyhetsstoff ville være langt bedre enn i de tyrkiske. – Norge er et vestlig, industrialisert land, med høy yrkesdeltakelse blant kvinner, velferdsordninger som gjør det mulig å kombinere omsorg og arbeid, og om lag 35 prosent kvinner i parlamentet. De nordiske landene regnes som mest likestilt i verden, poengterer hun. – Tyrkia er på sin side et land der kvinner står mellom tradisjonelle institusjoner, patriarkalske normer og kvinners frigjøringsgrupper. Det tyrkiske samfunnet, og dermed også den kvinnelige befolkningen er todelt: På landsbygda, særlig i sør og sørøst, har kvinner lav status og kontrolleres av normer og sosiale regler jeg vil karakterisere som klassisk patriarkalske. Her er også analfabetismen blant kvinner høy. Til sammenligning er kvinner som lever i vest, i urbane og industrialiserte strøk, relativt sett friere både i familien og i offentligheten. De nyter i større grad godt av formelle rettigheter de har som samfunnsborgere i følge den tyrkiske republikkens forfatning. Likevel er kvinneandelen i parlamentet bare fire prosent, forteller Toker.

Sprekker i likestillingsfasaden
Antakelsen om at norske aviser ville slå tyrkiske ned i støvlene holdt ikke. Med sin hovedoppgave i medier og kommunikasjon slår Toker en solid sprekk i den norske likestillingstilfredsheten. Hun har sammenlignet kjønnsbalansen i nyhetsdekningen i fire dagsaviser i Norge og Tyrkia, i andre halvdel av 2003. Avisene hun valgte, norske VG og tyrkiske Hurriyet, er begge størst i sine respektive land. Norske Dagsavisen og tyrkiske Aksam hadde begge kvinnelige redaktører på det aktuelle tidspunktet. Totalt 40 aviseksemplarer og 3 519 nyhetssaker inngår i undersøkelsen.
Toker telte om hovedpersonen i nyheten var en kvinne eller mann, og hva slags posisjon/yrke han eller hun hadde. Hun undersøkte hvilke kjønn og posisjon hovedkilde og bikilde i nyhetssaken hadde, hvilke kjønn journalisten som laget saken eller kommentaren hadde, hvilke kjønn som opptrådte på bildene, hvilke plassering nyhetssak og bilde hadde i avisen. og om saken kunne karakteriseres som myk eller hard nyhet; det vil si om tema var miljø, helse og utdanning – eller politikk, økonomi og næringsliv. Videre hvilke tema som dominerte saker der kvinner var fremtredende, og hvordan kvinnene ble framstilt.

Hva skriver de om?
– Både norske og tyrkiske aviser har flest nyheter om kunst og underholdning, dernest om politikk og regjeringssaker, mens økonomi og næringsliv kommer på tredjeplass. De norske skriver mer om kultur og de tyrkiske mer om økonomi, men at de norske avisene har tabloidformat, mens de tyrkiske har fullformat synes å bety lite for temavalg, forteller Toker. Hvis vi ser bort fra forsidene. Mens VG og Dagsavisen ofte har kultursaker på forsiden, dominerer politikk og økonomi i Tyrkia. I begge land får nasjonale saker størst oppmerksomhet (45 prosent), dernest utenriksnyheter (24 prosent) og til slutt lokale saker (12 prosent). Sporten inngår ikke i undersøkelsen hennes. Da ville antakelig dette temaet vært inne på topp-tre-listen. På en tilfeldig valgt dag: 7. juli 2003, hadde VG 13 sider med sport, Dagsavisen 8 sider, Hurriyet og Aksam 4 sider.
Menneskerettigheter, kvinners rettigheter og likestilling skrives det lite om. – En prosent av nyhetssakene i de tyrkiske avisene og 1,7 prosent i de norske, handler om dette. Bare Dagsavisen skiller seg ut. De har dobbelt så mange artikler om dette tema som de andre tre i undersøkelsen, påpeker Toker.

Kvinner har ikke hovedrollen
Kvinnene dominerer heller ikke som hovedpersoner i sakene. I de tyrkiske avisene var en kvinne hovedperson i 10 prosent av nyhetssakene, mens de norske avisene kan skilte med 11 prosent kvinner i hovedrollen. En mann er hovedperson i 38 prosent av de tyrkiske nyhetssakene og i 31 prosent av de norske. – De tre vanligste posisjonene til hovedpersonen var politiker, kjendis og næringslivsledere. Mens politikere/byråkrater snakker mest i tyrkiske aviser, er det kjendisene som snakker mest i de norske, sier Toker.
Går vi til kilder, det vil si ulike typer eksperter som kommenterer eller uttaler seg i en sak, er forskjellen på Norge og Tyrkia større. De tyrkiske avisene har 3 prosent kvinnelige hovedkilder mot 31 prosent mannlige. I Norge er det 8 prosent kvinner mot 26 prosent menn. Det samme mønsteret gjør seg gjeldende blant bikildene. – Når det gjelder kilder er med andre ord tyrkiske aviser mer ekstreme i sin kjønnsubalanse enn de norske. I tillegg bør det nevnes at Dagsavisen har flere kvinnelige kilder enn VG, påpeker Toker.
Hvordan defineres så kvinnene, når de har hovedfokus i en sak. Huriye Toker har telt opp 418 slike nyhetssaker. Representasjonen kan være negativ, ved at kvinnen i saken er offer for en forbrytelse. Den kan være positiv, som når en kvinne med suksess intervjues – eller den kan være nøytral, for eksempel en forfatter som uttaler seg i en sak. Igjen er likheten mellom norske og tyrkiske aviser slående. Kvinnene framstilles negativt i 38 prosent av de aktuelle sakene i de tyrkiske avisene, mot 37 prosent i de norske. De framstilles positivt i 23 prosent av de tyrkiske sakene, mot 22 prosent av de norske – og nøytralt i 65 prosent av de tyrkiske mot 40 prosent av de norske.

Kvinnene signerer mindre
Videre var 7 prosent av de tyrkiske nyhetsartiklene signert av kvinnelig journalist, mot 11 prosent av de norske. I begge land hadde 22 prosent av artiklene mannlig signatur. Noe stoff er usignert, og noe signeres av begge kjønn. – Det er et viktig funn at de to avisene med kvinnelig redaktør hadde flere kvinnelige bylines, slik var det både i norske Dagsavisen og i tyrkiske Aksam, forteller Toker.
Hva skriver så kvinnene om?
– I de norske avisene er prosentandelen kvinner høyere når det gjelder myke nyheter enn harde. Slik er det faktisk ikke i de tyrkiske. Der skriver kvinnelige reportere dobbelt så ofte harde nyheter som myke. I tillegg vil jeg nevne at mange, både harde og myke saker, er signert av både kvinner og menn – sammen. Slik var det særlig i avisene Aksam for harde og VG for myke nyheter, sier Toker

Kommentarer og bilder
Kommentarer og kronikker er det i hovedsak menn som tar seg av. Menn signerte omtrent halvparten av kommentarstoffet i avisene, kvinner 13 prosent. VG kommer dårligst ut i undersøkelsen. – VG ga minst plass til kvinnelige kommentatorer og kronikører. I avisutgavene jeg undersøkte var det ingen kvinner blant de som skriver dagens kommentar på side 2, forteller Toker. Den samme kjønnsubalansen finnes blant leserbrevskriverne, men her er andelen kvinner større i Norge enn i Tyrkia.
Også på bildene er menn i solid flertall. I de tyrkiske avisene viser 9 prosent av bildene kvinne og mann sammen, 11 prosent en kvinne alene og 24 prosent en mann. I Norge er tallene til sammenligning, 7, 8 og 22 prosent.

Om menn og av menn
– Alle fire avisenes nyhetssaker skrives av menn, de handler om menn og menn avbildes i størres grad enn kvinner. Selv om kjønnsubalansen er noe mindre ekstrem i de norske avisene, reflekterer ikke nyhetsdekningen den kjønnsbalansen Norge har oppnådd i arbeids- og samfunnslivet. Skjevheten i tyrkiske aviser kan forklares med at kvinner er fraværende på de fleste samfunnsområder, men den forklaringen kan ikke brukes i Norge, oppsummerer Huriye Toker. Og hun stiller selv spørsmålet: – Hvorfor framstår avisene i min undersøkelse som så like med hensyn til kjønnsrepresentasjon, når samfunnsforholdene ellers er så forskjellige?
– Både i Norge og i Tyrkia er om lag halvparten av journaliststudentene kvinner, i Norge faktisk mer enn halvparten. Men dette har ikke i noen av landene hatt noen særlig betydning for kvinneandelen i ledende posisjoner i mediene. Her er det fortsatt mennene som dominerer, og dette kan ha betydning både for kjønnsubalansen i redaksjonene og i spaltene. Min undersøkelse viser at det er litt forskjell på aviser med kvinnelig og mannlig redaktør. En annen forklaring kan være at man i Norge lever på en myte om at det er ”full likestilling”, sier Toker, og utdyper. – Likestillingslov og antidiskrimineringslover er viktige, men de skaper ikke kjønnsbalanse i nyhetsdekningen. Her handler det om å stille spørsmål ved kjønn og måten kjønn framstilles, ved hva som er nyheter og hvordan de presenteret. Det synes ikke som om kjønnsperspektivet er integrert i arbeidet med å velge ut og presentere nyheter, og når man ikke er tilstrekkelig oppmerksom på kjønnsubalansen fortsetter kvinnen å være ”den andre” i nyhetsbildet.

Spørsmålene som ikke stilles
– Media produserer nyheter, ikke sannhet. De konstruerer verden. De speiler den ikke, påpeker Huriye Toker. – En nyhet blir til gjennom en rekke valg preget av de oppfatninger og tatt-for-gitt heter som finnes blant redaktører og journalister, og det samfunnet de er en del av. Først og fremst handler det om å avgjøre hva som er en nyhet, deretter om alt fra overskrift, til bilder og ordvalg. I denne prosessen behøves det noen som stiller spørsmål ved hvordan kjønn representeres, og som forstår hvordan kvinners underordning stadig reproduseres. Media skal drive samfunnskritikk. Det ligger i deres mandat og oppgave. Og når de mislykkes i dette, gir de ikke bare et skjevt bilde av virkeligheten, i tillegg reproduserer de urettferdighet og ulikhet, understreker medieviteren, før hun avslutter: – Utfordringen er ikke å øke kvinneandelen med noen få prosentpoeng, men å utforske og endre de strukturelle verdiene og rutinene som skaper stor kjønnsubalanse i nyhetsdekningen i to så forskjellige land som Norge og Tyrkia.

Tidligere publisert i KILDEN.