Frp’s innvandrerpolitikk

0Shares

Noen reflekser i det politiske liv er sterkere enn andre. En av de mest velfungerende er at både mediene og Frp’s politiske motstandere reagerer momentant når Carl I. Hagen eller Siv Jensen varsler at partiet vil satse på innvandring. Da Siv Jensen åpnet det nye året med å si at innvandringspolitikk blir et av partiets satsingsområder i den kommende valgkampen, var følgelig reaksjonene forutsigbare: Ap’s partisekretær Martin Kolberg varslet enda en gang en verdikamp, og mediene spekulerte i om lokalvalgkampen blir ekstra hard og skitten.

Det på tross av at Siv Jensen strengt tatt ikke sa noe som helst. Det er som forventet at innvandrings- og integreringspolitikk blir et av Fremskrittspartiets satsingsområder i valgkampen. Spørsmålet er om det blir det viktigste, og det sa ikke Jensen noe om. Dersom hun hadde blitt spurt, hadde hun neppe kunnet svare ærlig. Hun og de andre partistrategene bestemmer trolig først i sommer hvordan de skal profilere seg i valgkampen, og om partiet er tjent med å kjøre hardt på innvandrings- og integreringspolitikk.

Det er på langt nær opplagt hva Fremskrittspartiet vil gjøre. Det er viktig for partiet at de velgerne som er opptatt av en streng innvandringspolitikk fortsatt oppfatter Frp som sitt parti, men samtidig er Fremskrittspartiet nå blitt så stort at det har mange andre hensyn å ivareta.

Det ene hensynet er i forhold til de andre såkalte borgerlige partiene. Dersom Fremskrittspartiet skal samarbeide med Høyre og sentrumspartiene om å ta makten i kommunene etter valget, må det ikke ha vært for mange konfrontasjoner om integreringspolitikk i valgkampen. I tillegg har valgkampen og samarbeidsforhandlingene etter høstens lokalvalg betydning for rikspolitikken. Dersom Fremskrittspartiet og Høyre (og kanskje Venstre/Kristelig Folkeparti) skal fremstå som et troverdig alternativ til dagens regjering, må ikke innvandrings- og integreringsspørsmål være for langt opp på den politiske dagsorden.

Det andre hensynet Frp-strategene må ta er til velgerne. Dersom Frp skal opp mot 30 prosents oppslutning i valget i 2009, må partiet være attraktivt også for liberale velgere som mener at det er andre ting som er viktig enn de klassiske Frp-sakene. De vil kunne tenkes å stemme på Siv Jensen, selv om de absolutt ikke er enig med henne i innvandrings- og integreringspolitikken. Da er det en forutsetning at Jensen, og de andre Frp-toppene, ikke har vært for aggressive i valgkampen.

Det tredje hensynet Fremskrittspartiet må ta er mer saklig. Partiet har et internt utvalg som om ganske kort tid skal legge frem forslag til fremtidig integrerings- og innvandringspolitikk. Da blir det spennende å se hvor mange tiltak partiet finner som kan bidra til at de skjerper sin innvandrings- og integreringspolitikk. Det er ikke så mye å gå på i forhold til dagens standpunkter.

Noe av det mest spennende er at Fremskrittspartiet fortsatt forsøker å holde fast på sin såkalt ikke-diskriminerende politikk. Det betyr at tiltakene som fremmes skal gjelde for alle – ikke bare for innvandrere. Når partiet argumenterer i mot kvotering, vises det alltid til partiets såkalt universelle politikk – man skal fastsete rammevilkår som alle må innrette seg etter.

Så ser de fleste at en politikk kan virke diskriminerende selv om den formelt ikke er det. Dersom man skal ta barna fra de familiene som ikke lærer sine barn norsk i barnehagealder, er det for så vidt en generell politikk, men den rammer jo bare dem som ikke snakker norsk i hjemmet.

Fremskrittspartiet skal slite med å unngå diskrimineringsstempelet, dersom det blir for mange slike tiltak som åpenbart fører til at våre nye landsmenn får tøffere levevilkår enn våre gamle landsmenn. Da er det kanskje bedre å nøye seg med en tøff retorikk?