Utlendingsnemnda (UNE) har gått gjennom 94 avgjørelser om religiøs forfølgelse fra perioden 2023 til 2025. Flertallet gjelder personer fra Iran og Afghanistan som sier de har konvertert fra islam til kristendommen.
Gjennomgangen ligger til grunn for et oppdatert praksisnotat om hvordan slike saker vurderes. UNE har også justert beskrivelsen av praksisen etter nyere avgjørelser fra Høyesterett.
Afghanistan og Iran vurderes forskjellig
For asylsøkere fra Afghanistan kan selve konverteringen fra islam til kristendommen føre til fare for forfølgelse ved retur. Dermed blir ett spørsmål særlig viktig: Tror UNE at konverteringen er reell?
Nemnda vurderer da om personen faktisk har fått en kristen overbevisning, eller om konverteringen først og fremst har skjedd for å få opphold i Norge.
For iranere er vurderingen annerledes. Der mener UNE at ikke alle kristne konvertitter automatisk risikerer forfølgelse.
I disse sakene ser nemnda nærmere på hvordan personen faktisk vil leve ut troen dersom han eller hun må reise tilbake til Iran. Det kan blant annet handle om religiøs aktivitet, kontakt med andre kristne og hvordan troen uttrykkes offentlig.
– UNE krever ikke at en person skal skjule religionen sin eller avstå fra religiøs aktivitet, for eksempel misjonering, for å unngå forfølgelse, skriver Utlendingsnemnda.
Skal ikke måtte skjule troen
Dette punktet står sentralt i den oppdaterte beskrivelsen av praksisen.
En asylsøker skal altså ikke få beskjed om at han eller hun kan unngå problemer ved å holde troen hemmelig, slutte å delta i religiøse aktiviteter eller la være å fortelle andre om religionen.
UNE skal i stedet vurdere hva personen faktisk vil gjøre etter en retur, og hvilken risiko dette vil innebære. Dersom nemnda mener personen vil bli utsatt for forfølgelse på grunn av religionen eller religiøse aktiviteter, kan vedkommende ha rett til flyktningstatus.
Religionsbegrepet tolkes dessuten bredt. Beskyttelsen gjelder ikke bare medlemskap i en bestemt religion, men også retten til å skifte religion, forlate en religion eller være ateist.
Religionsfriheten omfatter også retten til å praktisere troen privat og offentlig, blant annet gjennom bønn, religiøse symboler, undervisning og misjonering.
Troverdigheten kan bli avgjørende
Mange konvertittsaker handler derfor ikke bare om forholdene i hjemlandet. UNE må først ta stilling til hvilke opplysninger fra asylsøkeren som kan legges til grunn.
Dette kan bli særlig avgjørende i saker fra Afghanistan. Dersom UNE tror på at personen faktisk har konvertert, legger nemnda til grunn at afghanske kristne konvertitter risikerer forfølgelse ved retur.
UNE understreker samtidig at hver sak skal vurderes individuelt. Praksisnotatet beskriver hovedlinjene og gir ikke en fullstendig liste over alle forhold som kan få betydning i den enkelte saken.
Sverige gransker sine konvertittsaker
Den norske gjennomgangen kommer kort tid etter at Sverige satte søkelyset på behandlingen av asylsaker der religiøs konvertering brukes som grunnlag for beskyttelse.
Utrop skrev 19. september at svenske myndigheter har satt i gang en gjennomgang av slike saker. Målet er blant annet å undersøke om vurderingene er like og rettssikre.
I Norge er UNEs praksisnotat ikke en tilsvarende ekstern gransking. Det er nemndas egen beskrivelse av hvordan sakene behandles, basert på gjennomgangen av tidligere avgjørelser.
Praksisnotater skal blant annet bidra til at lignende saker blir behandlet likt, men UNE opplyser at notatene i seg selv ikke er bindende for dem som avgjør sakene.
