Hun sa ja til ham i fengselet – dagen etter ble han henrettet

Jeg lette etter en sang jeg kanskje kunne synge i datterens bryllup. Så dukket en nyhet opp på mobilskjermen som gjorde det umulig å fortsette.

Noen ganger lammer nyhetene oss. For oss iranere kommer disse lammende nyhetene nesten hver dag. Men denne gangen var historien enda mer smertefull.

Mandag 5. oktober dukket en nyhet opp på mobilskjermen min – og på skjermene til tusenvis og tusenvis av iranere. Den handlet om en ung mann, en ung kvinne og et «ja» gjennom fengselsmurene.

En ung mann ved navn Alireza

La meg gå tilbake til det som skjedde før denne mandagen. Til en ung mann ved navn Alireza Sepahi.

Han ble arrestert i januar, i sitt eget hjem. Ifølge menneskerettighetsorganisasjonen Hengaw ble han såret av fire skudd i forbindelse med arrestasjonen.

Myndighetene anklaget ham for å ha deltatt i drapet på fire politifolk. Men menneskerettighetsorganisasjonen Iran Human Rights har dokumentert tortur for å presse fram tilståelser fra de tiltalte i saken, og beskriver alvorlige brudd på retten til en rettferdig rettergang.

For oss som følger disse historiene, er mønsteret smertelig kjent: tortur, isolasjon og til slutt en dødsdom. Enda et ungt menneske på vei mot galgen.

Myndighetene sier: «Drapet på flere politifolk.» Jeg kjenner igjen bøddelens stemme, stemmen til det islamske regimet, når anklagene gjentas uten at fortellingene til de dømte får samme plass.

Men hva med vår fortelling? Vi er et folk hvis fortellinger så ofte blir oversett i larmen fra politikk og ideologier.

Han overlevde – og ble ført tilbake

Alireza skulle etter planen henrettes 28. juli. Ifølge Iran Human Rights fikk han et hjerteinfarkt kort tid før den planlagte hengingen og ble fraktet til sykehus.

Han overlevde og ble senere ført tilbake til fengselet. For familien betydde det fortsatt frykt for både helsen hans og det som ventet ham.

Han fikk behandling og overlevde. Likevel ventet dødsdommen fortsatt på ham.

Den unge kvinnen han var forlovet med, Mahshad Keshani, satt også fengslet. Hun var dømt til fem års fengsel, og på den andre siden av murene hadde hun fortsatt et hjerte som slo.

Og den unge mannen levde fortsatt. De var skilt fra hverandre, men begge var ennå i live.

Et «ja» gjennom murene

La meg gå tilbake til søndag 4. oktober. Denne dagen ble et lydopptak av vielsen deres offentliggjort: Alireza og Mahshad ga hverandre sine ekteskapsløfter over telefon, mens begge satt i fengsel.

Kanskje fantes det, for et kort øyeblikk, noe som lignet håp og glede. Den unge kvinnen, på den andre siden av murene, sa «ja» til den unge mannen.

Kanskje vil historien deres en dag bli skrevet i bøkene. En ung mann og en ung kvinne, dypt inne i mørket, langt fra hverandres favn og langt fra hverandres kyss, sa «ja» til hverandre gjennom fengselsmurene.

De sa «ja» til hverandre gjennom fengselsmurene. Dagen etter ble han henrettet.

Mandag 5. oktober ble Alireza Sepahi hengt i Dastgerd-fengselet i Isfahan. Advokaten hans bekreftet henrettelsen.

Sangen jeg ikke klarte å synge

La meg gå tilbake til denne mandagsmorgenen. Til begynnelsen av teksten, til nyheten som lammer mennesker.

Jeg åpner mobilen, og uten at jeg egentlig vil det, begynner en lokal sang å spille i hodet mitt. Kanskje vil jeg synge den i bryllupet til datteren min, tenker jeg.

Jeg leter etter sangen. Og plutselig lammer en nyhet meg: Alireza Sepahi er henrettet.

Klumpen i halsen griper tak i meg som en sterk gift. Jeg synger det første verset av sangen, klumpen i halsen brister, og tårene renner.

Mahshad – et navn som for meg bærer bildet av en glad, vakker måne. Nå er det også navnet på denne endagsbruden: Alireza Sepahis endagsbrud.