Forlot kirken for muslimsk kjæreste og landskapsmaleri

Landskapsmaler Tore Hogstvedt har vært gift med algeriskfødte Meriam siden 1987. Hun inspirerte meg til å ta opp kunsten igjen, mener Hogstvedt.
Foto: Maru Sanchez Lopez
Tore Hogstvedt er kunstnerspiren som så for seg et langt liv som prest, men som i stedet giftet seg med en muslimsk dame, og vendte tilbake til lerretet.
660Shares

– Som barn og ung fikk jeg høre at jeg var et naturtalent, men jeg trodde egentlig ikke på mine kunstnerevner, sier Hogstvedt til Utrops utsendte medarbeidere mens han viser oss sitt lille loftsgalleri.

Her er Hogstvedt i aksjon med penselen.
Foto : Maru Sanchez Lopez

Hjemmet hans på Nordby ligger et steinkast unna innsjøen Øyeren og utløpet av Glomma, Norges lengste elv. Skog, mark og natur preger omgivelsene. Noe som er viktig for ham som landskapsmaler.

– Landskap er noe man gjengir i et maleri, men som en levende størrelse. Et fotografi er en ikke-levende gjengivelse av virkeligheten. Her ligger utfordringen i kunsten, i å kunne formidle.

Som eks-prest kjenner han seg igjen i analogien om formidling.

– Å male med penselen og lese fra prekestolen likner mer enn det man skulle tro. Man må skape en stemning og en situasjon overfor en som ser kunst eller hører deg preke. Det er min opplevelse.

Ferieromansen som ble langvarig

Historien om Hogstvedt er om arbeiderklassegutten fra Siljan, som tok teologiutdanning på Baptistskirkens Høyskole for ledelse og teologi. En som gikk sine egne veier, og ble både prest og kunstner.

– Ingen i familien min var egentlig noe særlig religiøse eller kunstinteresserte. Først og fremst var det å treffe Meriem det som førte meg tilbake til kunsten.

Meriem, som kommer fra en høyutdannet bakgrunn i Alger, traff sin nåværende ektemann på ferie i Hellas.

– Jeg ble ikke helt betatt med en gang, men ble mer og mer sikker i mine følelser etterhvert som dagene gikk.

– Hadde det ikke vært for Tores dykkertur i Pireus, ville vi aldri ha truffet hverandre igjen. Vi havnet på samme på vei tilbake til øya sier Meriem.

I ettertid sendte begge hverandre brev, og ringte en sjelden gang.

– Her snakker vi om 80-tallet. Folk hadde ikke Skype eller liknende dengang. Skulle man holde kontakt, måtte man sende brev, eller besøke hverandre.

Ingen tvil

Algerisk-fødte Meriem kaller seg selv for troende muslim, “uten å være fanatiker”.

– Jeg valgte å satse på kjærligheten grunnet min tro. Hvis Gud valgte denne mannen for meg, selv om han ikke var muslim, så var det meningen at vi skulle bli sammen. Jeg tvilte ikke på kjærligheten, og det gjorde heller ikke mine nærmeste. Min mor sa at så lenge jeg var lykkelig, så var det ikke noe problem.

Faktisk var det flere innvendinger fra folk i Tores nærmeste krets når det gjaldt det flerkulturelle forholdet.

– Vi ble sammen i 1987 og giftet oss i 1989, på et tidspunkt hvor blandede par i Norge var om enn ikke kuriøst, så iallfall langt mindre vanligere enn i dag. Jeg var bevisst på utfordringene et slikt forhold kunne by på. 

– Likheter bringer mennesker nærmere

For paret handler det om noe så enkelt om å akseptere hverandre slik man er.

– Jeg følte ikke noe krav om å konvertere til islam fra Meriems familie. For meg var det heller ikke noe krav at hun skulle gå den andre veien, sier Tore.

– Vi fokuserer ikke for mye på religion og forskjeller, men på likheter, fellesreferanser og kommunikasjon. Sønnene våre, som nå er begge voksne, også oppdratt til å følge sine egne veier, sier Meriem.

For begge føles det nesten ubekvemt med de nye tiders overfokus på bakgrunn og identiteter.

– For meg som en som ikke er etnisk norsk, men som er gift med en nordmann er det synd å se at så mange hevder sin “annerledesidentitet”, som et slags motvekt, sier Meriem.

– Vi burde heller fokusere på at vi er like tross ulikhetene, på at vi alle er mennesker på denne jorden, sier Tore med et nikk. 

Utilstrekkelighet kontra beskjedenhet

Hogstvedt mangler ikke på engasjement og vilje til å jobbe. For han er dette en form for kompenseringsfølelse overfor det han ofte ser på som egen utilstrekkelighet.

– Ofte kan jeg føle at jeg ikke når helt frem, eller hele veien. Jeg har ofte veldig høye standarder for meg selv. Jeg ser også ofte at følelsen av utilstrekkelighet er noe som preger mennesker, uansett bakgrunn.

Hogstvedts beskjedenhet basert på egne følelser står i kontrast til kundelisten som han har klart å opparbeide seg. Kongelige så vel som advokater har fått tak i kunsten hans.

– Ja, men du kan jo formidle og lage god kunst. Du må bare ha mer tro på deg selv, kontrer Tores algeriskfødte kone Meriem.

Konas tro på ektemannens kunstneriske kvaliteter, samt et møte med den norske landskapsmaleren Jan Petter Bratsberg i 1995 gjorde at Hogstvedt tok det avgjørende skrittet om å vende tilbake til lerretet.

– Jeg tenker at jeg hadde ikke vendt tilbake til kunsten som levebrød, og at jeg mest sannsynligvis ville være prest i dag om jeg ikke hadde møtt henne.

Globetrotter

Hogstvedt har gjennom malerkunsten besøkt ulike deler av verden. Sammen med Meriem har de hus i Spania, hvor han ofte kan finne inspirasjon til å male landskap. Begge er hyppig i Calpe, hvor han viser oss et motiv.

– Når man er landskapsmaler klarer man å se de ulike fargetoneforskjellene som finnes i de ulike landene. Ofte handler det om klima, lys og årstiden. Som mennesker er naturen også mangfoldig, sier han selvsikkert.

Hogstvedt største kunstneriske utfordring var for en del år tilbake, da han tok turen til Pakistan, for å male et dalføre i nordområdene i landet. I det samme området ble Nobelprisvinneren Malala Yousafzai skutt av terrorgruppen Taliban, og Hogstvedt måtte ha væpnede livvakter.

– I dette yrket kan man noen ganger havne i mildt sagt spesielle situasjoner, noe turen til Pakistan var et bevis på. For meg var det største stressmomentet å sitte oppe i et høydedrag på nesten 4000 meter over havet uten gassmaske, og stadig måtte vente på “motivet” grunnet det omskiftende været. Kunst handler i stor grad om å ha tålmodighet. Motivet fra Pakistan ble ikke helt optimalt, men best utifra de gjeldende forholdene.

Korona ga nye muligheter

Som for andre i kulturbransjen har korona-pandemien hatt stor påvirkning for Hogstvedt. Samtlige planlagte utstillinger for i år er blitt kansellert, og ikke før tidligst neste høst er det planer om en utstilling i Oslo.

– En må erkjenne at dette har vært tøft, inntektsmessig og sosialt. Kunst handler om levebrød, men også om formidling, om å møte sitt publikum. Å ikke kunne møte et fysisk publikum grunnet restriksjonene har virkelig satt sitt preg på ting.

Samtidig ligger det nye muligheter i denne pandemien, mener han.

– Nettgalleriene har virkelig tatt av. Folk har begynt å kjøpe kunst igjen, slik man gjorde før i tiden. Jeg har selv begynt å stille ut i det små, og tatt min kones råd om å komme meg ut av komfortsonen.

Også en norsk-honduransk kunstformidler må få litt av æren.

– Henry David Mendoza og jeg har samarbeidet i over tre år. Han har etterhvert fått et navn som en dyktig mediamann innen kunstmiljøet, både i Norge og Europa.

Rastløsheten preger paret. Et nytt hus i nærheten av havet planlegges kjøpt. Øyeren er ikke nok.

– Havet minner oss om Hellas, og de første møtene våre. Så er Meriem nødt til å ha hav. Vi er begge saltvannsmennsker, noe som på en måte binder oss sammen.

Navn: Tore Hogstvedt
Yrke: Landskapsmaler
Hjemmeside: www.hogstvedt.com
Alder: 56
Sivilstatus: Gift med Meriam, to voksne barn
Tre negative sider ved deg selv: For beskjeden noen ganger, kan i perioder “jobbe seg bort” og slite med selvbildet.
Tre positive sider ved deg selv: Empatisk person som bryr seg om andre, glad i naturen og inspirerende
Hvilken bok ville du tatt med til en øde øy? Bibelen, fordi det er flere titalls bøker i ett.
Hvilke tre personer vil du invitert til middag? Claude Monet, Albert Einstein og Luciano Pavarotti.