Reisen fra flyktningleir i Elfenbenskysten til filmsett i Oslo

Prince Joe er nå filmskaper i Oslo.
Prince Joe kom til Norge i 2004 som FN-flyktning. Nå er han filmskaper og lager serie om papirløse flyktninger i Oslo.
133Shares

På flyplassen i Bodø ventet nordmenn med store boblejakker da de åtte afrikanerne trådte ut av deres tredje fly den dagen og så snø for første gang. Det var oktober og minus 10 grader. «Kan vi leve her?», undret de.

Prince Joe er i dag 36 år gammel. Det er 16 år siden han kom til Norge med sine tre søstre og deres barn. Han beskriver ankomsten til Norge som tidenes kultursjokk.

– Alt var så fint og moderne, og vi har omringet av høye hvite mennesker med store jakker. De ga oss kake på flyplassen. Vi skjønte ingenting! De første månedene klarte vi nesten ikke å gå ut for det var så kaldt, ler han.

Nå har Joe vendt seg til kulden. Han har på seg en rund gusjeoransje lue som sitter på toppen av hodet, en slik moderne innelue som er flere centimeter fra å dekke ørene.

En turbulent ungdom

Seks år gammel ble Joe introdusert til krig. Borgerkrigen nådde hans landsby i 1990 og familien måtte flykte. Han forteller at de i Liberia var en velstående familie, men måtte etterlate alt.

Joe vil ikke si hvilken folkegruppe han tilhører for å beskytte sin identitet.

– Å dele dette kan virke splittende, forteller han.

I en flyktningleir i Elfenbenskysten fikk Joe sin skolegang sammen med de andre flyktningbarna fra Liberia. Han levde det han kaller et fattig, men ganske normalt liv. Han bodde med familien sin, gikk på skolen og spilte fotball på ettermiddagene når han ikke måtte hjelpe familien med jobb. Men det skulle ikke vare.

En ettermiddag september 2002 var plutselig barndommen over. Joe var ute og spilte fotball med vennene sine da han plutselig hørte skrik, og flere skudd ble fyrt av. Så så han dem. Biler fylt med soldater med automatvåpen kom kjørende inn i leiren. De skjøt rundt seg. Joe ble stående stivt et sekund, før han tok bena fatt og sprang hjem for å finne foreldrene.

Han sammenlikner inntoget med introscenen i filmen Blood Diamond.

– Jeg trodde jeg kommer til å miste livet mitt, og jeg trodde at foreldrene mine var døde. De var ikke å finne i huset, så jeg måtte løpe ut i skogen alene.

Faren så han aldri igjen. Moren først 14 år senere.

Alene

På flukten gjennom skogen tok han følge med andre familier fra leiren. De tilbragte ukevis dypt inne i regnskogen.

– Vi kunne ikke gå tilbake så vi måtte reise videre. Se for deg regnskogen i Amazonas, det var veldig tett skog. Vi visste ikke veien, bygget oss små hytter og sov ute. Var vi heldige kom vi over en plantasje med grønnsaker. Det var det som holdt oss i live.

Flukten endte opp i Elfenbenskystens hovedstad, Yamoussoukro, før Joe bestemte seg for å forsøke å finne familien i Ghana.

– I mange måneder jobbet jeg med å bære ting for folk for å overleve og for å samle nok penger til å kunne reise videre til Ghana. Det eneste jeg tenkte var at kanskje familien er der.

Prince Joe flyktet fra Liberia til Elfenbenskysten til Ghana i Vest-Afrika. Foto: Skjemdump fra Google Maps.

En håpløs leteaksjon

I flyktningleiren i Ghana bodde millioner av flyktninger oppå hverandre uten noen form for system. Joes forsøk på å finne foreldrene skulle bli vanskelig.

Med seg hjemmefra hadde han et bilde av moren og faren. Han bestemte seg for å begynne å spørre rundt seg om noen hadde sett dem.

– Vi hadde hverken telefon eller internett. Dette var mitt eneste håp, forteller Joe.

For å hjelpe ham, var det en dag noen som kopierte opp bildet hans og hjalp ham å henge det opp rundt om i flyktningleiren. De hang der i flere måneder før noe skjedde.

– Plutselig kom en gutt bort til meg og sa «jeg tror du har to søstre som bor her, de så bildet og leter etter deg». Jeg ble overveldet av glede. Da jeg traff dem, kjente vi hverandre ikke igjen. Jeg var seks år da jeg dro fra Liberia, og de dro ikke med oss. Allikevel tok de meg inn.

I 2003 fikk Joe og søstrene hans muligheten til å komme til Norge som FN kvoteflyktninger.

– I Ghana spiste vi én gang om dagen, noen ganger null. Det hørtes veldig bra ut da de fortalte at i Norge spiser de tre ganger om dagen. Vi tenkte at livet ville være bedre der.

Det hørtes veldig bra ut da de fortalte at i Norge spiser de tre ganger om dagen. Vi tenkte at livet ville være bedre der.

I Norge

I Norge var ting heller ikke lett for Joe, men det gikk seg til, forteller han.

– Først var folk skeptiske. For noen var det første gang de så en afrikaner. Det tar litt tid. De andre norske familiene aksepterte oss etter hvert, og vi dro til kirken sammen.

Allikevel tok det tid før Joe klarte å trives i kalde Norge.

– Jeg tenkte mye på foreldrene mine og undret meg over hva som kunne ha skjedd med dem og søsknene mine. Mine nærmeste venner var barna til søstrene mine på 10, 11 og 14 år. Det tok lang tid før jeg klarte å være glad.

I Bodø gikk Joe på norskkurs før han flyttet til Trondheim for å fullføre videregående. Deretter gikk veien til Kristiansand der Joe fant inspirasjonen til å bli filmskaper.

– Norge har gitt meg mye jeg ikke trodde jeg skulle få i livet mitt. Frihet, bosted, skole og utdanning. Jeg er veldig takknemlig for det.

Inspirert av egne opplevelser

I dag er Prince Joe aktuell med serien «The Shadows». Serien handler om papirløse innvandrere som kjemper for å overleve i hovedstaden utenfor systemet. Den skal nå pitches til de store nettverkene.

Joe forteller engasjert om seriens ulike karakterer: Bokia fra Kamerun som er papirløs, Said fra Somalia som ikke klarer å realisere skuespillerdrømmen og Kevin fra Norge som er fengselsfugl med rusproblemer. Han mener de speiler ekte skjebner i Norge.

– Serien er basert på sannheten i samfunnet. Jeg kjenner flere som har disse problemene. De papirløse bor i skyggen til andre for å overleve. Derfor heter serien «The Shadows».

Joe og teamet hans regisserer serien «The Shadows». Foto: Privat.

Som flyktning, forteller Joe at han forstår hvor vanskelig mange har det. Han unner ingen å leve på den måten.

– Jeg rømte selv fra to borgerkriger, jeg vet hvordan det er å aldri føle at man hører til og aldri føle seg trygg. Det norske samfunnet kan ha godt av å vite hva som skjer med de papirløse. Jeg tror det er et viktig tema å belyse.

I Kristiansand begynte Joe å skrive ned historiene og tankene om hva han selv hadde opplevd. Han fattet interessen for kino, og kom i kontakt med en dansk kvinne i kultursektoren. Hun viste ham en dokumentar om barnesoldater i Kongo.

– Jeg bar litt redd for å se en slik type dokumentar ettersom den handlet om krig. Etter å ha sett filmen spurte hun meg om det vi hadde sett var sant og startet en diskusjon. Hun inspirerte meg til å tenke gjennom det jeg selv hadde opplevd og bruke det i stedet for å glemme det.

Året etter begynte Joe på Noroff filmskole, og i dag er han ferdig utdannet og i gang med karrieren som filmskaper.

Gjenforent

Joe sammen med moren sin i Liberia i 2018. Foto: Privat

Etter nesten 20 år som foreldreløs forsøkte igjen Joe å finne familien sin.

– I 2018 prøvde jeg å lete etter dem på Facebook. Jeg ble venner med gamle venner og spurte om familien. Etter hvert fikk jeg kontakt med moren min.

Da han dro for å besøke henne i Liberia fortalte hun at familien dro tilbake til hjemlandet.

– Hun beklager så mye at vi kom bort fra hverandre. Det var krig. Nå snakker vi mye på telefon. Hun ber meg stå på og følge drømmene mine, selv om hun egentlig synes jeg burde bli lege eller tannlege, humrer han.

Faren hadde dessverre ikke overlevd krigen.