Dansekongen

Thomas «Talawa» Prestø jobber hardt så de som kommer etter ham skal slippe.
Thomas Talawa Prestø flyttet som femteklassing til Spania for å flykte fra rasisme. Der oppdaget han sin lidenskap, afrikansk-karibisk dans.
411Shares

– Talawa betyr sterk og robust. Jeg fikk kallenavnet fordi jeg hadde så sterk teknikk når jeg danset, og fordi jeg danset på en måte som hadde sterk base i tradisjonene, men tilpasset det det moderne.

Mange tror Talawa-teknikken som undervises på Tabanka dansekompani er oppkalt etter Prestø, men det er, ifølge ham selv, heller motsatt.

– De eldre kalte dansen Talawa. Når en journalist fanget det opp, ble det hetende det. Det er heller jeg som er oppkalt etter teknikken.

I lyset fra to ulike lamper sitter Thomas Prestø klar for zoomintervju. Han har til og med enda en lampe han kan skru på så publikum kan se han klart å tydelig gjennom skjermen.

– Jeg kan skru på den for å bli ekstra pen, spøker han.

I oktober vant Tabanka dansekompani, som er startet og ledes av Prestø Bergesenprisen 2020, for jobben med å kombinere det humanistiske arbeidet med det kunstneriske. Prisen mottok de offisielt, mandag 30. november.

Talawa-teknikken er en kombinasjon av bevegelser man må lære for å meste afrikansk-karibisk dans. Prestø utviklet teknikken og underviser i den verden over, men vil ei ta på seg æren for den.

– Neste generasjon skal ta den over, ikke sant. Når man lager noe som skal vare, handler det om kunsten, ikke kunstneren. Det finnes altfor mye narsissistisk kunst.

Han rister på hodet og de svarte flettene som er festet bak på hodet blir synlige på skjermen. Han har flettet dem selv, forteller han.

Ildsjel, ikke aktivist

Prestø blir ofte betegnet som aktivist i media. Men aktivist-stempelet vil han ikke identifisere seg med. Han mener sånn han er burde være normen.

– Å være imot urett, diskriminering, rasisme og homofobi handler om god etikk og et ok menneskesyn. Man har flytta målestokken for langt hvis det er å være aktivist.

– Det burde være normen.

Han vil heller ikke betegne seg selv som antirasist, men som pro black. Det handler om vinklingen, sier han.

– Det er forskjell. Jeg bruker tiden min på å støtte de som møter rasisme i stedet for å krangle med rasister.

Han mener antirasistiske organisasjoner ofte består av hvite middelaldrende mennesker som aldri har møtt rasisme.

– De gjør sikkert en god jobb de også, men jeg synes det er enda viktigere å se enkeltmennesker.

Hvite «eksperter» i rasisme

For å understreke sitt poeng sammenlikner Prestø representasjonsproblemet med en bedrift bestående av menn og kvinner.

– Det blir som hvis man spør bare mennene hva deres holdninger til kvinner er, og så forteller man dem hva de burde tenke. På ingen tidspunkt spør man kvinnene hva de tenker og opplever. Der er ingen som spør «blir dere tatt mindre på rumpa nå?»

Han vrir på stemmen og imiterer en sjefsfigur i den oppdiktede bedriften.

Forklaringen fortsetter med stort engasjement.

– Man har hele hvite paneler som presenterer seg selv som spesialister, mens en eller to melaninrike blir invitert for å vise hvem saken gjelder. Det blir helt feil! Det er vi som er spesialister på rasisme, ikke dem, fastslår Prestø.

Han påstår at man ikke har mangfoldskompetanse hvis man ikke lykkes med representasjon.

– Man har system for kjønn og geografi, så burde ikke være vanskelig å få inn kultur og etnisitet.

Jobber med «alt»

I tillegg til å lære bort danseteknikk jobber Prestø mye frivillig med ungdom og holder kurs på nettet.

– Jeg jobber med alt: Folkeopplysning, kommunikasjon, opplæring og oppfølging og ivaretakelse av de som utsettes for rasisme. Jeg jobber med ungdom og familier. Vi har bygging av sosiale ferdigheter gjennom dans og kultur. Få betaler meg, ler han.

Han forteller at alle danserne i Tabanka er ungdomsarbeidere i tillegg.

– Et av grunnkonseptene våre er rollemodellering. De vi når er et tverrsnitt av Oslo og Vikens ungdom. Vi har grupper for melaninrike menn, melaninrike kvinner og egne grupper for LHBTQ-grupper som er melaninrike. Det er ganske bredt.

Både innenfor og utenfor det norske

Selv vokste Prestø opp på Nittedal. Han har norsk-afro-karibisk bakgrunn med en mor som er halvt norsk, halvt afro-karibisk og en far som er halvt norsk og halvt afro-amerikaner.

Med teskjekjerringas skaper, Borghild Rud, som oldemor og Alf Prøysens tidligere hus som barndomshjem var familien vel respektert i bygda.

– Jeg vokste opp midt i den norske kulturarven. Oldemor var en stor inspirasjonskilde for meg.

Allikevel følte han seg også utenfor som følge av mobbing og rasistisk vold.

– Oldemor forsto møtet mitt med voldelig rasisme best. Hun hadde et menneskesyn som var moralsk på plass. Jeg var hos henne nesten hver dag.

Minnene er vonde.

Fra 1-3.klasse på barneskolen ble gutten banket av nynazister på vei hjem fra skolen. Han ble kalt neger og de dyttet hodet hans ned i sølepytter og stumpet sigaretter på huden hans.

– Da de etter dette kalte meg neger på skolen fikk det en litt annen betydning. Jeg hatet hudfargen min.

Som barn skylte han på seg selv for volden. Han turte ikke å snakke om foreldrene sine fordi han skammet seg.

– Jeg følte meg veldig utenfor på grunn av hudfargen min, samtidig som jeg egentlig var veldig innenfor det norske.

Da han som 5.-klassing flyttet til bestefaren sin i Spania ble livet bedre. Der begynte han på 7 forskjellige aktiviteter og fylte livet med ting han likte å drive med. Det gjør han også den dag i dag.

Mat, frivillighet og dans, selvfølgelig

I en hektisk hverdag forteller Prestø at øyeblikkene når han spiser er viktige for ham.

– Noe av det beste som finnes er å samles rundt mat. Når jeg spiser, har jeg tid til å slappe av og nyte maten. Da er det også best at den er god.

Han lager mye mat hjemme, men også på jobben.

– Mat er en viktig del av ungdomsarbeid. Trikset er mat først. Jeg lærte dette av mormor som er spesialpedagog. Mat er en naturlig ice breaker og man blir venner med alle rundt bordet. Det er ikke alle som får i seg mat jevnlig heller.

Ellers på døgnet vier Prestø sine våkne timer, som er de fleste, til alle de ulike aspektene med jobben.

– Jobben er livet. Danserne jobber ikke for meg, det er jeg som jobber for danserne. Jeg sover i snitt 4 og en halv time per døgn.

I korona-tiden holder han digitale foredrag for land i alle verdens hjørner. For å kombinere dette må han sove når han kan.

– Kroppen slutter å skjønne hva slags tid på døgnet det er. Så jeg har kodet kroppen til å skjønne når den skal være trøtt og ikke ved å spille én sang når jeg skal våkne og en når jeg skal bli trøtt. Det er selvprogrammering, sier han og smiler lurt.

Veien videre

Det som står i hodet på Prestø om dagen er kampen om å mainstreame danseformen Tabanka dansekompani praktiserer. Han mener afrikansk-karibisk dans burde være likestilt med andre typer dans, selv om det er en lang vei å gå.

– Hvis du er en «hvit ung danser fra vestkanten» som ønsker å danse moderne eller ballet kan du gå inn i kulturen, så gratis videregående danseutdannelse for å så gå inn i subsidiert bachelorgrad for å deretter få plass i fullfinansierte forestillinger som profesjonaliserer deg. Den hvite vestkanstdanseren er et par millioner i offentlig støtte før de står på scenen.

Skillet er stort.

– Når du er fra feil bydel eller utøver en sjanger som ikke blir substituert, må noen ta på seg millioninvesteringene det tar å lage en profesjonell danser. Vi konkurrerer på lik linje. Det er få som tenker på det sånn.

Prestøs drøm er at nordmenn selv skal få lov til å velge fritt mellom ballett og afrikansk-karibisk dans fra barndommen av, gjennom skoler og kulturskoler og i utdanningsløpet. Han jobber hardt for å realisere drømmen.

– Jeg underviser i vår dans på ulike skoler. Jeg hadde 20 gratis dansetimer i uken for barn og unge med lav sosioøkonomi. Jeg har åpne tekniske treninger og danserne får gratis 5-timerskurs.

Her øver danserne på øvelsen «Water Walk» som er en del av teknikkens «Water Dances». Foto: Sigrid Svendal Øvreås.

Han vet ikke om han selv kommer til å se fortjenesten av det harde arbeidet, men det er ikke det viktigste for Prestø.

– Jeg jobber så hardt som jeg gjør så de som kommer etter meg skal slippe.

– Besteforeldrene mine sloss for å få borgerrettigheter og for å kunne stemme. De risikerte livene sine. Jeg ser på dette som mitt ansvar som første generasjon melaninrik som har tilgang på de privilegiene jeg har. Et ansvar for å etterlate verden mer likestilt for andre melaninrike.

Kanskje er han litt aktivist likevel.

Thomas Talawa Prestø

Født: 1983.

Hjemsted: Nittedal.

Bakgrunn: Norsk-afro-karibisk.

Yrke: Kunstnerisk leder og ungdomsarbeider i Tabanka Dansekompani.

På nett: Tabanka Dance Ensemble.

Priser: OXLO-prisen 2017, Bergesenprisen 2020.