Innvandrersønn og tromsøværing vant gjev pris

Frilanstegner Luis Guragna vant Ordknappen i 2021.
Foto: Privat
Italiensk-argentinske Luis Guaragna er tegneserietegner, illustratør og spilldesigner. I november vant han Ordknappen.
77Shares

– For meg var det et stort og emosjonelt øyeblikk å få tildelt prisen, spesielt ettersom jeg fikk fløyet inn kone og barn fra Tromsø, forteller tegneren.

Ordknappen ble delt ut på Litteraturhuset i Oslo i November. Tegneserieskaperen fikk prisen for tegneserien “Elastico”, som er skrevet av Michael Stilson. I juryens begrunnelse fra Leser søker bok går det frem:

“Tegneserien er laget i en fengende visuell stil. De fargerike illustrasjonene formidler effektivt temperaturen i handlingene og tar leseren tett på historien.” 

 

Slik ser en av sidene i tegneserien som Guaragna bidro til.
Foto : Ena forlag

 

Innvandrersønn

Guaragna er tegneserietegner, illustratør og spilldesigner. Han har jobbet i mange år som tegneserietegner og er blitt publisert i blant annet Argentina, Brasil, USA, Frankrike, Storbritannia og Spania.

Selv er han født i Buenos Aires i Argentina, som sønn av en italiensk far fra Calabria.

– Jeg regner meg selv som den typiske innvandrersønn. Fars historier om Italia fenget meg, og jeg tenkte at jeg engang skulle besøke landet. Far kom til Argentina som 18-åring, og vendte aldri tilbake.

Guaragna tok i opprinnelseslandet flere kurs i illustrasjon, og begynte etterhvert å jobbe for ulike forlag.

– Samtidig er det å kunne lage gode tegneserier, å fortelle fengende historier, noe som man blir god på etterhvert som man blir mer selvlært.

Innvandret selv

Guaragna og hans daværende livspartner så sjansen til å skape seg et nytt liv i Italia, i farens hjemland.

– Vi tok sjansen, reiste og startet med strøjobber. Så ble vi integrert mer i det italienske samfunnet og klarte å skaffe oss et levebrød i tråd med utdanningsnivået. Jeg tok kurs i informasjonsteknologi og grafisk design, og jobbet i flere reklamebyrå, samtidig som jeg fikk gjort flere tegneserieoppdrag på frilansbasis.

Selv bodde de i Nord-Italia, mens farens familie er fra sør.

– Å kunne bli kjent med Italia og kulturmangfoldet var spennende. Spesielt å ta turen til Calabria for å bli kjent med fars gjenlevende slekt var utrolig viktig for meg. Å bli integrert i kulturen gikk også rimelig knirkefritt, selv om det fantes også folk som er intolerante overfor folk med utenlandsk bakgrunn. Ellers er italienere greie å ha med å gjøre, og deler samme kultur og temperament med latin-amerikanere.

Førstegangsopplevelse med vinter

Etter flere år vendte Guaragna tilbake til Argentina, før han prøvde lykken på nytt i Spania, i Barcelona.

– Her ble jeg kjent med norsk kvinne som jobbet som lærer, og vi ble etterhvert sammen. Etter et par år ville hun tilbake til Norge, og siden forholdet var blitt såpass seriøst valgte jeg å flytte sammen med henne. Å bli i Spania, eller vende tilbake til opprinnelseslandet var ikke aktuelt.

Illustratøren endte opp sammen med sin norske samboer i Tromsø, langt opp i nord.

– Kontrasten til det latinske og urbane kan ikke være større. Å komme til Tromsø etter å ha bodd i flere millionbyer er en spesiell opplevelse. For første gang i mitt så jeg to meter snø, og så er vinteren med de lange mørke nettene, og de lyse sommernettene noe som var uvant for meg de første årene. Så blir man mer vant til de spesielle naturforholdene.

Glad i “Nordens Paris”

Nå er han blitt mer tromsøværing av seg, mener frilanstegneren.

– Livet her er rolig, og avslappet i forhold til det jeg har opplevd før. Her kan man spasere rett inn i den villeste naturen. Så liker jeg også det at Trømsø har et småurbant preg, med studentliv, puber og kulturliv, i tillegg til internasjonale film- og musikkfestivaler årlig, og jeg skjønner hvorfor byen av folk kalles for “Nordens Paris”. Jeg liker kontrasten mellom byen og småstedene rundt, som virkelig føles som distrikts-Norge. Her er naturen vill, med gode turmuligheter.

Guaragna ser ikke for seg at han eller familien vil flytte ut med det første.

– Vi har en datter på seks år som går på skole og trives her. I tillegg er det mer stressende nå under en pandemi å bo i større byer. Her kan man kombinere jobb- og familieliv på en ypperlig måte. Kanskje vil det være mer aktuelt når jeg blir gammel og ikke sterk nok til å stå opp i grytidlig om morgenen for å skuffe vekk snøen fra huset vårt.