– Jeg måtte være snillere enn alle andre

SNILL: Allerede som liten jente, bestemte forfatter Lisa Esohel Knudsen seg for å være tidlig for å være snill og høflig
Foto: Anna A. Oftedal
Forfatter Lisa Esohel Knudsen svarte ikke tilbake da andre barn slang rasistiske kommentarer. Likevel spurte rektoren henne hver gang: “Men hva var det du gjorde først?". Nå har hun skrevet en bok om rasisme.
505Shares
Anna Aronsen Oftedal
Latest posts by Anna Aronsen Oftedal (see all)

I sin nye bok “Det er personlig – Om rasisme og ytringsfrihet” forteller forfatter Lisa Esohel Knudsen blant annet om egne personlige historier, for å minne leseren på at det er ekte mennesker som berøres av rasisme.

Det startet tidlig. Allerede i barnehagen fikk Knudsen direkte beskjed om at hun ikke fikk være med på en bassengfest fordi hun var mørkere i huden enn de andre barna. Senere på barneskolen ble hun kalt ”n-ordet”, “svidd” og “ape”. “Du hører ikke til her” fikk hun beskjed om.

Hun svarte aldri tilbake. Allerede som liten, var Bergensjenta fast bestemt på at hun skulle være det stikk motsatte av stereotypien “høylytt, svart kvinne”.

–  Jeg fant tidlig ut at jeg måtte være ekstra høflig, ekstra snill, ekstra stille og rolig for å motbevise det jeg trodde alle tenkte om meg, sier Knudsen til Utrop.

Snill, rolig og høflig er en god beskrivelse av Knudsen. Hun prater med en rolig og behagelig stemme. Smilet hennes er forsiktig, stødig og tillitsvekkende. 

Forfatteren ser ut av vinduet på kontoret sitt i Torggata. Hun jobber som rådgiver i Minotenk, en organisasjon som jobber med problemstillinger og utfordringer knyttet til det flerkulturelle Norge.

– I en lang stund ville jeg ikke henge med andre brune folk.  Da ble man liksom ekstra synlig, hvis man hang i en gjeng.

–  Det var liksom hudfargen min som provoserte.

Knudsen har alltid vært veldig bevisst på å ikke havne i noe trøbbel, men for mobberne var hudfargen hennes god nok grunn til å plage henne.

– Det er spesielt når du er veldig opptatt av å være snill og ikke få noe negativ oppmerksomhet i det hele tatt, og så havner du likevel i situasjoner hvor folk avskyr deg. 

Reaksjonen hennes var ikke å svare frekt tilbake. Reaksjonen hennes var å bli lei seg. 

– Hvis det var andre som så hva som hadde skjedd, så ble det en sak. Og da ble jeg jo sendt til rektors kontor, og da kom spørsmålet: “Men hva gjorde du for å provosere?”.

Hun stopper opp, og tenker seg om:

– Jeg gjorde jo aldri noe. Jeg var jo bare meg. Det var liksom hudfargen min som provoserte, sier hun og fortsetter: 

– Det var en rar følelse at lærerne og rektor spurte hva jeg hadde gjort, når jeg endte opp på rektors kontor fordi noen hadde gjort noe mot meg.

Erfaringene gjorde at Knudsen ble enda mer bevisst på at hun ikke ville skille seg ut, eller tiltrekke seg oppmerksomhet.

– I en lang stund hadde jeg ikke lyst til å henge med andre brune folk. Da ble man liksom ekstra synlig, hvis man hang i en gjeng. Det var noe som jeg skammet meg over i lang tid etterpå.

– Jeg ble stolt over de afrikanske røttene mine

Det var derimot ikke slik at Knudsen ikke ønsket å bli kjent med andre med afrikansk opphav. Hun bestemte seg for å studere de to siste årene på videregående skole i Eswatini (tidligere Swaziland) i det sørlige Afrika.

Skolen Knudsen gikk på var en del av International Baccalaureate (IB), som erstatter vanlig videregående skole. Det er ofte ekstra ambisiøse elever som søker seg inn på IB. 

Jeg er glad jeg var der i to år. Det gjorde absolutt mye med hvordan jeg ble stolt over de afrikanske røttene mine.

Etter å ha bodd to år i Eswatini, ble det klart for Knudsen at det var mye som manglet i den norske rasismedebatten. 

Jeg var veldig opptatt av rasisme før jeg dro, men det var noe med det å være så tett på apartheid. Da jeg var der, startet jeg med å lære om afrikansk historie, både før og etter kolonitiden.

–  Det var så mye som manglet i den norske rasisme-debatten

–  Jeg har hatt lyst til å skrive en bok om rasisme siden 2017, da jeg kom hjem til Bergen etter å ha gått to år på skole i Eswatini. Det var så mye som manglet i den norske rasisme-debatten og i litteraturverden, sier Knudsen.

Med alderen har hun blitt flinkere til å ta plass og heve stemmen sin. Hun har vært aktiv i ungdomsorganisasjonen Changemaker, og er tidligere nestleder i studentersamfunnet i Bergen. Knudsen har også markert seg som en aktiv samfunnsdebattant som har skrevet debattinnlegg i NRK ytring, Aftenposten, Dagbladet og VG.

– Jeg har spesielt fulgt debatten om identitetspolitikk og ytringsfrihet. Det har vært tett knyttet til rasisme og antirasisme. 

Å bli forfatter var en lengre prosess. Hun fikk først avslag etter å ha sendt en prosjektskisse av boka til diverse forlag, men i begynnelsen av 2020 oppdaget Knudsen at forlaget Res Publica etterlyste interessante bokideer.

BOK OM RASISME: Forfatter Lisa Esohel Knudsen bruker egne erfaringer som eksempler i boka “Det er personlig – Om rasisme og ytringsfrihet”. Foto: Anna A. Oftedal

– Da skrev jeg til de at jeg ville skrive en bok om ytringsfrihet og rasisme. Det synes de var interessant. 

Diskuterte rasisme på nyhetskanaler og Dagsnytt 18

Like etter at Knudsen fikk bokkonttrakt, skjedde drapet på George Floyd, og verdens oppmerksomhet ble rettet mot rasisme.

Som en uttalt samfunnsdebattant og rådgiver i Minotenk, ble Knudsen invitert til å diskutere rasisme på TV2 nyhetene, Dagsnytt 18, NRK Ukeslutt, og TV2 Nyhetskanalen. I boka beskriver Knudsen perioden slik:

“For oss som har snakket om systematisk diskriminering i flere år, var det en lettelse å se at søkelyset denne gangen faktisk ble rettet mot rasismen. Jeg opplevde for første gang en vilje til å lytte, og at majoritetssamfunnet tok inn over seg  at rasisme er et samfunnsproblem også i Norge.”

– Rasisme ble et overordnet tema. Da følte jeg at rasisme var aktuelt nok for offentligheten. 

– Det ble fort for mye for enkelte

Følelsen av å være på rett vei, varte ikke lenge. Flere uttalte antirasister ble beskyldt for å være for lett krenket og “woke”. I boka forteller Knudsen om hvordan hun opplevde motreaksjonene på BLM-bevegelsen:

“Bare et par uker etter demonstrasjonene dukket det opp en form for motstand, en jeg i den umiddelbare gleden over at vi endelig hadde fått offentlighetens fulle oppmerksomhet, ikke hadde forutsett. Enkelte ønsket rett og slett og slett ikke å bli vakt til antirasistisk kamp. Det kunne virke som om det for dem var mer komfortabelt å late som om rasisme er et helt ubetydelig samfunnsproblem i Norge. Den var ikke problemet. Vi var problemet”, skriver Knudsen i boka.

– Man ble oppgitt da. At det var reaksjonen, etter at folk har delt sine rasistiske erfaringer. Det ble fort for mye for enkelte. Jeg oppfattet at de påsto at rasismen i Norge ikke var så ille. De synes at det ble for mye oppmerksomhet rundt rasisme, sier Knudsen.

Knudsen var ikke overrasket over at de kom motreaksjoner, men hun hadde ikke regnet med at de skulle bli såpass omfattende.

– Selv om jeg var optimistisk, så jeg at det kom til å komme en slags motreaksjon. Men jeg trodde ikke at motreaksjonene skulle være så store, og komme så fort. Det var det som overrasket meg.

Rasismen som endelig ble eksponert

Knudsen åpner boka med å beskrive hendelsesforløpet til politidrapet på George Floyd. Videre utdyper hun hvorfor den eksponerte politivolden i USA gikk ekstra inn på henne:

“Jeg har en far, en lillebror og søster, en kusine og en fetter i USA. De er mennesker jeg er glad i, og som har følt på kroppen hvordan det er å være svart i USA.”

Deretter retter forfatteren blikket mot vårt eget samfunn:

” I dagene etter drapet på George Floyd og demonstrasjonene som fulgte, var vi flere som ønsket å rette oppmerksomheten mot den norske rasismen. Vi rykket ut i avisene og satt på nyhetskanalene og snakket om den, slik vi hadde gjort i årevis – og slik utallige norske antirasister har gjort i flere tiår. Da demonstrasjonen ble arrangert og tusenvis av mennesker meldte sin interesse, tvang det også mediene til å følge med og ta budskapet på alvor. Solidariteten vi kjente på da, og den oppmerksomheten som endelig ble viet saken, var overveldende. Dette kunne ikke folk ignorere.”

Mer skjult rasisme i Norge enn i USA

Knudsen understreker flere ganger at rasisme ikke bare er et problem i USA, men absolutt er tilstede i Norge. Faren hennes, som har nigeriansk opprinnelse, bodde i Norge før han flyttet til USA. Han mener det er mer skjult rasisme i Norge:

For pappa var nesten rasismen i Norge vanskeligere å håndtere, fordi den var så skjult. Den var ikke så uttalt. Han måtte hele tiden lure på at hva var grunnen til at de ikke ville snakke med han? Hva var grunnen til at han ikke ble invitert? Hvorfor vil ingen sitte med han på bussen? I USA er det ofte mer direkte: ”Jeg liker ikke deg fordi du er svart.”

– I hvilken grad har vi faktisk lykkes med å bekjempe rasisme? Er Norge et bedre sted i dag for melaninrike mennesker, enn det var før 2020?

– Jeg tror absolutt at vi er på vei et sted. Men det er fortsatt mye som gjenstår. Det handler om at vi alle anerkjenner at rasisme handler om oss og at det finnes i vårt samfunn. Og der tror jeg mye endret seg etter sommeren 2020. Jeg er veldig positiv til at vi er i en tid hvor fokuset på sosial rettferdighet kommer til å føre til et mer inkluderende samfunn.

I tiden fremover har Knudsen planer om å fortsette med å jobbe for et mer inkluderende samfunn.

– Akkurat nå jobber vi med en del spennende prosjekter i Minotenk. Et prosjekt handler om kunnskap og forskning på rasisme, og et annet handler om representasjon og mangfold i mediene. Ellers kommer jeg til å fortsette med å skrive, prate og debattere.