Foto: Privat
- Fredskonferanse under krigsfare - 24.04.2024
- Slår på stortromma med Shabana-prisfest - 24.04.2024
- – Hærverk møtt med motstandskraft og støtte - 24.04.2024
Hennes nyeste bok «I morgen er det glemt», utgis i høst. Ifølge forfatteren er boken et oppgjør med forlagsbransjen, helsevesen og skyldretorikk overfor folk som har blitt utsatt for overgrep.
I boken skriver Hamed konkret om hvordan det for henne var å oppleve det ingen skal bli utsatt for.
– Jeg ønsker å sette søkelyset på overgrep, og hva man som offer må tåle. Når jeg skulle fortelle om min opplevelse så fikk jeg høre at det var min egen feil og “at ingen muslimske jenter blir voldtatt”, sier hun til Utrop.
– Jeg har skrevet boken for å fortelle sannheten bak fasaden. Egentlig ville jeg la det være, men det er viktig at dette komme ut.
Ut mot ukultur
For henne er bokutgivelsen viktig, men også på vegne av andre.
– For meg er det viktig å tørre å sette søkelyset på ukultur, og på hvordan overgrepsutsatte behandles i samfunnet.
Å skape debatt, og endre folks oppfatninger er blitt nesten et formål med utgivelsen.
– Folk sliter med stereotypisk forestillinger, og kan ikke se for seg at muslimske jenter skal ha rusproblemer, eller snakke ut om egne opplevelser rundt overgrep eller psykiatri. Å kunne skape en debatt er svært viktig, vel vitende om jeg bruker svært sterke virkemidler i boken.
Uforberedt på oppmerksomhet
Hamed er født i Irak, og kom til Norge som femåring. Forfatteren hevder hun var uforberedt på mye av det som hun skulle oppleve i bransjen.
– Jeg ga ut min første bok i en alder av 19 år, og det hele har vært en berg-og-dalbane. Oppmerksomheten rundt min egen person eksploderte.
Forfatteren slet mentalt i kjølvannet av sin forrige utgivelse, «Å samle solstråler fra Mosul til Drammen»
– I det jeg kom ut med boken min så var jeg over hele media og alle ville ha en smakebit av «den muslimske jenta», det var en hel del av historien som aldri kom ut. Jeg ble bedt om å fremstille en fasade og skape en ny identitet som aldri var der. Jeg måtte være jenta som skulle være et forbilde for alle unge jenter og gutter, når jeg selv trengte et forbilde, en rådgiver.
Vanskelig fasade
Å holde fasaden ble etter hvert vanskeligere.
– Jeg måtte være med på fester, foredrag, intervjuer og fortelle ting som ikke stemte. Jeg fikk være med på VIP-fester, møte andre kjendiser og gå de fineste merkeklærne. Men jeg fikk også se skyggesidene av bransjen, og spesielt se hvordan unge stemmer blir utnyttet.
Likevel var det noe i henne som fortalte at ting ikke stemte.
– Selv om jeg slet måtte jeg nesten spille et slags rolle, at jeg egentlig ikke slet, at livet var nydelig, når sannheten var at jeg hadde suicidale tanker. Andre ungdommer ville vært misunnelige på den suksessen jeg, eller andre kunstnere og influensere opplever, men livet er ofte ikke slik som du ser på Instagram.
Et rop om hjelp
Forfatteren ble såpass nedstemt og var såpass langt nede psykisk at hun til i mars 2021 valgte å ta et enveisbillett til Spania for å avslutte sitt eget liv.
– For meg var dette eneste utvei, et siste rop om hjelp. Jeg ga bort alt jeg hadde, for jeg var sikker på at jeg aldri ville komme tilbake.
Hun prøvde å ta sitt eget liv, og ble fraktet til sykehuset etter en pille-overdose. Alene i et fremmed land hvor hun ikke kunne språket.
– Jeg var ute av stand til å gjøre rede for meg, og språkvanskelighetene gjorde ting verre. Ingen av legene, sykepleierne eller de andre på sykehuset kunne engelsk godt nok.
Utsatt for tvang
Til slutt ble hun plassert i en psykiatrisk klinikk, hvor forfatteren ble utsatt for det hun kaller tvangsbehandling.
– Språkproblemene fortsatte, og jeg ble utsatt for fysisk tvang av de ansatte. Jeg ble tvunget i såpass sterke medisiner, at jeg flere uker etter hjemkomst fortsatt slet med å bevege meg normalt. Jeg har blitt dopet ned med sovepiller, angstdempende og smertestillende, og inntaket av disse daglige pillene har gitt meg store bivirkninger.
Styrke ble ulempe
Forfatteren sier det er viktig for henne å sette søkelyset på hvor dårlig det står stilt i psykiatrien her i landet.
– Jeg velger å stå frem med min historie fordi jeg er mer ressurssterk enn andre, og er også en offentlig person. Uansett om man er forfatter eller en privatperson så har man krav på verdighet og hjelp, og det får man ikke i Norge. Og spesielt når man flerkulturelle bakgrunn, og sliter språklig, og legene ofte har et lite kultursensitiv oppfatning på pasienten. Folk må nesten havne ned i grøfta for at man skal få hjelp, og dette er ikke greit.
Å bli ansett som ressurssterk av helsevesenet har også vært en ulempe, mener hun.
– Når man sees som ressurssterk så er det nesten forventet at man ikke skal ha så alvorlige psykiske problemer. Helsevesenet har ikke tatt mine lidelser på alvor.
Veien tilbake
For henne er den nyeste utgivelsen veien tilbake til et bedre liv.
– Seminarer, skriving og annet forefallende arbeid går greit, og hverdagen er blitt lettere.
Forfatteren føler at hun nå tenker klarere, etter år med rus, traumer og medisiner.
– Jeg var ikke klar for denne oppmerksomheten, men føler nå at jeg vil kunne takle den langt bedre. For meg har bokskrivingen vært til hjelp for å legge ting bak meg.
«I morgen er det glemt» utgis i et ikke navngitt forlag, hvor forfatteren føler at hun kan fortelle sin historie.
– Forlaget har gitt meg kreativ kontroll, og latt meg fortelle en svært viktig, og vanskelig historie, uten noe filter. For meg er dette en viktig personlig historie som kan hjelpe andre i en liknende situasjon.
Vil utgi fem bøker
For henne har «I morgen er det glemt» vært mentalt krevende.
– Å skrive om såpass vanskelige ting er alt annet enn lett. Men for meg er det viktig å bruke meg selv som eksempel. Jeg er forfatter, og hvis forfatterskapet mitt bidrar til å fremme vanskelige problemstillinger, så har jeg gjort mitt oppdrag. Selv om det koster på et personlig plan, og har vært belastende.
Fremover er planene hennes klare.
– Jeg har planer om skrive fem bøken før jeg fyller 25. Men hva de skal handle om er en hemmelighet.
