Årets forbilde: — Jeg heles

MODELL: Tinashe ble oppdaget av en modellmamma på gata da hun var 15 år. De siste årene har hun også etablert seg som skuespiller og forfatter.
Foto: Anna A. Oftedal
Tinashe Williamson vant prisen «Årets forbilde» for andre gang på fredag.

I et tidligere Utrop-intervju har hun fortalt om en barndom preget av rasistisk mobbing. Fredag vant hun pris i hjemkommunen Nes, under årets Kultur- og idrettsgalla.

— Dette er for meg mer enn å vinne en pris. Jeg heles, sier Williamson til Utrop.

I tillegg til å være modell og skuespiller, har hun utmerket seg som forfatter av boka «Håndbok for unge antirasister», som nå er oversatt til flere språk og selges i andre land. I fjor ble hun også kåret til årets forbilde, av Vixen Awards, men årets pris betydde ekstra mye.

At hun har fortalt åpent om sine opplevelser med rasisme under oppveksten i Vormsund i Nes kommune og jobber aktivt mot rasisme, lå til grunn for nominasjonen, ifølge Raumnes.

Amanda Delara var også nominert i samme kategori.

Var på prisutdelingen med familien

Williamson beskriver øyeblikket da hun vant slik:

— Jeg satt i salen og holdt datteren min i hånda mens de gikk gjennom nominerte. Hun hvisker «You got this». Så sier de navnet mitt, og hele rekken jeg var med hylte.

Forfatteren var på prisutdelingen med barna sine, Ziggy og India, Håvard som er pappaen til sistnevnte, og mannen hennes Odd Magnus Williamson.

— Å stå der oppe med alle minnene jeg har derfra, var utrolig sterkt for meg, sier hun.

I et tidligere Utrop-intervju fortalte Williamson om den vonde rasistiske mobbingen hun ble utsatt for på barneskolen.

En gang hun åpnet opp matboksen var maten fjernet og erstattet med en lapp. Der sto det : “Vet du hva forskjellen på en n*ger og en bøtte med møkk er? Bøtta.”

— Det var bare ett av mange eksempler. En gang vi hadde svømmetime, så var det noen som hadde lagt alle klærne mine, sekken og skoene mine i dusjen. Alt var klissvått.

Dette skjedde en kald dag i mars. Tinashe gikk i den våte badedrakta ut gjennom skolegården og mot lærerværelset for å få noen tørre klær å gå i.

— På vei mot lærerværelset, går jeg forbi noen gutter som roper: “Norge for nordmenn!” Sånn var min hverdag.