Kulturleik i koreografi

Harald Beharie er en norsk-jamaicansk koreograf og dansekunstner. Han er en av bidragsyterne i utstillingen «Skakke folkedrakter».

Harald Beharie er en koreograf og dansekunstner med røtter fra Norge og Jamaica. I Nasjonalmuseets turnerende utstilling «Skakke folkedrakter» er han en av seks samtidskunstnere som har gjort et dypdykk i klestradisjoner, tradisjonshåndverk og seg selv.

I sitt bidrag «Leik» bryter han opp elementer fra flere kulturer og utforsker hvor grensene for kulturuttrykk går.

– Hele livet har jeg bodd i Norge, og flyttet til Oslo fra Sandnes som tenåring for å gå på danseskole. Sandnes opplevde jeg som et veldig majoritetspreget sted, og jeg møtte jo en del rasisme under oppveksten, men det var ikke så veldig ille. For meg var det nesten verre å komme til Oslo, som jeg opplevde som mer segregert, sier han til Utrop.

Uttrykker seg gjennom kroppen

– Hva var det inspirerte deg til å velge dans som levevei?

– Jeg har alltid vært interessert i musikk og dans, og alltid gått på aktiviteter som omhandlet kultur. Som ung hadde jeg alltid en trang til å uttrykke meg selv på dette viset. For meg har dans alltid vært spennende fordi det er noe man ikke trenger å sette ord på, og hvor man kan jobbe med mer tvetydige ting. Jeg har rett og slett blitt vant til å jobbe med kroppen som medium.

Beharie har jobbet i ulike kompanier, og som frilans.

– Jeg har danset med andre, og gjort egne ting. Når «Skakke folkedrakter» tok kontakt var det på en måte en ny situasjon, som scenekunstner inn i en utstilling.

Kulturelt eierskap

– Hvordan har din flerkulturelle bakgrunn preget deg som danser?

– I den siste tiden har jeg følt at jeg tar mer eierskap til dansen. Idealene og referansene innenfor dans er ofte vesteuropeiske og eurosentriske, og jeg har lenge følt at det har ikke vært rom for andre kulturelle referanser.

Beharie sier han ble først oppmerksom på problemstillingen under sin tid i New York.

– Jeg ble kjent med det første afroamerikanske dansekompaniet, og følte en umiddelbar dragning. For første gang, som 18-åring, så jeg på et koreografisk dansegulv kropper som liknet min egen. Jeg tenker det handler mye om at dansefeltet, særlig samtidsdansen, er åpne for nye uttrykk, spesielt når det gjelder det eksperimentelle, men at man ennå ikke helt har åpnet seg for etniske minoriteter. Unntaket er vel kanskje street-dans-miljøet, hvor man har en langt større synlighet av flere typer folk.

Skeivt kulturblikk

– I «Leik» tar du elementer fra ulike kulturer. Hvordan har det vært å jobbe med denne utstillingen? Hva har gått greit, og hva har vært utfordrende?

– I utstillingen er det et veldig spesifikt utgangspunkt, at man skulle ta et «skeivt blikk på folkedrakt og kultur». Jeg havnet raskt inn i folkedans, og fikk idéen om å jobbe med noe tradisjonelt som leikarring.

Han hentet inspirasjon fra den gamle tradisjonen om å «skaute seg til», og hodetørkleet durag, som gjennom flere generasjoner har blitt brukt av personer med afro for å beskytte og holde håret på plass.

– Jeg ble veldig opptatt av den kroppslige rollen man går inn når man tar på seg en spesifikk drakt. Når jeg begynte å jobbe med folkedrakt-adaptasjonen føltes det på en måte litt farlig, at jeg på en måte appropierte min egen kultur. At jeg uansett hvor mye jeg kunne om kulturen, kunne fremstå med et utenforblikk.

Annerledes leikarring

I sitt bidrag har Beharie skapt en fragmentert videoinstallasjon, hvor han tolker leikarring.

– Jeg tar for meg noen av trinnene, forenkler de, repeterer de og drar de forskjellige rytmene inn i forskjellige kroppsdeler. Gjort leikarring til noe gjenkjennelig, men også noe nytt. Jeg har i «Leik» vært interessert i jobbe med en ikke-linjær tidslinje, og dra referanser sammen som ikke har noe med hverandre å gjøre.

Når han skulle lage krysningen mellom et norsk og afro-hodeplagg, fikk Beharie en liten åpenbaring.

– Hodetørkleet durag måtte jeg få instruksjoner om, siden dette er en teknikk som holder på å bli borte, siden det er veldig få som driver med dette, og det er komplisert å få til. For meg var det igjen interessant å se om noen små referanser er nok til å gi assosiasjoner til noe kjent, eller om man kan skape noe nytt.

Ny erfaring

Vanligvis jobber Beharie med live-rutiner, så det å lage en videoinstallasjon var en ny erfaring.

– Egentlig var det spennende å kunne jobbe på en måte hvor man tenker underveis på prosessen, og hvordan man skal jobbe med materialet. Og spesielt også hvordan man skulle jobbe utifra et spesifikt mandat. Selv om jeg ikke er der tilstede for et publikum så har innslaget mitt fortsatt en viss kroppslighet.

– I utstillingen er det flere kunstnere med ulik bakgrunn. Har «Skakke folkedrakter»
gjort en god jobb med å fremme flerkulturell synlighet?

– Jeg føler at de har invitert inn folk med ulik bakgrunn og ulike erfaringer som tar med dette inn i prosjektet. Noen har laget “annerledesmønstre” på bunad og skapt kulturell og kunstnerisk utveksling, andre har gjort andre ting som inspirerer til det samme.