Amnestypris til lesbisk muslim

- Norske feminister har gjort lite for kvinner med minoritetsbakgrunn. Hvor er de når det virkelig trengs? Hvilke saker jobber de egentlig for? Jeg synes det er merkelig at norske feminister prioriterer å kle av seg, det er en merkelig form for kvinnekamp, mener Amal Aden
Foto: Henrik Kreilisheim
Amnestyprisen skal bidra til å få oppmerksomhet om viktige samfunnsspørsmål. I år går prisen til forfatter og samfunnsdebattant Amal Aden.

Amal kom til Norge i 1996 som 13 åring og var analfabet. 

I dag er Amal bosatt på Hønefoss med sin samboer, og to barn. Hun jobber som rådgiver og foredragsholder, og har gitt ut fem bøker.

 I en artikkel i Aftenposten skrev hun for første gang at hun er del av en betydelig, men likevel nærmest usynlig gruppe; lesbiske og homofile muslimer i Norge.

– Det er mange mennesker som ringer meg som har blitt utsatt for vold eller voldtekt.

Hektisk hverdag
Etter at Amal stod frem som lesbisk har hverdagen hennes vært hektisk. Telefonen ringer kontinuerlig, inboksen på mailen er full og på Facebook hagler det med beskjeder. Mange lurer på hva de kan gjøre og hvordan de kan hjelpe. Andre spør om råd og veiledning. Hun møter mange mange skjebner.

– Det er mange mennesker som ringer meg som har blitt utsatt for vold eller voldtekt, andre har blitt presset til tvangsekteskap…når jeg hører om så mye vondt sover jeg veldig dårlig. Jeg tar det veldig personlig når jeg ser eller hører om at andre har det vondt, jeg klarer ikke å la være å ta det innover meg. 

Flerkultur innebærer utfordringer
Ifølge henne tør ikke en del store muslimske grupper i Norge en gang å ta avstand for dødsstraff for homofili.

– Og mange nordmenn er redde for å ta tak i dette i frykt for å tråkke på andres kultur. Homofile etniske nordmenn har jo kommet langt, men vi må huske på at vi har fått et flerkulturellt samfunn her i landet. Og en del av dette flerkulturelle utfordrer faktisk en del av de viktige verdiene som vi er så opptatt av i Norge, blant annet likestilling og ytringsfrihet. Men med unntak av Skeiv Verden er det omtrent ingen som tør å ta tak i det! Det er sjelden jeg leser om det, sjelden jeg hører om det, det er nesten som om det er usynlig.

Les mer i Amnesty

Les også – Jeg lar meg ikke true til taushet i Aftenposten