Foreldre for lite involverte i skole-hjem-samarbeidet

Over 1200 foreldre har svart på en undersøkelse om skole-hjem-samarbeid, med særlig fokus på forventninger til skolen og muligheten for medvirkning i skolehverdagen.

Foreldrene har blant annet svart på spørsmål om barnets trivsel og utvikling, relasjonen mellom skole og hjem, samt deres muligheter til å bidra og medvirke.

Kritiske til eget bidrag

Foreldrenes vurdering av egne bidrag i skolen skiller seg mest ut. Tre av fire foreldre opplever at skolen er tydelig på hvordan foreldre kan bidra til et godt klassemiljø.

I tillegg mener over halvparten at skolen legger til rette for at foreldre med barn i samme klasse kan bli kjent med hverandre. Til tross for dette er tre av ti uenige i at foreldregruppen faktisk bidrar til et godt klassemiljø.

– Det er skuffende at så få opplever at foreldregruppa bidrar til et godt klassemiljø. Undersøkelsen viser at foreldre ser ut til å kunne jobbe mer for inkludering og mot mobbing, sier FUG-leder Ståle Kalkvik.

Lite inkludering

Halvparten oppgir at de har høy terskel for å kontakte andre foreldre i klassen. Under halvparten tar ansvar for å inkludere nye elever og deres foreldre i klassemiljøet, og bare fire av ti sier at de forsøker å bli kjent med andre foreldre.

– Det er bekymringsfullt at bare 42 prosent av foreldrene aktivt forsøker å bli kjent med hverandre. Å bygge relasjoner med andre foreldre er en god investering, sier Kalkvik.

Han viser til en OECD-rapport som understreker hvor viktig det er at foreldre kjenner barnas venner og deres foreldre. Barn av foreldre som gjør dette, skårer høyere på samarbeid om problemløsning og rapporterer om færre mobbeopplevelser.

– Vi ser at foreldre mobiliserer sterkt når skoler trues av nedleggelse eller skoleveien er trafikkfarlig. Det samme engasjementet må vi rette mot elevenes klassemiljø i den ordinære skolehverdagen. Her har vi alle mer å gå på, mener Kalkvik.

Kjenner seg igjen i flere av problemstillingene

Facebook-debattant Tanya Nysveen, kjent også som Tanya Minoritetsvern på sosiale medier, er selv foresatt til en sønn som går på Kampen skole. Hun kjenner seg igjen i enkelte av problemstillingene som rapporten viser til.

Nysveen sier samarbeidet på Kampen går veldig godt.

– Vi har hatt det ganske greit på Kampen skole. Jeg har selv et godt forhold til læreren til sønnen min, og den forrige læreren, sier hun til Utrop.

Hun kjenner også til utfordringer andre steder. Før gikk også sønnen hennes på Smestad skole, og der var opplevelsen en helt annen.

– Vi hadde et helt forferdelig forhold til skolen, og måtte faktisk i stor grad flytte på grunn av dette. Sønnen opplevde blant annet mye rasisme. Og av den grunn ble vi veldig godt ivaretatt når vi kom til Kampen. Sønnen min har blant annet blitt satt i klasse sammen med “sensitive” lærere.

– Hovedproblemet er rasisme og ekskludering

For henne er hovedproblemet at ekskluderende strukturer som preger samfunnet også gjenspeiles i skolen.

– Skolen er samfunnet i miniatyr. Foreldrene som får sterke mandater, også på Kampen, er folk som allerede er høyt oppe i systemet. Foreldre som gjerne er aktive i FAU, og som bor i hagebyen, som er priviligerte og som har et maktforhold, og en ekstra inngangsport til lærere og ledelse. Vi kan se denne ekskluderingen også være en del av den strukturelle rasismen i Norge. Og dette selv om folk prøver å være så greie og inkluderende som de kan, og man genuint prøver å inkludere nye elever og foreldre som ender opp her.

Vennegrupper som tiltak

Nysveen forteller at man på Kampen har blant annet vennegrupper som inkluderingstiltak.

– Når vi kom til Kampen husker jeg at det fungerte godt. Folk ønsker jo å være inkluderende, men det vil ikke bety at man er det.

– Er undersøkelsen et bevis på at det er lang vei mellom teori og praksis?

– Helt klart. Når det gjelder inkluderingsspørsmålet i undersøkelsen er det også manglende forklaringer. Man forklarer ikke vennskapsbånd eller bonærhet mellom ulike foreldre.

Nysveen tror ikke språk kan sees som en barriere for skoleforeldre med minoritetsbakgrunn.

– Jeg tror ikke det er en utfordring. Jeg er jo ofte sammen med disse foreldre på fritiden. Vi trenger egentlig ikke å ha et avansert språk for å det godt med hverandre. Jeg tror heller rasismen og diskrimineringen disse foreldre opplever er en utfordring. Holdningene om at “folk kan ikke språket, kan ikke gå ut på tur”, osv. At de må mene og like de samme tingene som majoriteten. Slike skjulte holdninger er et problem, også på Kampen.

Omtalt som «hun øst-europeeren»

Nysveen bruker seg selv som eksempel i denne problemstillingen. Hun er norsk, med finske og russiske familierøtter.

– I Kampen er jeg ansett som “hvit og priviligert”, med høyere utdanning. Når jeg var på Smestad ble jeg i skjulte ordelag omtalt av rikingene som “hun møkka-øst-europeeren”, og var lavest på rangstigen sosialt.

Vennegruppene kan også bidra til økt inkludering, mener hun. Selv om det også kan være vanskelig til tider.

– Sønnen min er mellom 11 og 12, og vi har blitt enige å ha faste vennegrupper. Vi kan være selvkritiske, og forsøke å bidra mer selv. Jeg skulle gjerne også ønske jeg hadde svaret på dette, og ikke minst på hvordan skolene selv kan bidra til mer inkludering. Jeg tenker det handler mest om raushet, forståelse og hvordan man er mot hverandre i sosiale sammenhenger.

Fokus på kulturell kapital

Forsker og professor ved USN, Paul Thomas, utgir denne våren sammen med to andre medforfattere boken Education and Cultural Evolution in Norway’s Multiethnic Society.

– Jeg kjenner meg igjen i det som fremgår i undersøkelsen, som er relatert til ting vi tar opp i boken. Utfordringen gjelder selvsagt ikke alle, fordi det også finnes mange ressurssterke flerkulturelle skoleforeldre.

Thomas ser på kulturell kapital som viktig i denne problemstillingen.

– Ofte kan dette være avgjørende når det gjelder sosial mobilitet. Skolebarns og deres foreldres opplevelser av ekskludering og inkludering kan knyttes til dette. Hadde ikke familien min, som var somaliske arbeidsinnvandrere i India sendt meg på britisk kostskole, så hadde jeg ikke havnet på King`s College i London. Jeg hadde ikke blitt den jeg er i dag.

Indisk matservering fikset oppmøte

Norsk-somalieren har selv for en del år siden vært skoleforesatt på en skole i Oslo øst.

– Jeg var selv vitne til laber foreldretilstedeværelse på møter. Så jeg spurte folk om dette, og ofte fikk jeg svar om at “vi stoler på læreren”. Ofte handler det om at lærere i de ulike kulturene har såpass stor autoritet at man ikke vil blande seg inn i skolens virke. Så måtte vi som satt i foreldreutvalg forklare om viktigheten rundt deltakelse og skole-hjem-samarbeidet, og at man blander seg i skolens virke.

Løsningen for skolen Thomas barn gikk i var å ha FAU-møter med indisk og pakistansk mat.

– Vi så at det dukket opp veldig mange. Og da snakket vi om utfordringene. Vi kom frem til at negative skoleopplevelser gjorde skole-hjem-samarbeidet dårligere, også blant foreldre med majoritetsbakgrunn. Vi snakket om lærere som nesten hadde gitt opp.

Thomas tenker at utfordringene gjelder fortsatt for mange skoler i dag.

– Her kan vi ikke “kapitulere”. Stadig flere skoler i Oslo blir flerkulturelle, og vi kan snart snakke om at enkelte skoler får et “minoritetsflertall”. Vi skal være problemorienterte, men først og fremst ressursorienterte, sier han.