Jeg kunne ha mistet livet fordi ingen lyttet til meg

Et personlig innlegg om å bli oversett i helsevesenet

Jeg ønsker å dele noe som har preget meg dypt – både fysisk og psykisk. En traumatisk og livstruende hendelse jeg nylig har vært gjennom.

Dette handler ikke om å klage, men om å opplyse. Forhåpentligvis kan det bidra til at andre blir sett, hørt og tatt på alvor før det er for sent.

Alt startet for omtrent 6–7 måneder siden, da jeg begynte å kjenne smerter i leggen. Jeg tok kontakt med fastlegen – mitt første og viktigste ledd i helsevesenet. Men jeg opplevde verken å bli sett eller hørt. Smertene fortsatte, og jeg følte meg stadig mer ignorert.

Så, den 2. april, skjedde det som ikke skulle skje.

Jeg fikk intense smerter i brystet og venstre fot. Jeg var blå i leppa og svimmel. Jeg var redd, fortvilet og ringte 113. Men responsen jeg fikk, var både sjokkerende og urovekkende:

Jeg ble bedt om å ta Paracet og Ibux, og at jeg selv måtte oppsøke legevakt hvis det ikke gikk over i løpet av noen dager.

Instinktivt visste jeg at noe var galt. Jeg godtok ikke svaret. Klokka 21:30 dro jeg direkte til legevakta. Jeg kom dit bøyd av smerte, og det første jeg møtte var 4 uniformerte kvinner hvor én var på telefon. Ingen kom meg i møte. Jeg måtte be om hjelp – ingen tilbød den selvom jeg var smertepreget.

Først nærmere midnatt ble det tatt røntgenbilder av lungene mine. Der lå jeg i timesvis, mens helsepersonell ikke visste at jeg hadde lungeemboli. Systemet var nede. Det tok nesten fem timer før de fikk svar på bildene. Jeg lå med livstruende blodpropp i lungene – uten å få riktig hjelp.

Jeg lå med livstruende blodpropp i lungene – uten å få riktig hjelp.

Klokken 05:00 om morgenen ble det tatt blodprøver. Verdiene viste høy risiko for blodpropp. Før klokken 06:00 fikk jeg beskjed: ambulansebil står klart til for å frakte deg rett til akuttmottaket på Ahus.

Etter omfattende tester, EKG, CT og blodprøver hos A hus, fant legene FLERE blodpropper i begge lungene. Jeg, 30 år gammel, ble lagt inn på hjerteavdelingen med blodfortynnende medisiner. Det var alvor. Det var livstruende.

Jeg har siden vært i sjokk. Jeg er dypt skuffet over hvordan jeg ble møtt – av min fastlege, av nødetatene, av legevakten. Jeg ble ikke tatt på alvor, ikke lyttet til, ikke sett. Dette kunne ha endt i tragedie. Det kunne ha blitt overskriften: “Pasient døde grunnet systemsvikt.”

Men jeg overlevde…

Dette er ikke første gang jeg har hatt en traumatisk opplevelse i det norske helsevesenet, men denne gangen var det annerledes. Denne gangen stod livet mitt på spill.

Det som gjør det ekstra vondt, er at jeg har varslet i lang tid. Jeg har sagt ifra om smertene. Jeg har bedt om hjelp. Jeg har ropt, men ingen hørte. Og hver gang jeg møter helsepersonell, får jeg høre at jeg “ser fin ut”. Som om utseendet mitt sier noe om tilstanden inni kroppen. Det er ikke greit.

Jeg skriver dette fordi jeg vet jeg ikke er alene. Jeg vet det er flere som har opplevd å ikke bli trodd, å bli bagatellisert, å få høre “ta en Paracet eller Ibux” når kroppen skriker.

Dette har kostet meg mye – fysisk, psykisk, og økonomisk. Jeg sliter fortsatt, og det vil ta tid å komme seg gjennom denne traumatiske hendelsen. Men jeg håper min historie kan gjøre en forskjell. For jeg overlevde. Og nå bruker jeg stemmen min for dem som kanskje ikke ble hørt i tide.

Er dette virkelig slik vi skal ha det i Norge?

Hver eneste dag etterpå har vært preget av frykt, smerte og usikkerhet. Og alt dette kunne vært unngått – om noen bare hadde lyttet da jeg sa ifra.

Dette handler ikke bare om meg. Det handler om et system som må endres.

Vi fortjener å bli tatt på alvor – før det er for sent.