Norsk-amerikanere kan mer om lefse, lutefisk og feler enn folk i Norge. De får sjokk når de hører at Norge er blitt et rikt oljeland med milliardærer og hi-tech. For de husker Norge slik vi nå bare finner det på Norsk Folkemuseum.
På “Norsk Høstfest”, Norgesfestivalen i Minot i Nord-Dakota, pushes det Norges-nostalgi over en lav sko. Her selges det alt fra brosjer til bunader, rosemalte fjøler og troll skåret ut i tre til Mills kaviar og Freia melkesjokolade.
Alt er som kjent stort i Amerika. Også hjemlengselen til Norge. I Nord-Dakota er hver tredje innbygger en norskættet amerikaner. De norske utvandrerne på 1800-tallet slo seg ned her og i Wisconsin og Minnesota. I Midtvesten holdes norsk etnisitet ennå i live med den obligatoriske lusekoften og anledninger som Høstfest. Dit kommer navn som Sissel Kyrkjebø, eller “Norgesvenner” som Bill Cosby. Prinsesse Astrid har også vært der, på en festival som har holdt på i 32 år og uten tvil er USAs største Skandinavia-festival.
Men det er ikke den eneste. I oktober er det “Norwegian Day” i Central Park i New York og 17. mai feires over store deler av landet, kanskje særlig i Seattle.
Norsk høstfest butikker
“Norske” politikere I den norske ambassaden i Washington opererer de norske diplomatene med begrepet “Norway Caucus”, altså de senatorene som regnes for norske. Det er enten fordi de er norsk-amerikanere eller representerer statene som har mange norsk-amerikanere, som Nord-Dakota, Sør-Dakota og Minnesota.
Norsk høstfest butikker
En av dem er senator Byran Dorgan, som også dukker opp på “Høstfesten” hvert år.
Hva vet du om Norge?
– Nå arresterte du meg. Helt ærlig, jeg vet ikke så mye om Norge. Annet enn jeg hadde en gang dronningen deres til bords. Dronning Sofi, var det ikke? Jeg kom i skade for å sette tommelen min i salaten hennes, ler senator Senatoren inkludert. Hans Oldemor arbeidet som kammerpike på slottet.
– Nå arresterte du meg. Helt ærlig, jeg vet ikke så mye om Norge. Annet enn at jeg en gang hadde dronningen deres til bords. Dronning Sofi, var det ikke? Jeg kom i skade for å sette tommelen min i salaten hennes, ler senatoren.
Illustrasjoner av Norge i USA
Foto : Henrik Pryser Libell
Senatoren påstår at hans oldemor arbeidet som kammerpike på slottet, men ellers vet han fint lite om Norge. Han er fjerdegenerasjons “nordmann”, men mest amerikaner.
Illustrasjoner av Norge i USA
– Men du må skrive at jeg vil reise dit en dag, insisterer han.
USAs 4,5 millioner norsk-amerikanere har på mange måter fått sitt bilde av Norge formet av det Norge var for 150 år siden. Da var Norge lutefisk, stavkirker og ikke minst svært fattig. Det var jo derfor de dro; for å bedre sine kår, i tre store bølger mellom 1825 og 1910 – lenge før Norge fant olje og lenge før Norge ble et land der alle var i “samme båt”, formet av okkupasjonen og siden av sosialdemokratiet. I 1850 var det utvandrerne dro fra i stor grad et stillestående, konservativt og fattig bondesamfunn.
Skjeve forestillinger
Karen Doty er sjef for Washington-delen av en av USAs eldste “Norgesforeninger“, Sons of Norway-losjen, og hun bekrefter inntrykket. – Likevel har vi dessverre mange medlemmer som ikke aner at Norge er blitt en rik oljenasjon med en velfungerende velferdsstat med avansert teknologi, sier hun.
Selv har hun vært i Norge syv ganger siden 1948. Hun er slått over den rivende utviklingen som Norge har gjennomgått, men tror altså ikke andre enn de amerikanerne som reiser dit selv har inntrykket av det moderne, rike business-landet Norge.
– Jeg husker jeg ble nedringt etter at jeg i vinter trykket en liten notis i medlemsbladet vårt om at Norge nå har 40 milliardærer, forklarer Doty. – Folk ville vite om det faktisk stemte det der, med milliardærene. For 40 milliardærer passet ikke med norsk-amerikanernes bilde av den “fattige fetter”.
Fattig land Norge var ikke Europas fattigste land i 1850, men likevel var det ingen land i verden, unntatt Irland, som hadde flere utvandrere til USA per innbygger. I starten var den eneste kilden til kunnskap om det nye landet Amerika-brev som ble sendt hjem til familie i Norge. Ole Rynnings “Håndbok til Amerika” ble en viktig referanse. Mange av pionerene drømte om å lage en norsk koloni i Amerika. Særlig berømt ble Ole Bulls “Oleanna”, opprettet i 1852, men prosjektet gikk konkurs allerede året etter.
De fleste norske kolonistene fulgte “nordruta” vestover; Minnesota, Nord-Dakota, Sør-Dakota, Montana og Alberta og Washington.
Flest fra Norge En av grunnene til at flere nordmenn dro enn svensker og dansker og finner var nærheten til havet, og den tidlige utvandringen til kvekerne i landet, som dro i gang en tidlig utvandring som vokste raskt. Men samtidig; automatiseringen som økte veksten gjorde mange midlertidig arbeidsledig, og da fristet drømmen om USA, der lønningene på 1880-tallet var tre eller fire ganger så høye som i Norge. Lønna for en arbeider i Dakota i 1881 var 2 dollar dagen. I Norge var den 40-50 dollar i året.
Knut Hamsun var blant dem som emigrerte til USA i 1880-årene, men han kom siden hjem. Bjørnstjerne Bjørnson traff i 1881 en gruppe nordmenn i Nord-Dakota som sa at her “var rom for alle”. Selv hadde de vært husmenn hjemme i Norge – nå var de selveiende bønder og håpet flere kom over. “No fancy house, but plenty to eat and drink,” som omkvedet lød. I Ibsens og Bjørnsons verker spiller hjemkommende norsk-amerikanere ofte rollen som frisinnede.
Integreringen
Lindesnes Trekkspillklubb opptrer på Norsk Høstfest
Jeg ble nedringt etter at medlemsbladet vårt skrev at Norge har 40 milliardærer. Det passet ikke med norsk-amerikanernes bilde av den “fattige fetter”.
Norske aviser ble lenge utgitt i USA, blant annet Nordlyset og Emigranten, Decorahposten, Minneapolis Tidende, Minnesotaposten og Western Viking. De fleste gikk etterhvert inn, i dag eksisterer få andre enn Norway Times, og norsk språk døde ut.
Den konservative norske delen av den norske kirken i USA ville beholde norsken, men tapte mot den mer USA-vennlige, tilpasningsvennlige delen av kirken. Norsk ble holdt i hevd i tre, fire generasjoner, men verdenskrigene gjorde ende på norsk som minoritetsspråk i USA. Idag er det bare et fremmedspråk på universitetet.
