Ifølge Klassekampen er seks nominasjoner gitt til «Raskolnikov», og ingen til scenekunstnere med flerkulturell bakgrunn.
Nominasjonene av kun hvite skuespillere, dramatikere og regissører opprører Cliff Moustache, kunstnerisk leder for Nordic Black Theatre.
– Juryen må ut av komfortsonen og begynne tenke annerledes om hvordan de nominerer. Det er så mange scenekunstnere som gjør så mye fint, men som ikke blir hørt. Når skal vi slutte å være annenrangs borgere i teatret i dette landet?, sier han til Klassekampen.
Ser etter kvalitet
Teateranmelder Jan H. Landro er talsperson for Hedda-juryen. Han vedkjenner at årets nominasjonsliste ikke er særlig mangfoldig, men mener at mangfold ikke er noe juryen bør vektlegge.
– Det ville vært helt feil om vi som skal kåre den beste scenekunsten hvert år, skulle lete etter kandidater i ulike grupper for å skape større mangfold. Det er ikke vår jobb, sier Landro.
Klassekampens journalist spør ham videre om en helhvit jury underbevisst vurderer prestasjonene til ikke-hvite annerledes.
– Nei, det tror jeg ikke vi gjør. Vårt mandat er å se etter kvalitet, svarer Landro.
Kaller argumentasjon “ansvarsfraskrivelse”
Moustache blir oppgitt over Landros argumentasjon.
– Dette er en billig måte å fraskrive seg ansvar på. Kvalitet handler veldig mye om hva slags referanser du har.
Heller ikke teaterviter Deise Faria Nunes er imponert over det hun omtaler som Landros «ansvarsfraskrivelse».
– Ingen pålegger Hedda-juryen ansvar for å skape mangfold, men når de er den eneste skuespillerprisen i Norge, bør de lete etter kvalitet i alle deler av feltet, sier Nunes til Klassekampen.
Lite mangfold i filmbransjen
Også andre deler av kultur-Norge bemerker seg med lite mangfoldsrepresentasjon, slik som Moustache viser til i teaterscenene.
Nylig skrev Subjekt om at Norsk filminstitutt (NFI), et statlig organ underlagt Kulturdepartementet, med et budsjett på 625 millioner kroner i 2019, hadde ingen ansatte med synlig minoritetsbakgrunn. Heller ikke blant konsulentene som behandler søknadene, er det noen som har minoritetsbakgrunn.
Filmprodusent Nina M. Barbosa Blad kaller det for “hårreisende”.
– Grunnen til at dette er problematisk er fordi det er større sjanse for at historiene som skal fortelles oppleves som relevante å satse på, dersom konsulentene som skal vurdere søknadene kjenner seg igjen i fortellingen. Eller hvis de har noen av de samme kulturelle referansene som søkerne har, og er bevisste på dette, sier hun til Subjekt.
