LILJA:

Om å omfavne den flerkulturelle musikkverden

I 2016 spilte Jonsdottir på Festival Noujoum Gnawa i Marokko sammen med den marokkanske tradisjonsmusikeren Maalem Zakaria Houaoura og den norske saksofonisten Marthe Lea.
Foto: Privat
De siste årene har el-gitaristen Oddrun Lilja Jonsdottir reist til ulike verdenshjørner og latt seg inspirere av de lokale musikktradisjonene.
40Shares

– Jeg har blitt møtt med veldig mye godhet og ubetinget generøsitet overalt der jeg har vært. Det har vært en stor gave, og noe jeg hadde lyst til å hedre, sier Jonsdottir.

Den 28 år gamle el-gitaristen sitter ved et lite trebord på det trange, gammeldagse kjøkkenet på den flere hundre år gamle Biermannsgården der hun deler øvingslokaler med andre musikere. Gjennom de tynne veggene kan man tydelig høre en felespiller øve på norske folketoner.

Jazzgitaristen er aktuell med sin første plate Marble, et kritikerrost album som tar utgangpunkt i ti musikalske reiser til forskjellige verdenshjørner.
Foto : Morgane Fauconnier

I høst ga Jonsdottir ut sin første plate under bandnavnet LILJA og hadde sin slippkonsert under festivalen Oslo World, der hun fikk strålende kritikk. Albumet heter Marble og tar utgangspunkt og inspirasjon fra ti reiser til fjerntliggende verdenshjørner.

– Jeg er nysgjerrig på livet og på alle de forskjellige nyansene, smakene og fargene som finnes, sier hun med glimt i øyet. Hun byr på en kopp med japansk grønn sencha-te fra Tehuset på Majorstuen.

– Jeg er litt nerd på te, og jeg synes det er viktig å støtte de små bedriftene i denne perioden, forteller hun.

Kollektivt prosjekt

Siden 2011 har Jonsdottir opplevd helt unike møter med jazz- og tradisjonsmusikere fra hele verden, når hun har fått muligheten til å spille konserter blant annet i Reykjavik, New York, India, Etiopia, Kenya, Tanzania, Marokko, Nepal, Libanon og Paris.

– I 2017 fikk jeg et behov for å bearbeide alle inntrykkene jeg hadde fått under reisene. Jeg komponerte musikk basert på inntrykk fra reisene, og elementer fra de ulike stedenes tradisjonsmusikk. En låt til hver by.

Kjernebandet LILJA består av Jonsdottir som frontfigur, Helge Andreas Norbakken (perkusjon), Jo Skaansar (bass) og Sanne Rambags (vokal). I tillegg har hele tolv ulike internasjonale gjesteartister deltatt på prosjektet ved å enten spille inn musikken i studio, eller sendt filer med lydopptak til Oslo.

Gjesteartistene spiller en viktig rolle i samspillet og består av både anerkjente og mindre kjente musikere. Her finner blant annet gnawa-musikeren Maalem Zakaria Houaoura fra Marokko, den sitarvirtuose ragamusikeren Ustad Ashraf Sharif Khan, den kenyanske tradisjonsmusikeren Fadhilee, samt Bugge Wesseltoft, som Jonsdottir kjenner fra deltagelsen i det omfattende jazzprosjektet «New Conception of Jazz».

– Det som beriker komposisjonene er samspillet og det kollektive i musikken. Kommunikasjon og kulturutveksling står i sentrum, og målet er at alle skal bidra med sitt musikalske univers, forteller Jonsdottir.

Hjem til verden

Etter flere år med intens dykking i den klassiske ragatradisjonen, spiller Jonsdottir på ragafestival i India i 2015 med Sri Amit Chetterjee (høyre) og mannen som introduserte henne for denne musikken, Usted Ashraf Sharif Khan (midten).
Foto : Gandharva Sangeet Sammelan.

På låta Tyr har Jonsdottir fått inn lydopptak fra det palestinske barneorkesteret i flyktningeleiren Rashedieh i Libanon, som hun besøkte og spilte med i 2013 og 2016.

Møtet med de palestinske flykningene i Rashedieh, som lengtet etter å komme hjem til Palestina selv etter flere generasjoner, ga Jonsdottir perspektiv rundt konseptet hjem, og hvordan det varierer fra menneske til menneske. For noen er hjemmet et konkret sted. For andre knyttes begrepet til menneskene, familien, og de følelsesmessige og personlige båndene som skapes i løpet av livet.

I sitt verk Flytende modernitet beskriver den jødiske sosiologen Zygmunt Bauman hjemmet som betinget av våre sosiale liv og kulturen vi føler tilhørighet til, og som noe flytende som endres i takt med livsløpet. Til å begynne med kalte Jonsdottir musikkprosjektet sitt for Hjem til verden, en metafor på hennes tilhørighet.

– Søken etter et hjem som en tilstand istedenfor et geografisk sted har vært kjernen i prosjektet. Det har vært søken etter min identitet og tilhørighet. Det er spennende hvordan man kan komme til et helt nytt sted og likevel føle tilhørighet – føle seg hjemme. Mens andre ganger er man hjemme og føler en uforløst følelse av hjemlengsel, sier Jonsdottir og ser ut av det duggete vinduet mot den trange Maridalsveien og de fargerike tømmerhusene.

Jonsdottir har norsk og islandsk bakgrunn. I dag har hun på seg en tradisjonell islandsk genser som moren har strikket for henne. Med unntak av et par år i Reykjavik har hun vokst opp på Grorud i Oslo, i et multikulturelt fellesskap som hun mener gav henne internasjonale impulser som en naturlig del av oppveksten.

Hennes første musikalske minne er fra Grorudgullet barnehage da hun hørte et opptak av Maurice Ravels Boléro. Orkesterstykket fra 1928 speiler en kulturblanding mellom fransk ballett og spanskinspirert musikk. Det var første gangen hun kan huske å ha kjent på gåsehud, og det inspirerte henne til å spille musikk. Først på fiolin, så etterhvert på el-gitar som hun falt pladask for på ungdomsskolen.

– Gitar er et instrument som egner seg til så mangt, og jeg føler at det har gitt meg muligheten til å uttrykke meg musikalsk. Det kan lett brukes i ulike sjangre og i samspill med andre instrumenter.

Musikk som universelt språk

Jonsdottir har norsk og islandsk bakgrunn. I dag har hun på seg en tradisjonell islandsk genser som moren har strikket for henne.
Foto : Morgane Fauconnier

Da hun fortsatt var under utdanning ved Norges Musikkhøgskole ble hun tatt under vingene av den pakistanske Hamburg-baserte sitarspilleren Ashraf Sharif Khan, som introduserte henne for indisk ragamusikk. Sammen dro de til India for å spille konserter, og han ble hennes veiviser inn i ragatradisjonen. Som vestlig kvinne var det ikke en selvfølge at inderne skulle akseptere at hun spilte deres spirituelle, klassiske musikk, og på moderne el-gitar av alle instrumenter. Jonsdottir ler sjenert med sin ærlige, særegne latter, før hun uttaler:

– Noen var skeptiske, ja. Det var utfordrende på mange måter. Men Ashraf Sharif Khan er såpass anerkjent, så de stoler på ham der. Jeg gjorde en innsats for å prestere, øvde på raga ti timer om dagen, og gjorde mitt beste for å respektere musikktradisjonen deres.

Jonsdottirs dedikasjon og respekt for de musikalske kulturene har vært en sentral tilnærming i samspillet, og hun har gjort en stor innsats for å mestre musikkstilene. Kanskje er nettopp dette grunnen til at hun ble møtt med åpne armer av tradisjonsmusikerne, som delte sine musikkarver med henne. Videre forteller hun at musikk har den universelle egenskapen å reflektere dype fellestrekk hos mennesket. I hennes liv har den åpnet utallige dører for menneskelig kommunikasjon på tvers av landegrenser.

– Musikk er et så direkte og internasjonalt språk, som alle kan forstå og som treffer rett i hjertet. Musikk er en bro i seg selv, forklarer Jonsdottir.

Sjangerløs befrielse

Selv om Jonsdottir i utgangspunktet er utdannet ved jazzlinja i Oslo, forteller hun at det er befriende å bryte med sjangerbegrepet.

– I prosjektet ønsket jeg å utforske det grenseløse, både i metaforisk og fysisk forstand. Det er ment som et felles møtepunkt for hele verden. Jeg hadde lyst til å lage musikk som hele verden kunne føle seg hjemme i, og nå ut til et publikum uavhengig av sjangerpreferanser.

Sjangerbegrepet verdensmusikk, som banalt er en fellesbetegnelse for ikke-vestlig musikk, er et konsept som stadig blir kritisert av etnomusikologer og av de som jobber med mål om vern og bevaring av den immaterielle kulturarven. Professoren i kulturstudier Timothy Brennan skrev allerede i 2001 at World Music Does Not Exist, og kaller begrepet for vagt, eurosentrisk og praktisk talt meningsløst som sjangerbeskrivende. Verdensmusikkens brede definisjon er mer ekskluderende enn det er integrerende.

– Vi mister mye når vi fokuserer så mye på musikk fra USA og Europa. Litt av min intensjon bak prosjektet er å gjøre pikslene i verdensmusikksekken litt tydeligere ved å spille og snakke om tradisjonene, løfte frem musikere, og gjøre musikken kjent for folk, sier Jonsdottir, som selv foretrekker å være mer spesifikk på hvor i verden tradisjonsmusikken tilhører geografisk.

Det setter musikken i en kulturell kontekst, samtidig som at den får den annerkjennelsen den fortjener.

En global musikkverden

Kulturell blanding er et fenomen som har eksistert så lenge det har vært menneskemobilitet på kloden. Samtidig har dens utviklingshastighet aldri vært høyere. I dag fører globalisering, kommersialisering og tilgjengelighet av kultur til nærmest ubegrenset utveksling av kulturelle uttrykksformer. Sosialantropologen Ulf Hannerz beskriver kultur som noe som er flytende, dynamisk og i konstant bevegelse. Han kaller denne prosessen for kulturell kompleksitet.

Antropologen Ruth Finnegans detaljerte etnografiske feltarbeid The Hidden Musician om musikalsk praksis blant amatører i en småby i England er et eksempel på en unik beskrivelse av hvordan kulturell kompleksitet oppstår lokalt i tilknytning til musikalsk virksomhet. Finnegan viser hvordan mennesker som tilhører forskjellige musikalske sjangerpraksiser krysser og inspirerer hverandre, hvordan de skaper muligheter for samspill, relasjoner og kreativitet, og hvordan deres identitet formes.

I Jonsdottirs tilfelle kommer hennes kulturelle kompleksitet til utrykk gjennom hennes musikalske dedikasjon, fleksibilitet og allsidighet. Gjennom prosjektet Marble, ønsker hun ikke å appropriere seg de flerkulturelle musikkformene, men snarere hylle og promotere dem.

– Marble handler om å gjøre det ukjente kjent. Jeg ønsker å feire særpreg og det unike i hvert menneske og hver kultur, uten å sette noen høyere enn andre. Musikk skal gå forbi grenser som alder, etnisitet, kjønn, og kulturell bakgrunn og kapital. Og jeg ønsker å bruke stemmen jeg har fått til å løfte frem andre artister og tradisjoner, og musikere som fortjener å bli hørt, sier hun og forteller om kloke ord hun engang fikk av pianisten Tina Margrethe Nilssen. Hun sa at alle hun møtte var hennes søstre og brødre, inntil noe annet var bevist, og at de skulle behandles som sådan. Jonsdottir har siden tatt med seg den filosofien i møte med verden.

– Hva er forskjellen på appropriasjon og inspirasjon?

– Jeg mener begrepet appropriasjon er lite generøst. Inspirasjon derimot, betyr å puste inn. Etter et innpust, kommer et utpust. Det følger med en metafor for en mer likeverdig utveksling. Nøkkelen er å hedre kulturforskjellene, og samtidig bli kjent med hverandre ved å fokusere på likhetene.

Å løfte minoritetenes musikk

Samtidig som den flerkulturelle befolkningen i Norge vokser og begynner å få et kulturelt fotfeste i landet, øker også oppmerksomheten for debatten om mangfold. I mediebildet ser vi stadig flere som hever stemmen for at kulturelt mangfold skal inkluderes som del av alt kunst- og kulturliv.

I Oslo har internasjonale tradisjonsmusikkformer fått egne arenaer for å uttrykke seg. Eksempler er festivaler som Oslo World og Melafestivalen, konsertscener som Cosmopolite og Riksscenen, og radioprogram som Jungeltelegrafen. Ifølge Jonsdottir er dette kun et første steg for det som trengs for at ikke-kommersielle, internasjonale musikkutrykk skal gli inn som en naturlig del av kulturlivet, og for at samfunnet skal kunne bryte med ideologien om forskjeller og heller omfavne ideen om at mangfold er berikende for samfunnet.

– I starten, når man skal løfte frem minoriteter, er det viktig med egne arenaer. Men etterhvert håper jeg at det blir en mer naturlig del av kulturlivet. Internasjonale musikere skal ikke kun få jobb når det er behov for internasjonale «eksotiske» innslag, forklarer Jonsdottir.

Selv om hun forstår at debatten rundt kulturell appropriasjon er viktig, håper hun også at frykten for appropriasjon ikke vil føre til en bremsing av kulturutvekslinger. Hun forteller at det er viktig at veletablerte musikere samarbeider med mindre etablerte minoritetsmusikerne, og for å bidra til at deres musikalske arena blir sett.

– Det verste for mennesker er ikke å bli tråkket på tærne, men det å føle seg utstøtt eller isolert. Det å møte og kommunisere med folk er viktig dersom vi skal omfavne ulike musikktradisjoner, sier hun engasjert i det hun reiser seg fra trestolen.

Hun går ut av kjøkkenet og viser vei inn til stua i Biermannsgården. Det første som legges merke til i det åpne, hvite rommet er den store marimbaen med et titalls vinglass som har blitt plassert på rekke oppå instrumentet. Glassene er ikke rester etter fest i lokalet, snarere et musikkinstrument der tonene fremkalles med å stryke forsiktig over glasskanten med fingertuppene.

– Jazz handler om å bryte grenser

Kulturell appropriasjon er en del av virkeligheten i den globaliserte verden vi lever i i dag, og det kan være problematisk når utøvere ikke viser respekt for minoritetskulturer. Særlig i popkultur kommer maktforholdet mellom de store artistene og minoritetene lett i ubalanse dersom minoritetsmusikken ikke blir behandlet med respekt.

Men jazz, slik Jonsdottir beskriver den, handler om å bryte de eksisterende musikalske grensene, finne nye sounds og rytmer, og finne et eget særpreg. På samme måte som kulturell kompleksitet, har jazz blitt flytende og er derfor muligens en av de best egnede sjangerne for musikkblanding.

Marble er faktisk kulturell appropriasjon, men ikke i negativ forstand. Jonsdottirs prosjekt er en hyllest til internasjonal tradisjonsmusikk, og dens musikere er integrert og involvert i prosjektet. Spørsmålet som musikere som henter inspirasjon fra andre kulturer må stille seg, er i hvor stor grad appropriasjonen er gjennomført med respekt og innsikt, og på hvilken måte den gir noe tilbake til andre kulturene. Det handler om å finne en balanse mellom det å ta og det å gi tilbake. Og det handler om å kreditere og få bekreftelse fra de lokale tradisjonsutøverne det gjelder.

Det er sent på kvelden, og det kommer ingen lyder fra de andre øvingsrommene lengre. Jonsdottir tar sin blodrøde Gibson-gitar ut av etuiet, og setter seg på en liten trebenk midt i rommet med el-gitaren på fanget. Instrumentet har vært hennes nærmeste følgesvenn på de mange reisene, og betyr mye for henne. Når hun spiller er det som om hun blir ett med gitaren, og de myke tonene fyller atmosfæren i rommet med en osing av musikalitet og sensitivitet.