Foto: Claudio Castello
- Oslo Mela klare med årets første artister - 26.04.2024
- Kommunikasjonssvikt på sykehus med fatale følger - 26.04.2024
- Innvandrerdøtre lykkes både i jobb og utdanning - 25.04.2024
– Jøde- og jesuittparagrafene i Grunnloven er det mest graverende eksempelet på dette. At jødeparagrafen ble stående til 1851, og ikke minst at jesuittparagrafen først ble opphevet i 1956 er tankevekkende, seier historiker Einar Niemi, professor emeritus ved Universitetet i Tromsø til forskning.no.
Grunnloven bygger på ideéne om folkesuverenitet og maktfordeling, som vokste fram fra andre halvdel av 1700-talet. Samtidig fikk man impulser fra den gryende nasjonalismen.
– Målet var en integrert homogen stat. Loven skulle forsvare oss både mot svenskene og mot minoriteter som kunne oppleves som “religiøst truende”, sier Niemi.
Fra godtatte til trussel
Før 1800-talet var Noreg et ganske åpent samfunn for minoriteter. På 1700-talet trengte landet kapital utanfra, og kongen ga jødiske handelsmenn adgangsbrev signert justisdepartementet blant annet for å drive handel. Kvenene ble også hilst velkommen til Nord-Noreg i samme periode fordi de hadde kunnskap om jordbruk.
Ut på 1800-talet ble fleire av minoritetane oppfattet som et trussel, delvis på grunn av “tilknyting til fremmede makter”. Ofte snakket man blant annet om “den finske faren”.
1988 som vendepunkt
Assimilering var den rådende politikken overfor minoriteter i Norge helt fram til etter andre verdenskrig. Jødane ble frem til krigen utsatt for mange former for nedsettende skildringer og fordommer, samtidig som de fikk drive næringsvirksomhet. Overfor samer, kvenar og skogfinner var midlene som ble tatt i bruk først og fremst kultur- og skolepolitiske. Overfor rom- og romanifolket var tiltakene enda hardere, inkludert utestenging, internering, til og med tvangssterilisering.
– Vendepunktet kjem eigentleg ikkje før med grunnlovsendringen og innføringen av § 110a i 1988. Her slo man fast at statsstyresmaktene har plikt til å tilrettelegge for at samane kan sikre og utvikle språk, kultur og samfunnsliv, sier Niemi til forskning.no.
