- Oslo Mela klare med årets første artister - 26.04.2024
- Kommunikasjonssvikt på sykehus med fatale følger - 26.04.2024
- Innvandrerdøtre lykkes både i jobb og utdanning - 25.04.2024
Statsviteren gir i denne boka et levende innblikk i hvordan den nye kampen om Latin-Amerika utspiller seg.
I boken om Latin-Amerika i en ny verdensorden ser hun nærmere på latinamerikanernes mange strategier konfrontert med endringene i regionen – og hvordan historiske, etniske, kulturelle, økonomiske og politiske bånd mellom Latin-Amerika og andre deler av verden former den nye interessekampen som pågår.
– Utviklingen som skjer i Latin-Amerika er ganske interessant og veldig utenfor søkelyset i Norge, sier Bull til Utrop.
Hennes klare innvending er at regionen er notorisk underdekket i hjemlig presse.
– Vi har veldig fastsatte forestillinger om det som foregår i regionen, som henger igjen fra den kalde krigen. Latin-Amerika omtales fremdeles som USAs bakgård, mens Kina, Russland og Midt-Østen blir stadig viktigere.
Klimaendringer gir ny betydning
Å få inn det som skjer i forhold til klimaendringer har også vært noe som motiverte Bull til å lage boken.
– Latin-Amerika kommer til å få betydning i tiden fremover, fordi der er naturressurser som er helt sentrale for det grønne skiftet. I tillegg ser man jo stadig at regionen blir viktigere for stormaktene, fordi man har alt fra litium til kobber til store områder med regnskog.
Bull har gjort halvt chilener av seg, hatt ektefelle og barn og bodd i landet. Likevel var det miljøstudier som gjorde at hun begynte å forske på regionen for 25 år siden, da hun skrev sin masteroppgave.
– I tillegg ledet jeg i tolv år Norsk Nettverk for Latin-Amerika-forskning, og ble på en måte kjent med nye deler av regionen gjennom nye forskningsprosjekter.
Venstrebølge over kontinentet
– Vi ser på nytt en venstrebølge over kontinentet, i etterkant av flere konservative og høyreorienterte regjeringer. Hva tenker du om fenomenet?
– Først må vi huske på at det man kaller “venstresiden” i Latin-Amerika er veldig forskjellig. Å dele kontinentet i en høyre-venstreakse er lett når man sitter på avstand. Egentlig er det store ulikheter mellom de ulike venstrebevegelsene, f. eks. med Apruebo Dignidad og Gabiel Boric i Chile, til styret i Venezuela, som slettes ikke er progressivt med tanke på rettighetene til bl.a. ulike minoritetsgrupper og miljø.
Bull mener vi kan snakke vi om en helt ny generasjon politikere som overtar.
– I land som Chile har vi nye politikere som er opptatt av endringer i retning av mere bærekraftige samfunn, og mindre kapitalistisk styring. Jeg ser disse som grupper som er verdensledende når det gjelder idéer om klima og miljø.
Krise gir endring
År med sosial krise, og spesielt under pandemien har ført til at opinionen i mange land i regionen har gått mer i retning av en sterkere stat.
– Folk har blant annet sett betydnignen av et godt utbygd offentlig helsevesen, og at man ønsker løsninger som gir utjevning. Ulikhetsspørsmålet har alltid vært viktig, men har blitt enda viktigere i ettekant av pandemien.
For mange har det også blitt tydelig at høyrepopulismen ikke har levert, hevder Bull.
– Vi må se dette spesielt i lys av de mange voldsomme demontrasjonen som man hadde i Chile, Colombia, Bolivia og til dels Peru. Misnøyen med det etablerte har vært stort, og land som Chile har omgjort dette til konkrete forandringer, gjennom en prosess som vil gi en ny grunnlov i løpet av året.
– Chiles nye grunnlov vil sikre blant annet full kjønnsbalanse i poltisk representasjon, noe som ikke er tilfelle i mange land. Hvordan ser du dette?
– Feministbevegelsene i landet har vært sterkere enn noensinne. Også når det gjelder miljøpolitikk tror jeg man kan komme til å gå lenger enn det vi gjør i Norge. Her er det mange interessante ting som skjer, tenker jeg.
USAs rolle svekket
I boken går Bull spesielt inn på stormaktenes spillerom. Hun hevder at utviklingen går i retning av an svekkelse av USAs rolle i regionen, og at Kina, Russland og EU kan få større innflytelse.
– Samtidig kan dette også åpne muligheten for et eget “policy space” for Latin-Amerika, noe som jeg tar opp i konklusjonskapittelet.
Hun viser til termen “plurivers”, som har vært brukt av zapatistbevegelsen i Mexico.
– I dag ser vi tegn i retning av fragmentering av regionen, og liten grad av felles politiske prosjekt, men vi kan også håpe på en mer “plurivers” region, i betydningen av mer mangfold med en mer likeverdig sameksistens mellom ulike kulturer, og hvor ulike former for økonomisk og politisk organisering kan leve side om side.
Interessekamp
– Så nevner du begrepet “interessekamp”. Er Latin-Amerika prisgitt å være en del av den ene eller andre stormakts innflytelsesfære?
– Nei, ikke alltid, men ofte. Særlig når det gjelder bruk av naturressurser har stormakter og investorer vært involvert. Nå er Kina spesielt viktig, først i naturressursutvinning, og så i mange andre sektorer. Men også EU er sterkere involvert, blant annet på investeringsfronten.
USA kommer nok ikke til å gi seg så lett i en region hvor man har hatt en lengeværende hegemoni, ifølge forfatteren.
– Vi ser jo at man har prøvd å skvise kineserne ut av ulike finansinstitusjoner, helt siden slutten av Trump-administrasjonen.
– Hvordan ser du på regionens fremtid i boken?
– For meg er dette todelt. På den ene siden, fører større kamp om naturressursene til mer vold. Vi har allerede eksempler på en slik utvikling, fra Colombia, Brasil og Honduras, og Mexico og Peru. Latin-Amerika sees ofte som “fredelig” fordi det er ingen borgerkriger, samtidig som man ser at volden relatert til viss økonomisk aktivitet øker stadig. Samtidig finnes det nye idéer og driv i ulike sosiale og politiske bevegelser som er i ferd med å endre samfunn i tråd med tanker som hele verden burde fokusere på. Ting er ikke bare “svart”, fordi det er så mange endringsprosesser som foregår fremdeles.
