Foto: Skjermdump/YouTube
Sakens utgangspunkt ligger i beslutningen fra ledelsen i Human Rights Human Wrongs-festivalen om å avvise den israelske dokumentarfilmen The Other Dreamers, som handler om barn med spesielle behov.
Filmskaperen skal ha blitt opplyst at festivalen støtter boikott av Israel, og at hans filmer bare vil bli vurdert dersom de handler om diskriminering av palestinerne eller om okkupasjonen.
– Jeg er skuffet over denne holdningen fra en filmfestival. Det å kutte kultursamarbeidet med et folk er også å kutte dialogen med dem. Regjeringen tror på personlig frihet, på mangfold og på at alle stemmer må få komme til orde. Jeg mener at alle kunstnere bør behandles likt, uavhengig av nasjonalitet, sier utenriksminister Brende i en uttalelse.
Feilslått taktikk
Å tro at en utestengelse av israelske kunstnere vil være et konstruktivt bidrag til å løse konflikten i Midtøsten er feilslått, mener han videre.
– Norge har langvarige, nære og vennskapelige forbindelser med både Israel og Palestina. Regjeringen ønsker bred dialog og samarbeid med begge parter om politikk, økonomi, menneskerettigheter og kultur.
Israels ambassadør Raphael Schutz er positiv til uttalelsen fra Brende.
– Vi tenker det er svært underlig at en menneskerettighetsfestival skal misbrukes politisk og at en artist skal boikottes ene og alene på bakgrunn av sin nasjonalitet. Av den grunn er vi positive til hvordan Norges utenriksminister har reagert i denne saken, sier Schutz til utrop.no.
– Skjønner Brende
Ketil Magnussen i Oslo Dokumentarkino, som også er med på å arrangere Human Rights Human Wrongs, sier i en e-post til utrop.no at han forstår Brendes posisjon.
– Som utenriksminister og diplomat sre han nok behovet for å holde alle kanaler for dialog åpne. Min situasjon er imidlertid veldig annerledes. Jeg er nødt til å gjøre strenge valg mellom hvilke filmer vi skal, og har kapasitet til å vise. På det nåværende tidspunktet er jeg interessert i filmer som omhandler konflikten i Israel og Palestina. Filmen The Other Dreamers ble derfor ikke valgt.
Var dette en konkret beslutning gjort utifra festivalens profil?
– Jeg støtter akademisk og kulturell boikott, men det er ikke kriteriene i denne kampanjen som ligger bak valget i denne situasjonen. Min e-post til den israelske regissøren var skrevet i hastverk midt i sommerferien og jeg ser nå at den kan gi grunn til misforståelse i forhold til min forklaring på avslaget om å vise filmen.
Sensur eller ei?
Videre forklarer Magnussen at det er mange flere som er med på programmeringen og i å vurdere tematikken som tas opp.
– Jeg dikterer ikke hva andre som deltar i dette arbeidet skal mene og vi har mange sterke og konstruktive diskusjoner om innholdet. Jeg kan legge til at vi har vist mange israelske filmer som gjengir mange forskjellige synspunkter og har hatt mange åpne debattarrangementer. Vi sensurerer ikke meninger, avrunder han.
Ambassadør Schutz fastholder at ambassaden føler festivalens beslutning som politisk sensur.
– Forklaringen kan ikke sees på som annet enn simplistisk og reduksjonistisk, og som lite konstruktiv.
Har ikke filmfestivalen rett til å selv bestemme innhold og vinkling?
– Vi er åpne for en debatt om konflikten mellom israelere og palestinere. Samtidig virker det som om det er en slags kampanje mot israelske og jødiske artister i Europa, fordi de sees på som en representant for “fienden”. Nylig ble den jødisk-amerikanske musikeren Matisyahu utelatt fra en konsert i Spania, fordi arrangøren mente han “ikke ville ta avstand fra okkupasjon”. Festivalarrangøren kom i etterkant med en grundig unnskyldning, og inviterte Matisyahu igjen til å opptre, noe han også gjorde. Problemet med en slik posisjon er at den er med på å skape mer polarisering, fremhever ambassadøren.
