Vandrerne

Libya er et av transittlandene på veien til Europa. Bildet er tatt i 2011.
Foto: European Commission DG ECHO
Et dikt med høstens store folkevandring til Europa i mente.

Vi har sett dem de siste ukene,
Nesten som et eget folkeslag,
Gått over enger, krysset fjell, ørken og hav, krysset piggtrådgjerde, hete og nattefrost.

Vi ser dem nå, i det noen få heldige ankommer Lesbos og Kos, togstasjonene i Berlin og Wien,
Flyktende fra helvete, men kanskje venter et nytt der de kommer?
Brennende mottak, kvalme kommentarer på nett, 
Hvem er de? Skal de ødelegge for oss? Ta seg til rette, ta pengene og jobbene våre? Kvinnene våre?

En gang, for lenge siden, sa Frihetsstatuen: Gi meg dine fattige, trøtte og sultne.
Nå blir de fattige, trøtte og sultne også våte og stinkende, av vannkanoner og tåregass.

Hvem er de? Skal de ødelegge for oss? Ta seg til rette, ta pengene og jobbene våre? Kvinnene våre?

En gang var jeg selv vandrer,
Jeg var heldig, og trengte aldri å kutte meg på piggtråd, smake gass eller vannkanoner.
Nå kan jeg vifte med en gyldenrød løve, og smile over å ha fått grønne øyne og nyvokst blondt hår, av ren og skjær tilfeldighet.

Jeg kan vandre i glede, overalt, hvor enn jeg vil,
Enger, ørkener, hav og fjell er min østers,
Ikke alle kommer så langt, ikke alle er så heldige, ikke alle kan spise av samme velstandens koldtbord.

Tenk..