Utfordrer oppfatninger om kjønn og vold i forestilling

I teaterstykket "Blikk" setter emsemblet fokus på vold blant jenter.
Foto: Maren Blomstereng
Gjennom BLIKK, en forestilling med kun jenter i ensemblet, ønsker regissør Mine Nilay Yalcin fokus på et tema det snakkes lite om.

Gjennom BLIKK ønsker Yalcin i samarbeid med et unikt ensemble av jenter å undersøke akkurat blikket. Øyet. Retningen. Aggresjonen. Sinnet. Mobbingen. Utstøtingen. Følelsene. Blikket.

Norsk-tyrkiske Yalcin sier til Utrop at BLIKK tar utgangspunktet i fenomenet blikking som har blitt utbredt de siste årene.

Regissør Mine Yalcin vil gjennom BLIKK utfordre oppfatninger rundt kjønn og voldsbruk.
Foto : Ram Gupta
– Blikking er ofte en form for skjult mobbing der personer prøver å posisjonere seg, ta makt, eller korrigere andre ved bruk av blikket. I 2018 ble det også en hel del snakk om blikking da noen masseslagsmål oppstod i en skolegård i Oslo akkurat på grunn av blikking. Vi prøver å undersøke blikket, øyet og dette fenomenet i forestillingen. Hvordan kan et enkelt blikk føre til slåsskamp? Er det egentlig så enkelt? Og er det noe vi kan gjøre noe med?
– Hvorfor har man et fokus på vold blant jenter? 
– I forestillingen møter vi fem jenter på scenen. Vi har valgt å ta opp blikking i jentegjenger fordi det er relativt utbredt. Det har også vært en økning i vold blant jenter de siste årene og det er noe vi har lyst til å sette søkelyset på.
I tillegg så er det interessant å se på de forskjellige reaksjonene fra samfunnet vårt på slåsskamper blant jenter og slåsskamper blant gutter, sier hun.
– Hvordan ser vi på en jente som slår i motsetning til en gutt som slår? Og hvorfor har vi så forskjellige reaksjoner?

Langvarig fenomen

Yalcin tenker blikking har vært en gjennomgående fenomen i norsk kultur de siste årene.

– Jeg tror blikking alltid har funnets, og ikke bare i norsk kultur. Men ordet «blikking» er relativt nytt. Men om vi spør hva ordet betyr, så betyr det å se stygt på noen med et blikk som enten korrigerer, mobber eller gir andre type beskjeder.

For dette kan jo hvem som helst gjøre. Både jenter, gutter, ungdom og voksne.

– Men «blikking» har blitt plukket opp som et eget fenomen blant ungdom som skaper store konflikter. «Blikka du meg»? Og det er veien fra blikket til de store konfliktene og til og med voldshendelsene som vi har vært nysgjerrige på og har hatt lyst til å undersøke litt med denne forestillingen.

Utfordrer oppfatninger knyttet til kjønn

– Hva slags oppfatninger rundt kjønn og vold vil dere utfordre med stykket?
– Normer og ideer vi har rundt kjønn er interessant. Og når vi beveget oss inn i dette landskapet og denne tematikken så finner vi fort at kvinner som er voldelige blir betraktelig mer stigmatisert enn menn som er voldelige. Nå er det ingen av oss som heier på vold, tvert i mot. Men vi kan og bør stille oss spørsmålet hvorfor det er så mye vanskeligere for oss å se en jente slå enn en gutt? Hvorfor er en gutt tøff og «mandig» hvis han slår, mens en jente ofte oppfattes rett og slett som litt gæren eller koko?
For ensemblet har dette vært et tema som har vært vanskelig å ta opp på scenen.
– Kanskje mest fordi det rommer så mye. Det rommer både mobbing, jentegjenger, psykologi, vold, kjønnsnormer, myter osv. Det er tidvis vanskelig å navigere i alle aspektene ved «blikking» samtidig. Og så gjenstår jo spørsmålet å se om vi har klart gi problematikken en retning på scenen. Men det som er gøy med blikket – er at gir mye rom for koreografiske elementer og sceniske virkemidler. Så både utfordrende og veldig lekent og gøy samtidig.

– Snakk om mobbing

Yalcin vet ikke om forestillingen er en jakt på en konkret lærdom.
– Men jeg håper at vi klarer å snakke om mobbing. At vi klarer å vise at blikking og skjult mobbing skjer, og kanskje hvordan det skjer. At det er noe som bør taes tak i. Hvordan har vi ikke en konklusjon på. En forestilling kan jo ofte brukes som et felles referansepunkt for samtale. Og det tenker jeg alltid er viktig når vi skal snakke om eller prøve å nøste i et problem. Da kan det være bra å diskutere forestillingen for å finne felles erfaringspunkter.
I tillegg så håper jeg at ungdommene kjenner seg igjen, og at de ser at vi ser og at vi vet at «blikking» det skjer. Det tenker jeg også er viktig.