Hardrockeren som ble fanget av jazzen

 
Foto: Claudio Castello
Gildas Le Pape står på scenen i kveld under årets utgave av Djangofestivalen som del av festivalprogrammet. Tiden som gitarist i det velkjente metallbandet Satyricon er et kjært, men tilbakelagt kapittel.
0Shares

34-åringen fra Rennes stilte opp i år, som han gjorde i 2011. Le Pape har i åtte år bodd i Oslo, og gjort nordmann av seg. Omstillingen fra black metal til stringsswing kan for enkelte høres underlig ut, men for ham var det ingen stor sak.

– Jeg begynte som jazzmusiker før jeg gikk over til rock, og enda hardere rock. Så det tekniske er ikke noe som helst problem.

Le Pape var medlem av det verdenskjente norske black metal-bandet fra 2007 til 2013. Nå som han har meldt overgang til stringjazzens verden kan han se med glede på den tiden.

– Jeg er fortsatt glad i black metal, men trengte en forandring for å se hvordan jeg kunne klare meg i nye musikalske omgivelser. Noe av det som førte til dette beiteskiftet var at jeg ikke ville båssettes som “ren black metal musiker”.

– Blitt bedre
Hvordan merker du selv denne overgangen?

– Når man utfordres som artist, så blir man skjerpet, og bedre. Man blir mer åpen yrkesmessig, fordi man prøver ut en ny stil og fordi man er mer mottakelig for nye impulser.

Hyllet stringswingledende
Festivalen som Le Pape spilte på har eksistert i 37 år og hyller den franske sigøynermusikeren Django Reinhardt. Kjent i sin samtid som en gitarvirtuos, ble Reinhardt regnet som en av jazzens mest innflytelsesrike artister, som den første europeeren til å tolke den tradisjonelle amerikanske jazzen og som en av jazzens første gitarsolister.

– For meg er Django uten tvil den ultimate referansen. Vi som bruker mye av stilen hans renoverer oss stadig. 60 år etter sin bortgang er stilen fortsatt relevant i europeiske jazzmiljøer, selv om det som nå kalles for djangomusikken egentlig er en ganske forandret versjon av Reinhardts musikk.

Gir du dette ditt eget preg?

– Helt klart. Noe av det beste med å bli stringjazzmusiker er at man har stor frihetsramme innenfor en gitt stilart. Noe som igjen er sterkt frigjørende, og gjør at man vokser som artist. Så er det jo også slik at den såkalte djangostilen, eller stringswing, er en svært teknisk krevende stil. Å mestre dette gjør jo at man får en slags kick når man spiller.

Utdrag fra en større intervju som vil bli publisert i en av Utrops kommende papirutgaver.