Feature

Med dansen følger kulturen på lasset

Plutselig var det salsafest midt i Torggata!
Foto : Ram Gupta
Byen er full av salsa, afro og indisk dans. Og flere dansearter. Disse ikke-europeiske dansene blir stadig mer populære.
0Shares

Vi finner alt fra private danseskoler med opp til et par tusen elever, til små entusiastgrupper som møtes mer eller mindre regelmessig. Folk går på kveldskurs, workshops. De danner egne sosiale nettverk og vennegjenger.

Miljøene er utpreget flerkulturelle. Det virker opplagt at de sammenlagt utgjør en gigantisk arena for kulturmøter.

Men hvordan skjer det?

Richa Chandra, daglig leder i Indian Rythms, forteller om en økende interesse for indisk dans blant etnisk norske. Her med elevene som skal være med i Norske talenter til høsten.
Foto : Ram Gupta

Forskning viser at ungdom som driver med dans ofte lykkes bedre på andre områder.

Tre kontinenter

Vi oppsøker tre dansemiljøer og to danseorganisasjoner for å finne svar. Dansemiljøene representerer tre kontinenter: India, Afrika og Latin-Amerika.

Ann-Karina Onstad og Kabeer Nasir på salsakurs.
Foto : Ram Gupta

Kabeer Nasir (33) fra Oslo danser salsa på femte året. Han gir oss en pekepinn på hvordan kulturmøtene kan skje:

– Jeg hadde ingen erfaring med den kulturen fra før, men nå er jeg helt betatt. Jeg leser mye om det og synes det er utrolig spennende. Nå hører jeg på cubansk musikk hele tiden. Hvis jeg skal reise noe sted, er Cuba absolutt førstevalget, sier han og bekrefter synspunktet til Cecilie Ortega, salsainstruktør og daglig leder i dansekolen C-Baila:

– Dansemiljøene gir rom for å møte nye kulturer gjennom dansen.

Tor Erling Johnsen, bredde- og paradansansvarlig i Norges danseforbund, utdyper:

– Disse grenene er veldig inkluderende og sosiale. De har sitt eget språk. For selv om instruktørene, som ofte er utenlandske, underviser på engelsk, så går det fint likevel siden det handler om trinn og bevegelser som de viser frem. Dans er veldig visuelt, du er ikke nødvendigvis avhengig av så mye ord. Typisk for disse miljøene er at det er lav terskel for å delta. Alle blir tatt godt imot og møtt med åpne armer. Miljøene er veldig spleisende, sier han.

Norges danseforbund er et av 54 særforbund under Norges Idrettsforbund.

Bidrar til kulturelt mangfold

Kamelia Javadi er faglig konsulent i Danseinformasjonen, det nasjonale informasjons- og 

Kamelia Javadi er enig i at danseskolene bidrar til det kulturelle mangfoldet i Norge.

Foto : Ram Gupta

kompetansesenteret for dansekunst. Hun er enig i at danseskolene vi snakker om bidrar til det kulturelle mangfoldet i Norge.

Javadi inntar et samfunnskritisk perspektiv:

– Vi elsker kulturen som disse dansene representerer. Samtidig tenker vi ikke alltid over at de opprinnelig er knyttet til en innvandrergruppe. For eksempel, vi spiser indisk mat og thai-mat. Vi tar det ofte som en selvfølge at disse tilbudene finnes, men tenker ikke over at dette faktisk er kulturelle impulser som vi har glede av.

– Det er fullt mulig å ha politiske holdninger som er innvandringskritiske, samtidig som du er storforbruker av mange av disse kulturuttrykkene.

Barth Niava, daglig leder av CAK – Afrikansk Kulturinstitutt, problematiserer spørsmålet om hvor mye kultur danseelevene egentlig får med seg:

– Vi ønsker å dele denne kulturen, ikke eie den. Samtidig bør de som tar imot fra denne kulturen, også være flinke til å fordype seg i den. Et problem her, er at folk oppfører seg som vanlige forbrukere. De kommer på kurs, de lærer å danse, og så går de hjem.

Selvutvikling

Folk tar del i det Niava kaller selvutviklingsdelen. Et dypdykk i kulturen bak dansen skjer for de færreste. Danseelevene er som oftest ikke er interessert i så mye mer enn å danse. Bare en liten prosent er interessert i noe mer. Men kanskje er det bedre at folk smaker litt på kulturen gjennom dans, enn å ikke smake på noe? spør han.

– Man må ta det bit for bit, som min bestemor pleide å si. Samtidig må vi stille krav til oss selv. Vi må ha et språk for å formidle. Det må være god pedagogikk og gode, gjennomtenkte rammer for arbeidet, sier han.

Daglig leder av Indian Rythms, Richa Chandra, er svært lite opptatt av rollen indisk kulturambassadør. For henne er det formidlingen av selve dansen det handler om:

– Det som driver meg, er kontakten med og kjærligheten til mennesker. Når jeg står på scenen, får jeg en følelse av noe religiøst, av noe som er større enn meg selv.

Tverrsnitt av byens befolkning

Hvem er disse danseglade menneskene? Det enkle svaret ser ut til å være: alle slags folk.

Niava forteller om en aldersfordeling fra seksten til åtti på de afrikanske dansekursene. Litt synd at de fleste er jenter, syns han. Og av og til studenter fra Norges balletthøgskole.

På salsakursene møter vi også folk i alle aldre. På danseskolen C-Baila en tirsdagskveld er som forventet de fleste i 20-årene. En hyggelig overraskelse er det at vi ser en håndfull ivrige elever som er litt opp i årene. Her er håndverkere, studenter, forskere, IT-konsulenter. Studenter. Noen er mørke i huden, de fleste har et etnisk norsk utseende. Vi hilser på et spansk par. Et tverrsnitt av hovedstadens befolkning.

Pensjonist Rolf Howard Krosby (67) fra Nittedal forklarer hvorfor han begynte på salsakurs:

– Jeg har danset mye i mitt liv, mye swing. Det er gøy å prøve noe nytt. Ingen er for gamle til å lære noe nytt, dessuten gir det glede og latter i livet. Den uvante musikken og rytmene er en liten omstilling, men ikke noe problem.

Fysisk slitsomt

Richa Chandra forteller om en økende interesse for indisk dans blant etnisk norske. Dette gjelder både klassisk dans, bollywood og den folkelige bhangra-dansen.

Norske Magnus Gudim (31) fra Oslo er en av to gutter og fem jenter vi møter i lokalene på Oslo kulturskole på Grønland. De hardtrener på koreografien som Richa har laget til oppvisningen på TV2s Norske talenter til høsten.

Magnus har danset en måneds tid, etter at han ble utfordret av kona til å bli med. Hun har vært elev hos Richa lenge.

– Jeg måtte gå i tenkeboksen før jeg sa ja. Det var en terskel å ta steget ut i dansen, innrømmer Magnus. – Men det er moro. Så er det fysisk utrolig slitsomt. Og veldig bra trening.

Stort i Oslo

Hvor stort er egentlig dette?

Kanskje er det bedre at folk smaker litt på kulturen gjennom dans, enn å ikke smake på noe? spør Barth Niava, daglig leder av CAK – Afrikansk kulturinstitutt.
Foto : Ram Gupta

Legger vi sammen elevtallet i de tre dansemiljøene vi undersøkte i denne reportasjen, nærmere bestemt afro, indisk / srilankesisk og salsa, ser det ut til at de alene samler mer enn 6000 aktive personer i Oslo og nabokommunene.

Da har vi ikke tatt med alle de andre formene for ikke-europeisk dans vi finner i Oslo-området. Det finnes selvsagt mange flere. Magedans, for å nevne noe. Vi har heller ikke tatt med helsestudioene, hvor mange kommer i kontakt med disse danseartene som trening.

Vi snakker om svært mange mennesker. Og da har vi holdt resten av landet utenfor.

Johnsen i Norges danseforbund opplyser at kategorien Urbane stiler er størst blant danseartene som er representert med egne medlemsklubber i forbundet. På landsbasis snakker vi om rundt 5000 enkeltpersoner innen denne kategorien, som består av hiphop, break og street. Sannsynligvis har de fleste av disse ungdommene minoritetsbakgrunn.

– Vi vet at det finnes store dansemiljøer som ikke er med i danseforbundet. Men vi vet ikke hvor mange det er, sier Johnsen, og forteller videre at forbundet jobber med å få med flere etniske dansemiljøer.

Forebygger rasisme

Kan vi tenke oss at disse dansemiljøene motvirker rasisme?

– Ja, absolutt, mener Johnsen, og viser til hiphop.

– Hiphop-miljøene har stor aktivitet og her samles ungdom fra hele lokalmiljøet. Ofte er norske ungdommer i mindretall. Disse er veldig inkluderende miljøer hvor ingen tenker på etnisk bakgrunn. Det er fellesskapet om aktiviteten som står i sentrum og det motvirker rasisme.

Cecilie Ortega mener det flerkulturelle salsamiljøet kan forebygge rasisme fordi deltakerne må bytte partner i timene. Alle må danse med alle, uansett kultur eller hudfarge. Niava peker på sin side til mosjonsaspektet ved dans:

– Du kommer i bedre form. Det gir velvære, stimulans og fysisk velvære. Slik oppstår det kanskje en takknemlighet til denne danseformen, dette redskapet for fysisk velvære, sier han.

Kamelia Javadi mener rasisme motvirkes når folk blir bevisste på hvordan disse kulturuttrykkene tilfører noe i den enkeltes liv og samfunnet vi lever i, og når kulturuttrykkene kobles med menneskene som står bak, det være seg mat eller dans.

Nyanserer

Javadi, som selv er salsainstruktør og aktiv danser i afro-ensemblet Tabanka, nyanserer:

Jobber med å få med flere etniske dansemiljøer i Norges danseforbund, forteller Tor Erling Johnsen, bredde- og paradanseansvarlig.
Foto : Ram Gupta

– En annen side av saken er at dansekursene også kan bli et møte med stereotypier, for eksempel forventninger tilknyttet væremåter for kvinnelige og mannlige salsadansere. Det kan også skje at deltakere får tilbakemeldinger fra danselærerne på en måte som de ikke er vant med, og som de opplever som negativt. Det er fort gjort å generalisere utfra hvordan danselæreren er og tenke at sånn er alle fra det eller det landet.

– Men vi må huske at dette er menneskemøter; dansekursene er møter med enkeltpersoner. Disse møtene kan slå begge veier, enten positivt eller negativt, alt ettersom hvordan du opplever møtet, men det kan i seg selv bidra til å motvirke fordommer.

Arena for mestring

Vi har undersøkt hvordan dans bidrar til flerkulturalitet og bekjempelse av rasisme. Men dansemiljøene kan spille en viktig rolle på helt andre områder også, viser forskning:

– For mange ungdommer som faller utenfor de vanlige organiserte fritidsaktivitetene som idrett eller kultur, blir disse miljøene også en arena for mestring. Forskning viser at ungdom som driver med dans ofte lykkes bedre på andre områder, som skole. Det henger sammen med at aktiviteten krever en del disiplin. Du må øve. Det er veldig utviklende, sier Johnsen.