Det var i gamle dager, da vi var små barn. Vi bodde vi i et lite hus. I huset vårt hadde vi de fineste dagene våre.

Min mor hadde ting som hun hadde arvet fra moren og bestemoren sin. Hun var veldig opptatt av tingene sine som lå i en gammel koffert. Tingene hennes var veldig gamle, og de betydde mye for henne. Tingene var fine. Det var gamle modellklær i store størrelser og gamle bilder uten farger.

Da hun så dem, gråt hun noen ganger og lo andre ganger. Vi betraktet henne uten å forstå hva som skjedde. De tingene som jeg likte best, var gamle smykker av sølv, noen edelstener og garn. Mor sa at vi skulle dele tingene når vi ble voksne.

Slik ble det da søstera mi giftet seg. Hun fikk sin egen koffert med mange fine ting og hun lovet at hun skulle passe på tingene. Jeg tenkte stadig på at både moren min og søstera mi har sine egne ting. Men hva med meg?

Selvfølgelig da jeg giftet meg, fikk jeg min egen koffert. Da jeg åpnet den, så jeg tre forskjellige generasjoner.

Når krig splitter et land, brenner krigen alt. Sånn var det i mitt land. Krigen brente alle de fine tingene vi drømte om. Den brente husene, møblene og koffertene og hjertene våre.

Jeg mistet min koffert, men heldigvis har jeg mine minner.
Vi kan ha vakre ting i en koffert – men de kan også leve i minnet.