Godtfolk!
Vi lever i ett av verdens beste land, det har bl.a. FNs Human Development Report slått fast flere ganger. Men vi kan ikke slå oss på brystet og si at vi har en opplæring og et utdanningssystem som preges av kunnskap, mangfold og likeverd i praksis hver eneste dag. Vi har kommet langt med inkludering og har en god offentlig fellesskole for alle i Norge. Ja, på mange måter er vi et foregangsland i så måte. Men vi er ikke i mål.
En ekspertgruppe fra OECD gjennomførte i 2004 en bred analyse av det norske utdanningssystemet – som del av et større prosjekt i OECD. Ekspertgruppen ønsket å undersøke i hvilken grad det norske utdanningssystemet gir alle grupper i samfunnet like muligheter til utdanning og opplæring.
Jeg skal ikke her omtale rapporten i sin fulle bredde, men kort fremheve noen sentrale punkter. De er – kort sagt – imponert over det norske utdanningssystemet. Få land har oppnådd samme grad av likeverd i utdanningssystemet som Norge. De fremhever som positivt den store ressurs-innsatsen gjennom mange år på alle nivå. De roser en skolestruktur uten ”blindveier” og at norske elever følger samme løp i 10 år uten siling. Den økte satsingen på barnehager berømmes. Men de er samtidig bekymret for at barnehageplass fortsatt ikke er tilgjengelig for alle siden barnehagene – etter deres oppfatning – har så stor betydning for senere skolegang.
Oppsummert; Norge kommer svært godt ut. Reformer og tiltak som er gjennomført det siste tiåret, har hatt effekt. Det betyr at vi har et glimrende utgangspunktet når det gjelder å ta tak i de svakhetene som finnes .
Ekspertgruppen finner
* at Norge har en overraskende stor andel elever med svake faglige ferdigheter
*at norske elever skårer lavere enn man kunne forvente i internasjonale undersøkelser
en skolekultur med lave forventninger til elevene, noe som spesielt går utover de svakeste
* at tilbakemeldinger kommer for sent, noe som også særlig rammer de svakeste
* at vi dessverre har mye uro og bråk i den norske skolen
Kort sagt: Norsk skole ser ut til å svikte på noe så avgjørende som elevenes læringsutbytte; og den lave læringen ser ut til å slå negativt ut for de svakeste, herunder også flere minoritetsspråklige elever. Det er mao sider ved de reformene og tiltakene vi har gjennomført som ikke har hatt ønsket effekt. Rapporten, men også andre studier de senere årene gir en klar indikasjon på at det er trekk ved skolen vi ikke kan slå oss til ro med! Her dreier det seg om skolens kjerneaktiviteter – elevenes læring og utvikling!
Det er også noe av bakgrunnen for at vi alle er samlet her i dag.
*Vi vet at minoritetsspråklige barn er underrepresentert i barnehagene, og at de som går der ofte har tilbrakt mindre tid i barnehage enn majoritetsspråklige barn.
*Vi vet at elever med innvandrerbakgrunn presterer dårligere enn majoritetsspråklige elever.
*Vi vet at elever med innvandrerbakgrunn oftere avbryter opplæringen enn elever med majoritetsbakgrunn, særlig gjelder dette gutter med innvandrerbakgrunn på yrkesfag.
*Vi vet at ungdom med minoritetsspråklig bakgrunn er underrepresentert i høyere utdanning, og vi vet at det er et behov for å bedre norskkompetansen til mange voksne innvandrere.
Men bildet er ikke svart, langt derifra. Vi vet at elever med innvandrerbakgrunn har en sterk motivasjon og at de har positive holdninger til skolen. Og vi vet at skoler som lykkes, er skoler som setter klare mål og prioriterer tilpasset opplæring også for de minoritetsspråklige elevene. For det har de det samme kravet på som alle andre!
Jeg har lyst til å trekke frem en slik skole; Vahl skole i Oslo der 95 % av skolens elever har minoritetsspråklig bakgrunn. Neste uke skal jeg besøke Vahl skole, som for øvrig også er demonstrasjonsskole, for å lære mer om hva de gjør som gjør at de lykkes. For det gjør de! Og noe av hemmeligheten bak deres suksess kan dere lese om i “Utdanningsspeilet” , der rektor er intervjuet. Utdanningsspeilet offentliggjøres i dag.
Det er vel egentlig ingen hemmeligheter rektor ved skolen avslører i intervjuet i Utdanningsspeilet, men hun peker på noe helt grunnleggende; Gode leseferdigheter er grunnleggende for læring i mange fag. På Vahl skole har de tatt konsekvensen av denne erkjennelsen, og de er nøye med hvordan de setter sammen basisgrupper og tilhørende kontaktlærere. De prioriterer satsingen på de yngste elevene for å redusere gapet mellom minoritetsspråklige og norskspråklige så raskt som mulig. På første til tredje trinn er derfor basisgruppene mindre; hver lærer 12 til 14 elever. Rektor fremhever at nøkkelen ligger i hvordan de strukturerer og organiserer opplæringen. Og jeg vil tilføye, nøkkelen ligger i ledelsen og de ansattes kompetanse, bevissthet og vilje.
Den viljen har også regjeringen og jeg. Vi har rett og slett ikke råd til å mislykkes med inkludering av barn og unge med innvandrerbakgrunn i utdanning og arbeidsliv.
Vi har i høst og vinter sett hvordan det kan gå når enkelte grupper holdes utenfor arbeids- og samfunnsliv, når unge og voksne i frustrasjon uttrykker sin fortvilelse over at de ikke har en framtid, over at de holdes utenfor, at de ikke får arbeid, at de er fattige og heller ikke øyner håp for neste generasjon. Ja, jeg tenker på opptøyene i Frankrike. Jeg er redd for slike tilstander. Dette gjøres gjennom strategiplanen “Likeverdig utdanning i praksis!” som jeg nå skal snakke mer om, det gjøres på andre områder og av andre departement. Og det gjøres gjennom Kunnskapsløftet – en reform der tilpasset opplæring i praksis er selve kjernen.
Strategiplanen Likeverdig opplæring i praksis!
De fleste av dere som er her i dag, kjenner strategiplanen ”Likeverdig utdanning i praksis!” gjennom deres arbeid. Gjennom strategiplanen, som ble lansert i 2003, er det iverksatt flere tiltak for å bedre opplæringen og øke deltakelsen av språklige minoriteter i barnehage, skole og øvrig utdanning. Dette arbeides skal videreføres og på noen områder forsterkes.
For tiden jobbes det med en revidering av strategiplanen. Den skal omdøpes til ”Likeverdig opplæring i praksis!”.
En revisjon innebærer at det ikke er en helt ny plan. Men en del endringer vil det bli. Blant annet vil vi rette oppmerksomheten mot at læring også skjer andre steder enn i skolestua. Arbeidsstedet, interesseorganisasjoner og andre møteplasser kan være viktige læringsarenaer. Det ligger store utfordringer i å legge til rette for at disse kan brukes aktivt.
Jeg tror likevel, uavhengig av hvilke nye tiltak vi nå vil iverksette, at det aller viktigste med strategiplanen er den oppmerksomhet den har ført til i den enkelte kommune, i det enkelte fylke, på den enkelte skole og barnehage. Jeg tror vi fortsatt trenger å jobbe for en holdningsendring og bevisstgjøring både hos rikspolitikere og lokale politikere, hos skoleeierne og skoleledere og blant lærere og foreldre i forhold til hva et mer flerkulturelt samfunn innebærer. Jeg tror økt mangfold gjør Norge til et rikere samfunn, men det innebærer også utfordringer. De utfordringene må vi være villige til å møte. Noen av dem gjennom strategiplanen.
Revideringsarbeid og bruk av planen
Det er Utdanningsdirektoratet som har ansvaret for å revidere strategiplanen. I departementet har vi nylig mottatt utkast til revidert plan. Dette må vi vurdere, og involverte departement må få uttale seg. Vi tar også sikte på å ha et møte i referansegruppa for planen. Deretter vil direktoratet innarbeide referansegruppas synspunkter, før den godkjennes og trykkes. Vi kan nok dessverre ikke love å få den ferdig til skolestart, men jeg håper at vi kan ha en revidert plan forholdsvis tidlig på høsten.
En plan er en plan. Det er fine ord og målsetninger og en beskrivelse av tiltak vi vil sette inn. Men en plan har ingen hensikt hvis den ikke følges opp og brukes. Noe av hensikten med planen er nettopp at den skal være en hjelp for dere som driver med opplæring. Den gir ideer og retning for å tilrettelegge og følge opp med tiltak som skal bidra til bedre integrering og inkludering av språklige minoriteter. Jeg vil oppfordre dere både til å bruke planen og til å informere om planen til andre som jobber både praktisk og administrativt på dette feltet.
Strategiplanens mål
Den reviderte planen skal i hovedtrekk følge den nåværende. Vi har fortsatt de samme hovedmålene for vårt arbeid på dette området. Disse er:
Å bedre språkferdighetene blant minoritetsspråklige barn i førskolealder
Å bedre skoleprestasjonene til minoritetsspråklige elever i grunnopplæringen
Øke andelen av minoritetsspråklige elever og lærlinger som påbegynner og fullfører videregående opplæring
Øke andelen studenter i høyere utdanning
Å bedre norskferdighetene til minoritetsspråklige voksne for å styrke mulighetene for utdanning og aktiv deltakelse i samfunns- og arbeidsliv.
Dette er ambisiøse mål, men ser vi denne strategien sammen med regjeringens mål om språkopplæring for minoritetsspråklige som er nedfelt Soria Moria-erklæringen, mener jeg vi har lagt et godt grunnlag for arbeidet med å nå disse målene.
Før jeg nå skal si litt om hva vi gjør for å nå de fem hovedmålene, la meg bare ha sagt dette; Uavhengig av strategiplaner og stortingsmeldinger, uavhengig av mål og satsingsområder – det aller, aller viktigste vi kan gjøre, er å gi alle muligheten til å lære å lese og skrive, at de har et språk de kan bruke og tilegne seg ny kunnskap med. Det er dette som er mitt og regjeringens hovedanliggende. Uten dette er barna sjanseløse
1) Barnehagen
Første mål handler om å bedre språkferdighetene blant minoritetsspråklige barn i førskolealder. Jeg er svært opptatt av at vi skal ha et samfunn som inkluderer alle. I den sammenheng er opplæring – på alle områder – viktig. Og vi må begynne med barna. Den nye rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver understreker at tidlig og god språkstimulering er en viktig del av arbeidet i barnehagen. Planen synliggjør den betydningen språkutvikling spiller for små barn.
I planen legges det vekt på at barnehagen må støtte at barna bruker morsmålet, samtidig som den skal arbeide aktivt for at de utvikler det norske språket. Tilrettelagte språkstimuleringstiltak for barna krever god kompetanse i flerkulturell forståelse og tospråklig opplæring blant de ansatte i barnehagen.
Vi har, som de fleste av dere er kjent med, lagt ansvaret for barnehagene inn i Kunnskapsdepartementet. Det er noe av det klokeste vi har gjort. Vi vil opprettholde kvaliteten på tilbudene. Vi har på Kunnskapsdepartementets budsjett for 2006 satt av midler til kompetanseløft for dem som arbeider i barnehagen. Ett av de prioriterte områdene er kompetansetiltak som skal bidra til å bedre språkforståelsen blant minoritetsspråklige barn. Jeg vil også peke på at det å ha ansatte med annen språklig og kulturell bakgrunn enn norsk, er verdifullt og vil være en styrke.
Ett av de nye tiltakene i planen er forsøk med gratis kjernetid for alle 4- og 5-åringer i en utvalgt bydel i Oslo. Det skal legges vekt på å rekruttere barn uten barnehageplass. Videre skal det legges opp til nært samarbeid med foreldrene. De skal bl.a. få tilbud om norskopplæring knyttet til dette. Også kompetanseheving for personalet skal inngå som en del av forsøket. Dette tiltaket er jeg spent på å følge videre. 10 mill kroner har regjeringen satt av til dette tiltaket i 2006.
Strategiplanen vil også innholde tiltak som gjelder utvikling og videreutvikling av verktøy for å kartlegge barnas språklige ferdigheter. Tiltak der hovedvekten legges på betydningen av det å ha et godt samarbeid med foreldrene, skal videreføres. Slike tiltak har ikke ene og alene betydning for det som skjer i barnehagen, men er også viktig for senere opplæring.
2) Minoritetsspråklige elever i grunnopplæringen
Så til det noe av det vi gjør for å nå strategiens andre mål. Barn og voksne fra språklige minoriteter har noen ferdigheter som de fleste av oss majoritetsspråklige mangler: De behersker minst ett annet språk like godt som vi behersker norsk! Det er vi lite flinke til å huske og lite flinke til å utnytte. Språk er viktig for vår identitet, og dette må ikke glemmes når språklige minoriteter i alle aldre skal lære seg norsk. De bærer faktisk med seg en sekk som innholder kunnskaper og ferdigheter som samfunnet bør dra bedre nytte av. Hittil har vi knapt oppdaget denne sekken, som er full av ressurser.
Det er enighet i fagmiljøene om at særskilt norskopplæring, morsmålsopplæring og tospråklig fagopplæring er egnet til å gi minoritetsspråklige elever norskferdigheter slik at de kan dra nytte av ordinær undervisning. Det har imidlertid ikke vært like stor enighet om hvordan den særskilte norskopplæring bør organiseres og om læreplanen i norsk som andrespråk er det beste virkemiddelet til å lære seg norsk.
Undersøkelser har vist at for mange minoritetsspråklige elever gjennom hele skolegangen har fulgt læreplan for norsk som andrespråk, og at opplæringen i for stor grad har vært gitt uten å være en integrert del av den øvrige språkopplæringen. Læreplanen, eller i hvert fall praktiseringen av læreplanen, kan dermed ha bidratt til å konservere en praksis som ikke fremmer inkludering.
Regjeringen har derfor vedtatt at det skal utarbeides nye læreplaner, som skal være nivåbaserte og benyttes uavhengig av årstrinn. Når elevene har oppnådd tilstrekkelig ferdighetsnivå i norsk, skal de gå over til ordinær læreplan for norsk. I og med at de nye læreplanene er nivåbaserte, regner vi med at de vil gjøre det lettere å vurdere når denne overgangen bør skje. Den nye norskplanen skal hete Grunnleggende norsk for språklige minoriteter, mens navnet på morsmålsplanen, Morsmål for språklige minoriteter, beholdes. I tillegg skal det utarbeides kartleggingsverktøy for å vurdere elevenes språkferdigheter i norsk.
Endringene innebærer at de nye, nivåbaserte læreplanene skal tas i bruk fra skoleåret 2007- 2008. De gjeldende læreplanene skal brukes inntil disse er fastsatt.
For å gi en best mulig tilpasset opplæring, spesielt den grunnleggende lese- og skriveopplæringen for minoritetsspråklige elever, kreves det lærere med god kompetanse. Strategi for Kompetanseutvikling inngår som en del av Kunnskapsløftet, og gjelder ledelsen ved den enkelte skole, personalet i grunnopplæringen og faglige ledere og instruktører i lærebedrifter. Kompetanseutvikling innen opplæring i en flerkulturell skole er en del av denne strategien. Det bør dere merke dere.
Mål 3) Frafall i videregående opplæring
Mange med annen kulturell bakgrunn og morsmål klarer seg bra i møte med norsk skole og arbeidsliv. Men det er store forskjeller, og mange faller fra i løpet av skolegangen. I den forbindelse er det nedsatt en gruppe som ser på frafall i videregående opplæring og hva som kan gjøres for å bedre gjennomføringen. Arbeidet her gjelder ikke bare innvandrere, men alle som har kommet inn i videregående opplæring. Vi vet likevel at innvandrere er en utsatt gruppe i forhold til frafall. Jeg kan love dere at den vil bli nøye studert i departementet.
Jeg har også lyst til kort å nevne leksehjelp som et svært viktig bidrag for mange. Her har særlig Røde Kors gjort, og gjør, en imponerende innsats. Et annet leksehjelps-prosjekt er det Chalmers tekniske høyskole utenfor Gøteborg som står bak. Studentene ved høyskolen, mange med innvandrerbakgrunn, gir leksehjelp til ungdomsskoleelever, også mange av dem med innvandrerbakgrunn. Prosjektet har gitt mange skoletrøtte ungdomskoleelever ny giv og motivasjon, og det har gitt studentene viktig erfaring og selvtillit når de skal ut i arbeidsmarkedet. En vinn-vinn-situasjon. Vi skal fra høsten gjøre det samme i Norge, ved NTNU. Jeg er glad for at også NHO er svært interesserte i dette prosjektet.
4) Kort om høyere utdanning
Det er langt færre innvandrere i høyere utdanning enn blant befolkningen for øvrig. Det er derfor viktig at universiteter og høyskoler rekrutterer søkere med minoritetsbakgrunn og bidrar til å skolere studentene inn mot arbeids- og samfunnsliv. Studenter med innvandrerbakgrunn vil faktisk kunne ha en fordel gjennom sin tospråklighet og sin bredere kulturelle kompetanse. Det bør vi – som jeg var inne på tidligere – bli langt flinkere til å utnytte. Disse studentene kan også være gode rollemodeller for kommende minoritetsspråklige studenter, og jeg vet selv om videregående skoler som bruker tidligere minoritetsspråklige elever som nå studerer, aktivt for å motivere nåværende elever til videre utdanning.
Mål 5) Voksne. Program for Basiskompetanse i arbeidslivet (BKA-programmet)
Vi har bestemt at voksne som mangler grunnleggende ferdigheter, og som i liten grad inkluderes i de målgruppene som omfattes av voksenopplæringsreformen/Kompetansereformen, skal kunne få tilpassede tilbud. Mange lærer best når det de lærer er knyttet til deres daglige oppgaver og det de kjenner konkret behov for i dagliglivet. I prosjektet Basiskompetanse i arbeidslivet, legges det vekt på at mennesker som mangler grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving og IKT, får opplæring knyttet til arbeidsplassen. Dette er ikke et prosjekt spesielt rettet mot innvandrere, men skal omfatte alle som trenger basiskunnskaper uavhengig av bakgrunn.
Rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere
For innvandrere er jo selvsagt norskferdighetene av avgjørende betydning. I media har det den senere tid vært fokusert på at barn opptrer som tolker for sine foreldre. Vi tror at ved å gi sterkere føringer på behovet for at voksne må lære norsk, skal vi på sikt unngå å utsette barn for oppgaver som tilhører voksenlivet.
Innføring av rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere vil være et bidrag i riktig retning. Som kjent innebærer dette at innvandrere skal få 250 timer opplæring i norsk og 50 timer i samfunnskunnskap på et språk de forstår. De som trenger det, skal i tillegg kunne få inntil 2700 timer til. Vi har knapt et års erfaring med ordningen. Det er derfor tidlig å se hvordan den faktisk virker, og om den vil kreve justeringer. Det skal imidlertid settes i gang evaluering for å se nærmere på hvordan bl. a. den nye tilskuddsordningen slår ut.
Ansvar for opplæring for voksne innvandrere overføres til AID
Som mange vet ble ansvaret for opplæringen i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere fra 2004 delt mellom to departement. Kommunal- og arbeidsdepartementet (nå Arbeids- og inkluderingsdepartementet) fikk ansvaret for de juridiske og økonomiske sider av opplæringen, og Kunnskapsdepartementet fikk ansvaret for de innholdsmessige og organisatoriske sidene. En slik deling har både vi og AID sett at ikke er så heldig. Fra 2007 vil AID få ansvaret for både innhold, jus og økonomi. For å sikre den nødvendige pedagogiske kompetanse til å ivareta de innholdsmessige oppgavene, legges det opp til at Utdanningsdirektoratet og Vox fortsatt vil spille en sentral rolle i arbeidet med innhold og tilrettelegging av opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere.
Ansvar, samarbeid og respekt
Det jeg har trukket fram her, er bare en liten del av de oppgaver og utfordringer dere står overfor til daglig. Det å ha sitt arbeid knyttet til språklige minoriteter innebærer mye læring – og et vell av uløste, men ikke uløselige oppgaver. Det er viktig at vi alle gjør en målrettet innsats, at vi bidrar der vi har våre respektive oppgaver, og at vi sammen kan skape et samfunn som inkluderer alle. Dette er ikke enkelt. Det er heller ikke fort gjort, men jeg tror at det på sikt skal lykkes.
Norge har fram til for 30-35 år siden vært et svært homogent samfunn. Nå har vi fått et samfunn som inkluderer mange nasjoner, religioner, språk og tenkemåter. Dette er berikende – og det er utfordrende. Vi er blitt en del av en global landsby. Alle har noe å lære ved å være mer inkluderende, ved å omgås hverandre og ikke minst ved å vise respekt. Jeg ser f. eks. på hvordan barn i mange tilfeller takler ulikheter: De ser dem ikke! Vi voksne har ofte så mye som ”hefter”. Åpenhet og toleranse er avgjørende – og i denne sammenheng står opplæring overfor store utfordringer.
Jeg vil nevne at vi nå er i ferd med å utarbeide en stortingsmelding om utdanning som verktøy for sosial utjevning. Foreløpig er ikke innholdet i meldinga endelig fastsatt. Men språklige minoriteter og deres situasjon og behov vil utgjøre en viktig del i denne.
Avslutningsvis vil jeg kort komme tilbake til hvorfor vi faktisk er samlet her; Vi ønsker alle å gjøre en innsats på opplæringsområdet. Konferanser som denne vil bidra til at området kan utvikles, at erfaringer kan spres, og at vi forhåpentligvis reiser herfra noe klokere enn da vi kom.
Takk for oppmerksomheten og lykke til med konferansen!
