Vi må ta bekymringene fra Søreide om minoriteters vaklende stilling i verden på alvor, mener kommentarforfatteren.
Foto: ImageLink Photography/Dennis Kan
En verdensomspennende utvikling bekrefter argumentene fra vår egen utenriksminister om at minoritetsgrupper er mer utsatt enn på lenge.
0Shares

Sårbare minoriteter er under betydelig press verden over, mener utenriksminister Ine Eriksen Søreide.

Utspillet kom hun med sent i januar, under et besøk på Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. Besøket var innrammet av 75-årsmarkeringen for frigjøringen av konsentrasjonsleiren Auschwitz fra nazistene.

Historiens kanskje verste industrielle folkemord ligger flere tiår bak oss. Livsvitnene blir stadig færre, men minnene holdes i live i en tid hvor nye konfliktlinjer overtar.

Faktisk er det slik at FNs menneskerettighetserklæring, laget i etterkant av andre verdenskrig, har kunnet gjøre lite med å hindre konflikter som har oppstått i de tiårene som fulgte etter denne. Lite kunne de gjøre med verbal krig, og etterhvert den fysiske krigføringen i land som Rwanda og det tidligere Jugoslavia på 90-tallet. Nylig har det skjedd overgrep fra terrorgruppen IS mot yazidiene i Irak og fra myanmarske soldater mot rohingyaene i Myanmar.

Globalisering, men også ustabilitet

Oppløsningen av gamle nasjonalstater og ustabilitet har medført til gjenopptatte feider mellom folkegrupper, særlig folkegrupper som lever i nærområder, hvor den ene har et numerisk eller kulturelt overtak, og hvor den andre føler seg truet fordi de er i minoritet.

I en slik kontekst er det lett å røre i hatretorikk overfor et etnisk eller religiøst mindretall. Hatretorikken var spesielt fremtredende i Rwanda- og Jugoslavia-krigene.

Globaliseringen skulle føre til mer kommunikasjon, idéutveksling og dermed også mer immunitet mot splittende og hatefulle impulser.

Oppsplitting styrkes

Vi må se dette som et paradoks. Verden skulle bli mer samlet. Fellesvalutaer, mer handel og mer overnasjonalitet. I stedet har man fått mer ulikhet, mer ustabilitet, konflikter og press på klima og miljøet. Protestbevegelser fra Hong Kong via Frankrike og Libanon til Latin-Amerika. Krefter som går for mer oppsplitting har fått et oppsving, og det snakkes om nasjonalstatens gjeninntreden.

Dette fører også til at det liberale demokratiet er i krise i store deler av verden. I land som USA og Storbritannia synker antallet som ser på dette styringssystemet som legitimt. Land som Ungarn, Polen og Tyrkia har i flere år dalt i utvikling, hvor styrende myndigheter overprøver valgsystem og domstoler.

En slik utvikling er dårlige nyheter for minoriteter av ymse slag, da de siste tiårene har vist at det oftest er det liberale demokratiet som har vist best evne til å verne om minoritetene. Leder for det jødiske trossamfunnet, Ervin Kohn, har ved flere anledninger henvist til dette vernet som et “adelsmerke”.

Her i Norge er vi i en privilegert situasjon så langt. Troen på demokratiske institusjoner fastholdes med at velferdsstaten beholdes.

Tillitsmodellen som preger Norge og andre nordiske land, har vist seg å være sterk. Men den er ikke uutholdelig i evighet. Her kan også splittelsesretorikken finne flere tilhengere hvis den rådende samfunnsmodellen skulle forvitre. Samfunnsdebattant Asle Toje understreker utviklingen med en stadig økende oppslutning rundt “hvit identitetspolitikk”

Søreides bekymring er berettiget. For det er minoritetene som kommer til å stå mest utsatt dersom samfunnsutviklingen går i gal retning.