Det var gjennom Antirasistisk Senters Tea Time-kampanje, der muslimske familier har invitert folk hjem til seg for å bli bedre kjent, at Ap-toppen fikk mulighet til å besøke Nassima.
Nassima, som drømmer om å ta lærerutdanning på UiO og har en datter i 5. klasse, hadde også besøk av sin venninne Noural. De tre kvinnene snakket om viktigheten av å kunne norsk, om deltagelse, studier og jobb.
Norsk som hjertesak
Libe Rieber-Mohn var ikke sen til å pense samtalen inn på en av sine hjertesaker. Hun mener at norsk språk er nødvendig for å sikre deltagelse i samfunnet, og er opptatt av å legge til rette for at alle skal lære norsk, og kunne delta i fellesskapet vårt.
Jeg vet at man i Norge liker å spise pølse i bursdager. Det er ikke noe problem. Dattera mi tar bare med halalpølser på termos.
– Hvordan var det å lære norsk? spør Rieber-Mohn. – Det var bra, jeg har snakket masse norsk med nordmenn, og med dattera mi. Det var viktig for å bli selvstendig, svarer Nassima.
Noural skyter inn: – Jeg synes det var vanskelig å lære språk, men jeg har lært av foredrene mine at hvis du vil, så kan du. Man må bare prøve og prøve. Så det gjorde jeg.
Også i skolen må norsk være fellesspråket, mener Rieber-Mohn. Arbeiderpartiet vil at alle barn skal snakke norsk i klasserommet og skolegården, forteller hun. Solid norsk er nøkkelen til å lykkes i skolen slik at vi får utjevnet forskjellene i Oslo-skolen.
Arbeid er viktig
Rieber-Mohn mener det er viktig med spissede programmer for å sikre at innbyggerne i Oslo med minoritetsbakgrunn kommer i jobb. Neste spørsmål fra henne gir seg derfor nesten selv:
– Er det vanskelig å få jobb? – Jeg jobbet som lærer i Algerie, og har lyst til å gjøre det her også, men først må jeg ta pedagogikk. Frem til nå har jeg jobbet som vikar på skole, det er vanskelig. Man har få rettigheter og det er vanskelig økonomisk, svarer Nassima.
– Tror du det er vanskeligere å få jobb fordi du er innvandrer? – Jeg har også opplevd rasisme fra arbeidsgiver. At andre fikk være vikar, selv om jeg var minst like godt kvalifisert, og allerede var der som vikar, sier Nassima. – Man må jobbe hardt for å lykkes, sier Noural.
Barnas plass
Kvinnene vil delta i samfunnet. De er også opptatt av at barna deltar:
– Noen er redde for at barna går i bursdag når de ikke kjenner foreldrene. Men det er viktig at barna deltar. Jeg vet at man i Norge liker å spise pølse i bursdager. Det er ikke noe problem. Dattera mi tar bare med halalpølser på termos, sier Nassima.
– Vi har mye å lære av hverandre, repliserer Rieber-Mohn. – Nassima og Noural er gode eksempler på mangfoldet i byen vår. De er begge ressurssterke kvinner som har mye å bidra med til samfunnet vårt.
Skuffet over nordmenn
Noural forteller at hun ble så skuffet over nordmenn da bomben sprengte 22. juli. Hun var i moskeen i Oslo. Hun trodde først det var et jordskjelv, men skjønte etter hvert at det var ei bombe. Hun ble veldig redd. Samtidig var det skremmende at nordmennene hun møtte på gata da hun kom ut av moskeen sa ting som at alle muslimer er Al-Qaida. Hun spurte seg selv: “Hvorfor meg?” Og hun visste ikke hva hun skulle si. Hun gikk for å ta bussen hjem, og opplevde at folk ikke ville sitte ved siden av henne.
– Jeg satt på bussen og skammet meg for noe jeg ikke hadde gjort, sier Noural. – På bussen tenkte jeg, hva skal jeg si til barna mine? De er jo norske. Jeg ble glad da mediene meldte at det ikke var en muslim. Da pustet jeg lettet ut, forteller Noural.
Noural forteller at det første hun gjorde etter 22. juli var å ringe blodbanken for å tilby å gi blod. Hun ville bidra. Så ringte hun Antirasistisk Senter å sa at hun ville ha besøk av nordmenn slik at hun og de kunne starte en samtale.
Rieber-Mohn beskriver opplevelsen Noural hadde etter at bomben sprengte som helt forferdelig.
– Nå er det viktig at vi snakker med hverandre og ikke om hverandre, er hennes budskap.
