Når tro hindrer for samfunnsdeltakelse

Teolog Sturla Stålsett spør i en fagartikkel om staten kan finansiere et trossamfunn som ikke la sine medlemmer til å praktisere stemmeretten.
Foto: Wikimedia Commons
Skal staten finansiere en praksis som i virkeligheten undergraver sentrale demokratiske verdier? Spør teolog Sturla Stålsett seg i en fagartikkel.
129Shares

Fagartikkelen omhandler den kontroversielle praksisen hvor Jehovas vitner krever at medlemmene skal være politisk nøytrale og ikke stemme ved valg.

Videre viser Stålsett til tros- og livssynsminister Kjell Ingolf Ropstad som høsten 2019 mente det var grunn til å se på om trossamfunnet Jehovas vitner burde fratas statsstøtten.

– Slik ble et klassisk dilemma på tros- og livssynsfeltet i Norge igjen aktualisert: I hvilken grad kan eller bør staten bruke den økonomiske støtten som virkemiddel til å påvirke trossamfunn som mottar slik støtte?

Ropstads utspill møter samtidig innvendinger. Stålsett skriver blant annet at:

– I det frikirkelige Norge er det en lang tradisjon for å oppfatte statsstøtten som tilbakebetaling av deres medlemmers skatteinnbetaling som har kommet Den norske kirke til del.

Grunnlovens §16 sikrer også prinsipiell likebehandling av av alle tros- og livssynssamfunn.

– Støtten til hele tros- og livssynsfeltet i dag snarere sammenlignes med den øvrige beskatningen til velferd og kultur, som forplikter alle borgere uavhengig av personlig tilslutning. En viktigere innvending mot statsrådens trussel om å kutte støtten er uansett selve tros- og livssynsfriheten, slik den er beskyttet i menneskerettighetene og i den samme Grunnlovens §16.

Norsk lov stiller ikke krav om samfunnslojalitet i forbindelse med den statlige støtten til tros- og livssynssamfunn, påpeker Stålsett. Derfor mener han at hensynet til tros- og livssynsfrihetens vern mot statlig styring av trosinnhold står sterk.

Hvor frivillig er medlemskap i Jehovas vitner?

Kravet om politisk nøytralitet og avståelse fra en borgerrettighet som stemmegivning kan av mange tolkes som påført “nekt”.

Stålsett argumenterer videre i artikkelen at all deltakelse i tros- og livssynspraksis må være frivillig, og at religionsfrihet ikke er absolutt. I den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 9 nr. 2 trekkes grensene opp:

Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning skal bare bli undergitt slike begrensninger som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

Staten kan legge begrensninger

For at religiøst praksis ikke skal føre til denne typen, så kan staten legge begrensninger, mener Stålsett.

– Staten skal altså ikke operere som teologisk overdommer, men kan legge begrensninger på praktiseringen av den religiøse overbevisningen. Kan staten forholde seg passivt til at trossamfunn bidrar til å undergrave demokratiets livsbetingelse – at borgerne stemmer ved valg – og faktisk også finansiere en slik holdning? Spør han.

– Han argumenterer for at skadelig eksklusjonspraksis er i konflikt med en annen absolutt betingelse, nemlig at deltakelsen i trossamfunn må være frivillig. Dette bør klargjøres og følges opp tettere av staten, for eksempel gjennom en egen nemnd.

Klikk her for hele artikkelen