Foto: Wikimedia Commons
Fagartikkelen omhandler den kontroversielle praksisen hvor Jehovas vitner krever at medlemmene skal være politisk nøytrale og ikke stemme ved valg.
Videre viser Stålsett til tros- og livssynsminister Kjell Ingolf Ropstad som høsten 2019 mente det var grunn til å se på om trossamfunnet Jehovas vitner burde fratas statsstøtten.
– Slik ble et klassisk dilemma på tros- og livssynsfeltet i Norge igjen aktualisert: I hvilken grad kan eller bør staten bruke den økonomiske støtten som virkemiddel til å påvirke trossamfunn som mottar slik støtte?
Ropstads utspill møter samtidig innvendinger. Stålsett skriver blant annet at:
– I det frikirkelige Norge er det en lang tradisjon for å oppfatte statsstøtten som tilbakebetaling av deres medlemmers skatteinnbetaling som har kommet Den norske kirke til del.
Grunnlovens §16 sikrer også prinsipiell likebehandling av av alle tros- og livssynssamfunn.
– Støtten til hele tros- og livssynsfeltet i dag snarere sammenlignes med den øvrige beskatningen til velferd og kultur, som forplikter alle borgere uavhengig av personlig tilslutning. En viktigere innvending mot statsrådens trussel om å kutte støtten er uansett selve tros- og livssynsfriheten, slik den er beskyttet i menneskerettighetene og i den samme Grunnlovens §16.
Norsk lov stiller ikke krav om samfunnslojalitet i forbindelse med den statlige støtten til tros- og livssynssamfunn, påpeker Stålsett. Derfor mener han at hensynet til tros- og livssynsfrihetens vern mot statlig styring av trosinnhold står sterk.
Hvor frivillig er medlemskap i Jehovas vitner?
Kravet om politisk nøytralitet og avståelse fra en borgerrettighet som stemmegivning kan av mange tolkes som påført “nekt”.
Stålsett argumenterer videre i artikkelen at all deltakelse i tros- og livssynspraksis må være frivillig, og at religionsfrihet ikke er absolutt. I den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 9 nr. 2 trekkes grensene opp:
Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning skal bare bli undergitt slike begrensninger som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.
Staten kan legge begrensninger
For at religiøst praksis ikke skal føre til denne typen, så kan staten legge begrensninger, mener Stålsett.
– Staten skal altså ikke operere som teologisk overdommer, men kan legge begrensninger på praktiseringen av den religiøse overbevisningen. Kan staten forholde seg passivt til at trossamfunn bidrar til å undergrave demokratiets livsbetingelse – at borgerne stemmer ved valg – og faktisk også finansiere en slik holdning? Spør han.
– Han argumenterer for at skadelig eksklusjonspraksis er i konflikt med en annen absolutt betingelse, nemlig at deltakelsen i trossamfunn må være frivillig. Dette bør klargjøres og følges opp tettere av staten, for eksempel gjennom en egen nemnd.
