Biologisk mor får aldri vite at adoptivbarnet ble drept

Daniel Abimael Skjerve Wensell (30), politisk rådgiver i Minotenk - Minoritetspolitisk Tenketank.
Foto: Kristine Fidje Olsen
Hverken biologisk familie eller mydighetene i fødelandet blir varslet når adoptivbarnet dør i Norge - heller ikke når han eller hun blir drept.
394Shares

Daniel Abimael Skjerve Wensell (30), adoptert som spedbarn fra Peru til Bodø, sier at Norge har en lang vei å gå når det gjelder å følge opp de adopterte, spesielt etter de første leveårene.

Arve Beheim (f. 1981 i India) ble 23. april 1999 funnet druknet i Sogndalselva etter å ha blitt jaget av en ungdomsgjeng over en gangbro.

Oscar André Ocampo Overn ble født i Colombia. 9. oktober 2019 ble han drept av sin norske adoptivfar, i familiens hjem på Kapp i Østre Toten. Oscar ble 15 år gammel.

Johanne Zhangjia Ihle-Hansen ble adoptert fra Kina som toåring. 10. august 2019 ble hun drept av sin norskfødte stebror.

Informasjon til fødelandet

“Land som Norge adopterer fra krever oppfølgingsrapporter om barnet i ulikt omfang, både når det gjelder hvilke opplysninger som skal gis og hvor lenge etter adopsjonen rapportene må sendes til utlandet.”

Dette melder Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) etter direkte spørsmål fra Utrop.

Norske myndigheters ansvar for oppfølgingsrapporter er ifølge adopsjonslovens § 3 begrenset til tre år etter at barnet er kommet Norge. 

– Vi har på denne bakgrunn et ansvar for å gi opplysninger om barnets situasjon i Norge i denne perioden, dersom utlandet krever at rapporten utarbeides eller godkjennes av en offentlig norsk myndighet. Eventuelle rapporter ut over dette og hvilke opplysninger som eventuelt skal gis om barnet, må barnets adoptivforeldre samtykke til, heter det i svaret fra Bufdir.

Drapssaker ikke varslet

– Gir Bufdir beskjed til myndighetene i fødelandet når et barn som er adoptert til Norge blir drept eller dør? Blir den biologiske familien underrettet?

– Bufdir har ingen lovpålagt plikt eller praksis for å varsle utlandets myndigheter når en som er adoptert fra utlandet dør. Bufdir blir heller ikke oppdatert eller holdt informert om alle dødsfall i Norge som gjelder utenlandsadopterte. Dette innebærer at det heller ikke skjer noen automatisk varsling i drapssaker eller ved andre kriminelle handlinger som utenlandsadopterte har vært utsatt for. Informasjon kan likevel gis i den grad saken har vært omtalt offentlig, men hvor Bufdir som adopsjonsmyndighet ikke vil ha mer opplysninger enn det som kommer frem i offentligheten om saken.

Kan velge selv

Skjerve Wensell, politisk rådgiver i Minotenk (Minoritetspolitisk Tenketank) tror de adopterte vil ha forskjellige synspunkter på en eventuell endring i myndighetenes oppfølgingsplikt overfor fødelandene.

– Hver adoptert han sin egen historie fra opprinnelseslandet. Vi står fritt til selv å velge hvilken kontakt og tilknytning vi ønsker å ha med eventuell familie etterhvert som vi blir eldre, påpeker han.

– I manges tilfeller vet man heller ikke hvem og hvor biologisk familie lever sine liv i dag. Informasjon om drap og dødsfall kan vise seg å være svært krevende å få formidlet.

Mistanke om ufrivillig adopsjon

Det er flere blant de mest adopsjonskritiske stemmene som helt klart ønsker at opprinnelseslandet skulle hatt mer å si, mener han.

– Dette gjelder kanskje spesielt i tilfeller hvor man ikke vet hvorfor foreldrene valgte å gi fra seg barnet sitt, og kan mistenke at det var ufrivillig. Disse stemmene er ofte generelt imot adopsjon som praksis, og mener at når Norge ikke klarer å beskytte adopterte barn i deres nye land, så bør de heller ikke få adoptere.

Skjerve Wensell sier han selv ofte er uenig med kritikerne.

– Men organisasjoner som UTAD Critical (en frivillig organisasjon laget av utenlandsadopterte, for utenlandsadopterte og deres støttespillere) viser oss at synspunktene kan være veldig ulike blant de adopterte og på hvordan vi skal forholde oss til våre opprinnelsesland.

– For dårlig oppfølging

Norge fortsatt har en lang vei å gå når det gjelder å følge opp adopterte, spesielt etter de første leveårene, mener Skjerve Wensell.

– Fram til nå har ikke denne oppfølgingen vært god nok. Samtidig finnes det for lite forskning på hvordan rasisme også rammer utenlandsadopterte og generelt undersøkelser omkring levekår rettet mot vår minoritetsgruppe, sier han.