Forfattere engasjerer seg for asylbarna

– Verden befinner seg i en aktiv folkevandringsperiode. Norge, som sitter på sin gylne gren av olje pumpet opp av havet der aldri noen nordmann har satt sin fot –  lenge i Nordsjøen, snart i Barentshavet –  verner om sine privilegier som den rike, gjerrige, mistenksomme godseier, skriver Jan Erik Vold i et innlegg i Aftenposten. 

– “Vi må behandle alle likt og ikke særbehandle noen bare fordi vedkommende har fått mye oppmerksomhet. Om vi fristes til å tøye på regelverket, kommer vi til å få tusenvis av ubegrunnede asylsøknader.” Dette er sagt av en mann med hjerte av stål, dårlig situasjonsoppfattelse, null evne til å se symbolikken i saken. (Sveriges Olof Palme, som ble en landsfader, ville ha taklet dette smidigere.) Stoltenbergs postulat om en flom av asylsøknader fins det intet reelt belegg for, skriver han videre.

Ambjørnsen kritisk

– Som norsk statsborger kan jeg ikke sitte rolig og se på at regjeringen returnerer små barn til land de aldri har vært i før, uttalte forfatter Ingvar Ambjørnsen til Dagsavisen.

– Måten norske myndigheter behandler papirløse barn på, er en stor skam, skrev forfatter Ingvar Ambjørnsen i et innlegg i Utrop.

Også andre kulturpersonligheter engasjerer seg i saken. 

Grasrotopprøret som vokser fram nå, dreier seg derfor ikke primært om motstand mot en streng innvandringslov, men om opprør mot den virkelighetsforståelse Faremo forsøker å selge når hun påstår at utvisning bare skjer etter en grundig behandling av hver sak. Det er ikke én gang slik at det er nok å innrømme at «feil kan skje», for feilen framstår ofte mer som regel enn som unntak, skriver Synne Skoue, i et innlegg i Aftenposten.