Lykkelig skilt

 
Foto: Fanney Antonsdottir
Fra og med i dag skilles stat og kirke. Selv er jeg forundret over at det ikke skjedde tidligere.
0Shares

Grunnlovsforslaget fra politikerne Torfinn Opheim, Anders Anundsen, Ine Marie Eriksen Søreide, Rolf Reikvam, Dagrun Eriksen, Rune J. Skjælaaen og Odd Einar Dørum om endringer i Grunnlovens paragrafer 2, 4, 12, 16, 21, 22 og 27 har fått medhold. Forslaget, med sikte på ny organisering av forholdet mellom staten og Den norske kirke, gjør at 21. mai 2012 er starten på en ny æra. 

Noen vil mene dette er starten på en sekulær norsk stat, totalt fri for kristne formålsparagrafer. Andre, blant annet Norwegian Defence League og flere politiske pressgrupper innenfor kristen-Norge, har kommet med sterk motstand. Å skille stat og kirke blir å fjerne en viktig kulturarv som Norge fikk gjennom reformasjonen på 1500-tallet.

Standpunktsmangfold

Argumentene for og imot statskirkeordningen har vært varierte og ulikt begrunnet. Noen har argumentert for et behov for statlig kontroll over kirken som buffer mot at denne skulle overtas av ulike konservative eller radikale strømninger. En altfor uavhengig og mektig kirke som kunne true selve staten. Andre vil sikkert se på dette som en gammeldags ordning, uten rot i dagens verdirelativistiske virkelighet.

Ingen andre overtar

Noen vil også si seg redde for et eventuelt religiøst vakuum og til og med frykte at andre religioner skulle komme inn og “overta”.

Jeg tror en slik frykt er sterkt overdrevet. Går man tilbake til historikeren og professoren Sverre Steens verk Langsomt ble landet vårt eget (1972) påpeker han at ”ifølge Grunnloven forblir evangelisk-lutheranismen statens offentlige religion”.

– Norske statsmyndigheter i dag kan ikke innføre kalvinismen eller katolisismen som statsreligion i Norge, og de kan heller ikke avskaffe enhver statsreligion, uten først å forandre Grunnloven, argumenterer han videre.

Lovforslaget vil altså sikre at landets verdigrunnlag forblir en kristen og humanistisk arv, fremfor en statskirke med posisjonsfordel, både politisk og økonomisk. Skal Norge bli en muslimsk, buddhistisk eller jødisk stat må det både enda mer radikale grunnlovsendringer, og kanskje en folkeavstemning til for at det skal skje. 

Respekt og privatliv

I et nytt og mangfoldig Norge handler det å skille stat og kirke også om å sikre at religion og religiøs utøvelse holder seg i den private sfære. Jeg tror særlig sistnevnte er et meget viktig moment, særlig i en tid hvor enkelte krever flere særrettigheter basert på nettopp tro og utøvelse. En utvikling i en mer sekulær og ikke-konfesjonell norsk stat er i tråd med et fullt forståelig ønske om å “legge fartsdempere” på ekstremister og konservative religiøse miljøer, uavhengig tro eller farge. 

For meg handler nemlig skillet om respekt for hverandre. Retten til religiøs frihet er en uvurderlig menneskerett, men i den friheten ligger også retten til å ikke innta religiøse standpunkter eller si en trosbekjennelse. Og, paradoksalt som det kan høres ut, så ligger det også i den samme religionsfriheten at kan heller ikke kan ha en stat som sponser en form for gudstro, mens andre blir utelatt. 

I mitt opprinnelsesland, et kulturelt katolsk land som har skilt stat og kirke siden 1927, har konsekvensen blitt mer åpenhet og debatt fremfor konflikt. I en enda mer progressivt og likhetsfokusert Norge har man utrolig nok måtte vente nesten et helt århundre til for å gjøre noe liknende. Lovforslaget vil neppe innskrenke religionsfriheten i Norge, men tvert imot få til en respektfylt ideutveksling. Noe som er helt essensielt for å få denne skilsmissen til å fungere.