– Ytringsbegrensende, men nødvendig rasismeparagraf

Vilde Jalleni Tennfjord og Erlend Andreas Methi fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) ser paragraf 185 som nødvendig.
Foto:Fotokollasje/Hanna Johre/NIM
Vilde Jalleni Tennfjord og Erlend Andreas Methi fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) ser mest fordeler rundt anvendelsen av den såkalte rasismeparagrafen.
237Shares

Tennfjord og Methi er henholdsvis rådgiver og fagdirektør ved NIM. For begge er det viktig å ha et klart lovvern som paragraf 185.

– I Norge har vi ytringsfrihet som en forankret menneskerettighet. Selv om ytringsfriheten er grunnleggende, er den ikke absolutt. Den kan begrenses i lov av hensyn til andres rettigheter eller andre tungtveiende samfunnsbehov. Straffeloven § 185 om hatefulle ytringer er en slik ytringsgrense satt for å verne mot hat mot enkelte utsatte grupper.

Tennfjord og Methi hevder en slik frihetsbegrensning har diskrimineringsvern som tungtveiende formål.

– CERD, som er en internasjonal konvensjon om eliminering av alle former for rasediskriminering, har Norge sluttet seg til siden 70-tallet. I begynnelsen handlet det om rasediskriminering, og bestemmelsen om hatefulle ytringer ble kjent som rasismeparagrafen. Men etterhvert har den blitt utvidet til også å gjelde religiøs tilhørighet, funksjonsgradevne, legning og kjønnsuttrykk.

– Synes dere at alle grupper blir beskyttet godt nok?

– Vi som jobber med dette spørsmålet ser at dette er et tilbakevendende tema. For 10-20 år siden var det få anmeldte forhold. Her tenker vi ikke at det skyldtes færre episoder, men lite oppmerksomhet på hatytringer i den offentlige debatten, og at hverken politi eller justismyndigheter ga dette nok prioritet. Vi ser store endringer de siste årene. Samtidig er det også ulikhet mellom gruppene som har et lovfestet vern mot hatefulle ytringer. Politiet har for eksempel antatt at det er store mørketall når det gjelder hatefulle ytringer rettet mot personer på grunn av deres funksjonsevne.

Grenser og normer

– Er ikke samtidig hat og krenkelser noe som oppfattes subjektivt? Et godt eksempel er uenighet om hva som er islamkritikk og islamhets.

– Her har vi også en vanskelig spørsmålsstilling, som går på ulike oppfatninger av hva som er juridiske grenser, og normative grenser. Utsagn og meninger som ikke er straffbare kan oppfattes som sosialt uakseptable, avhengig av situasjonen. Loven har som formål å sikre en minste felles standard, som tar vare på folks rett til å ytre seg, også med kontroversielle virkemidler, samtidig som et paragraf som 185 skal sikre enkelte gruppers vern mot hat. Rettslig går det et viktig skille mellom kritikk av et emne, som en religion, og et angrep på menneskene som tilhører religionen. Avgjørende er heller ikke den subjektive graden av krenkelse, men hvordan en alminnelig tilhører vil oppfatte ytringen.

Skal beholdes

Flere samfunnsdebattanter har gått inn for å fjerne paragrafen, noe Tennfjord og Methi er ganske uenig i.

– Vi ser ikke på lovparagrafen som et problem, men snarere tvert imot som et viktig vern som bør beholdes. Folk kan uttale seg kraftig, men normalt går det en grense ved grov nedvurdering av noens menneskeverd eller voldsoppfordring. Og derfor er en slik straffelovsbestemmelse noe som trengs.

– At man har klar lovparagraf stopper ikke enkeltes hatytringer. Hvordan kan dette forklares?

– Bestemmelsen om hatefulle ytringer fastsetter straff, men må ikke virke som en slags hvilepute. En kan få inntrykket at det juridiske skal ordne opp hele veien. Holdningsarbeid er for eksempel like viktig. Holdninger man har til ulike minoritetsgrupper danner oppfatningen man har, som igjen kan gi utslag i hvordan man uttrykker seg om gruppen. Å ha en lovparagraf mot enkelte hatefulle ytringer er en del av minoritetsvernet som Norge har forpliktet seg til.

Hardere offentlighet

Jurist og journalist Olav Østrems bok «Hatefulle ytringer. Lov og rett i krenkingens tid» omhandler rasismeparagrafen.

Utgivelsen kommer i kjølvannet av en ny undersøkelse fra Fritt ord og Institutt for samfunnsforskning viser at et klart flertall av befolkningen i Norge mener at det bør være rom for ytringer i offentligheten som ulike grupper kan oppfatte som krenkende.

Forfatteren viser blant annet til at ordskiftet i Norge har blitt stadig tøffere.

– Vi må nok si oss enige på det punktet, og at det også får konsekvenser for hvordan folk omtaler hverandre.

– Er en slik hardere samfunnsdebatt og mer polarisering med på å øke hatytringer?

– Selv om fremveksten av internett har gjort mye bra for ytringsfriheten, så ser man, spesielt i nettdebatten, at det nok finnes en korrelasjon, fordi nettdebatten har eget særpreg og en mer aggressiv tone grunnet den antatte anonymiteten bak en skjerm, selv om det som skrives ofte gjøres under fullt navn. Ordskiftet og retorikken er annerledes enn det ville vært i en fysisk debatt eller på TV. Det er derfor viktig å ha solide lovverk som også sikrer at enkelte grupper ikke vegrer seg for å bruke sin ytringsfrihet.

Ytringsfrihet og kansellering

I Norge har man foreløpig nådd frem til en god ytringsbalanse, mener de to.

– Vi har en ytringsfrihet som tar hensyn til ulike gruppers diskrimineringsvern, og til folks rett til å gi uttrykk for sine meninger, også når disse er kontroversielle. Her må vi passe oss for at ytringsbegrensning ikke går i retning av kanselleringskultur. Det et ulike aktører skal kunne forholde seg til hverandre, å være kontroversielle, betyr ikke det samme som å fremme hat.

Samtidig er dette også en av de vanskeligere diskusjonene i ytringsfrihetsdiskursen.

– Igjen går vi tilbake til “subjektive oppfatninger”. Noe som kan være kontroversielt for enkelte kan oppfattes som grov respektmangel, eller til og med som hat, av andre. I Norge har vi for eksempel lov til å brenne religiøse skrifter, noe som for enkelte grupper er svært krenkende, og hvor enkelte har reagert voldelig. Her reagerer jussen konkret. Ytringer som oppfattes som hat, slik som de som er lovdefinert som hat, bør møtes med samfunnets reaksjoner gjennom straffeloven og motytringer fra den enkelte.

Helt siden paragrafen ble innført i 1970 har ulike oppfatninger av paragrafen vært til debatt, hevder begge.

– Lovparagrafer er skjønnsmessige og det vil alltid være en diskusjon om bestemmelsen går for langt i den ene eller andre retningen og kunne vært formulert bedre. Dette er nesten uunngåelig. Bestemmelsen er endret en rekke ganger siden innføringen på 70-tallet og jevnt i en retning som gir et sterkere minoritetsvern.

Om rasismeparagrafen

Rasismeparagrafen er i Norge et tilnavn på § 185 i straffeloven av 2005 som forbyr diskriminerende eller hatefull ytringer rettet mot noens hudfarge, etnisitet, religion, livssyn, seksuelle legning eller funksjonshemning . Bestemmelsen er en innskrenking av ytringsfriheten som har som mål å beskytte minoriteter. Paragrafen ble innført i 1970 (da med § 135a i den norske straffeloven av 1902 som gjaldt til 2015). Paragrafen fikk tilnavnet rasismeparagrafen selv om ordet «rasisme» ikke forekom i lovteksten.

Strafferammen for brudd på rasismeparagrafen er bot eller fengsel inntil tre år for en s om forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Strafferamme for ytringer som ikke er offentlige, men som er ytret «i andres nærvær» er bot eller fengsel inntil ett år.

(Kilde: wikipedia.no)