- Irland vil sende asylsøkere tilbake til Storbritannia - 30.04.2024
- Tyske høyreekstreme for retten for kupplaner - 30.04.2024
- Sunak mener Rwanda-plan skremmer migranter - 30.04.2024
– Nå er den historie, sa daværende president Frederik W. de Klerk da Sør-Afrikas nasjonalforsamling 17. juni 1991 vedtok å skrote The Population Registration Act, loven som klassifiserte landets innbyggere etter hudfarge.
Noen dager tidligere ble også den såkalte landloven, som sikret det hvite mindretallet eiendomsrett til 87 prosent av landets dyrkbare jord, opphevet. Det samme ble områdeloven, som bestemte hvor svarte kunne bo.
I oktober samme år ble også loven om separate fasiliteter, som blant annet nektet svarte adgang til parker, svømmehaller, offentlige toaletter, opphevet.
I over 40 år hadde disse lovene dannet grunnlag for det forhatte apartheidsystemet, som ga Sør-Afrikas hvite mindretall all makt over landets svarte majoritet.
Da ANC-lederen etter 27 år bak murene gikk ut porten på Victor Verster-fengselet nord for Cape Town, med knyttneven hevet, forsto de fleste at apartheidsystemet sto for fall.
Sør-Afrika beveget seg deretter steg for steg i retning av demokrati, til hissige protester fra hvite høyrenasjonalister og deres støttespillere i utlandet.
Utfallet var gitt, og da NTB intervjuet Nelson Mandela, var det et kommende statsoverhode som snakket.
– Vår fremste oppgave er forsoning, understreket han.
Mandela snakket varmt om en skandinavisk styringsmodell og forsikret at ANC hadde gått tilbake på sitt gamle krav om omfattende nasjonalisering av banker og industri.
– Vi trenger en blandingsøkonomi der staten spiller en viktig rolle i arbeidet med å jevne ut de store forskjellene mellom fattig og rik, sa han.
Ved midnatt 26. april 1994 ble apartheidstatens gamle flagg firt for siste gang, og ett minutt senere ble det nye flagget heist til tonene av landets nye nasjonalsang «Nkosi sikelel’ iAfrika».
Forventningene til Sør-Afrikas svarte majoritet, som utgjør rundt 80 prosent av befolkningen, var skyhøye, og skuffelsene ble ikke uventet mange og store.
Oppgavene som ventet de nye makthaverne, var formidable. De sosiale ulikhetene var enorme, arbeidsledigheten var på 50 prosent, og boligmangelen og fattigdommen var stor.
Selv om lovene var opphevet, levde rasismen i beste velgående, og den gjør det delvis fortsatt.
Arbeidsledigheten er nå på 36,5 prosent blant svarte, mens den er på 8,8 prosent blant hvite.
67 prosent av Sør-Afrikas dyrkbare jord er fortsatt i hendene på det hvite mindretallet, rett nok en bedring fra 30 år tilbake da 87 prosent av jorda var eid av hvite.
Sørafrikanske menn dør i gjennomsnitt i 61-årsalderen, mens den gjennomsnittlige levealderen for kvinner er drøyt 67 år. Dette er langt under gjennomsnittet i verden.
Sør-Afrika er svært hardt rammet av aidsepidemien, og svarte er overrepresentert blant de rundt 7,5 millionene som i dag lever med hivsmitte i landet.
Svarte er også overrepresentert blant de nærmere 1,8 millionene som har fått påvist koronasmitte og de 60.000 dødsfallene som er registrert, noe som først og fremst blir tilskrevet trange og dårlige boforhold.
Rundt 20 prosent av landets nærmere 60 millioner innbyggere tilhører nå middelklassen, og halvparten av dem er svarte. Også her er hvite dermed overrepresentert.
Svarte har også toppjobber i de fleste deler av næringslivet og eier rundt en firedel av aksjene i landets 100 største selskap, viste en rapport for noen år tilbake.
Veien til likhet er fortsatt lang, og presidentene som etterfulgte Nelson Mandela, har vist varierende evne og vilje til å løse problemene.
Zuma, som hadde fått sparken som visepresident tre år tidligere etter anklager om korrupsjon og voldtekt, var omgitt av skandaler fra første stund. Med ham som president begynte også oppslutningen om ANC å falle.
Selv da det ble kjent at han hadde pusset opp landstedet sitt for 200 millioner kroner på statens regning og blant annet bokført et nytt svømmebasseng som brannsikring, nektet han å gå av.
I 2017 hadde ANC fått nok og valgte fagforeningsveteranen Cyril Ramaphosa som leder og presidentkandidat. Zuma trakk seg før han ble felt av et mistillitsforslag i nasjonalforsamlingen.
Korrupsjonen under Zuma kostet ifølge Ramaphosa den sørafrikanske stat over 300 milliarder kroner, og sørafrikanerne venter nå på utfallet av rettssaken mot den tidligere presidenten.
Millioner av svarte sørafrikanere venter også på et bedre liv, 30 år etter at apartheid på papiret ble avviklet.
