Mannen som teller krigens ofre i Etiopia

I Tigray i Etiopia foregår en ettårig konflikt. I Stockholm sitter Desta Haileselassie og registrerer ofrene.
Foto: Yan Boechat/VOA
I en liten leilighet i utkanten av Stockholm sitter Desta Haileselassie og registrerer ofrene for fredsprisvinner Abiy Ahmeds krig mot TPLF i Etiopia.
54Shares

Desta har levd med de døde i over ett år nå, og han ser dem over alt: På håndskrevne lister som smugles ut av Tigray-regionen, og på bilder i sosiale medier, postet av sørgende familiemedlemmer.

Bildene viser lik, noen skutt, andre kastet utfor klipper, tvunget ut i elver eller torturert til døde. Mange av dem har ligget i sola i dagevis. Bildene er det første Desta ser når han våkner, det siste han ser før han legger seg. De forfølger ham inn i drømmene.

Krigen brøt ut da Etiopias statsminister Abiy Ahmed sendte store styrker til Tigray for nedkjempe Tigray-folkets frigjøringsfront (TPLF), som regjerte i regionen og hadde trosset hans forbud mot å holde valg.

Eritreiske styrker bisto i offensiven, og det samme gjorde milits fra naboregionen Amhara.

TPLF slo senere tilbake, jaget regjeringsstyrkene ut av store deler av Tigray og rykket også inn i Amhara og Afar.

Desta Haileselassie er selv tigrayer og tilhører dermed en minoritet som teller rundt 6 millioner i Etiopia. Ved hjelp av datakunnskap og et godt, stort nettverk forsøker han etter beste evne å registrere alle som blir drept, navn for navn, nummer for nummer.

Det er et møysommelig arbeid. Nesten all kommunikasjon med Tigray er kuttet, tigrayer i utlandet lever i uvisse og mange vet ikke om foreldre, søsken eller andre slektninger er i live.

Arbeidet har gradvis tatt over livet hans, det blir ikke lenger tid til å gå i svømmehallen, på treningssenteret eller på fotturer. Gitaren og keyboardet har støvet ned, om nettene sover han lite og dårlig.

Mange av bildene han mottar, gjør ham kvalm og får tårene til å renne. Det samme gjør telefonsamtaler med gråtende familiemedlemmer.

– Det er dager der jeg til slutt bare sitter og gråter. Det er en svært tøff jobb, men jeg må gjøre det. Dette er det minste jeg kan gjøre for å hjelpe mitt eget folk, sier 36-åringen med lav stemme.

Offer nummer 2.171 var Gebretsadkan Teklu Gebreyesus. Han ble skutt og drept av soldater foran øynene på de to sønnene sine.

Offer nummer 1.599 var Zeray Asfaw, en brudgom som ble halt ut av sitt eget bryllup og drept sammen med forloveren, flere venner og brudens far, foran øynene på lamslåtte og skrikende kvinner.

Aregawi Gebru ble offer nummer 2.915. Ambulansesjåføren ble skutt da han skulle kjøre en fødende kvinne til sykehuset. Blødende kom han fram, men døde.

– Det er svært, svært opprørende, og jeg er svært lei meg, sier han og viser bilder av noen av de uidentifiserte likene.

Listene inneholder bare navn på tigrayer som er drept, ikke etniske amharer som er drept siden TPLF satte inn sin motoffensiv og rykket inn i naboregionen.

– Jeg må prioritere mitt eget folk, sier Desta.

Et rødt og gult Tigray-flagg pryder PC-skjermen hans, ikke det etiopiske flagget.

– Antallet er trolig langt høyere. Vi har ikke nok kapasitet til å granske alle grusomhetene, sier foreningens formann Tewodrose Tirfe.

TPLF hevder at de måtte gå inn i naboregionen fordi regjeringsstyrkene og amharisk milits planla en ny offensiv mot Tigray, og for å få opphevet nødhjelpsblokaden av regionen.

Andre anklager TPLF-soldatene for å gå fra hus til hus og utføre hevnangrep mot sivile. Heller ikke i Amhara vet noen hvor mange som er drept.

Alle er imidlertid enige om at krigen har kostet langt flere ofre enn dem som er registrert. Blant de over 3.000 ofrene på Dewstas liste, er det også over 100 barn.

15 år gamle Haben Sahle var familiens eneste sønn og stolthet og hadde toppkarakterer ved skolen han gikk på i Zalambessa.

Først mange uker senere fikk en onkel i California vite at han var drept, men det skulle gå ytterligere fem måneder før han fikk kontakt med guttens mor som fortalte hva som hadde skjedd.

Etiopiske og eritreiske soldater jaktet på menn og unge gutter i byen, men fant ingen hjemme hos familien. Da åpnet de ild mot huset der Haben Sahle hadde gjemt seg. Han ble offer nummer 51 på Destas liste.

Destas fryktet for hva som kunne skje med moren Amlishaway, men en venn fortalte at hun hadde gått 130 kilometer til fots gjennom vilt fjellterreng, overnattet i huler og til slutt tatt seg fram til Mekele der hun var i sikkerhet.

4. januar, 62 dager etter at krigen brøt ut, fikk han endelig kontakt med henne og visshet om at hun levde. Sist han snakket med henne var 26. juni, siden har telefonen vært død.

Destas største frykt er at han en dag må føye Amlishaways navn til lista.

Sjokkerte tigrayer distanserer seg fra gamle amhara-venner som jubler over regjeringsstyrkenes frammarsj, mens amharer, oromoer og andre anklager tigrayer for å ville gripe makten i landet med våpen i hånd.

Etiopiske restauranter som tidligere var populære samlingssteder for eksil-etiopiere fra alle folkegrupper, blir nå unngått.

Journalister og forskere som skriver og ytrer seg om krigen, mottar rasende eposter og til tider trusler. Kampen om omverdenens forståelse og sympati føres av alle parter.

I Etiopia raser krigen videre og hundretusener trues av sult. Destas bror har sluttet seg til TPLF, men Desta selv kjemper en annen kamp. Hans kamp er å minnes de døde, å gi dem navn.