UiO-professor: – Styrk kompetanse på flyktningers psykiske helse

Flyktningers psykiske plager er en utfordring å håndtere for mange leder, viser avhandling.
Foto: Pixaby
Fastleger følte seg uforberedt på å ta imot flyktninger med psykiske plager, viser fersk avhandling. UiO-professor Nora Sveaas ser det som viktig å styrke legenes kompetanse.
81Shares

I vår disputerte forsker Samantha Marie Harris avhandlingen «Mental health encounters between general practitioners and individuals with a refugee background – Help seeking and provision in the resettlement context».

Gjennom tre ulike studier har hun i doktorgraden undersøkt både hvordan fastlegene opplever slike møter, hvilke kliniske avgjørelser som tas og hvordan syriske flyktninger foretrekker å søke hjelp for psykiske vansker.

– Grunnen til at jeg har forsket på fastlegene, er at de i Norge spiller en veldig viktig rolle i behandlingen pasienten får. Det gjelder også for flyktninger. Alle blir anbefalt å søke hjelp hos fastlege både ved somatiske og psykiske helseproblemer, sier hun til Dagens Medisin.

Følte seg lite forberedt

I den første studien intervjuet Harris fastleger i Norge om deres erfaringer med å ta imot flyktninger som hadde psykiske vansker.

– Fastlegene fortalte at noe av det mest utfordrende kan være språkbarrierer. Men ikke bare språket, også det å ha ulik forståelse av hva psykisk helse er og hvordan det bør behandles – en ulik forståelseshorisont – kan være krevende, sier Harris.

I tillegg kan flyktningene ha en ulik forventning til helsevesenet, og det kan være utfordrende for fastlegene.

– Fastlegene følte seg i liten grad forberedt til å jobbe med flyktninger med psykiske vansker, fortsetter hun.

Fastlegens viktige rolle

Nora Sveaass, professor emeritus i psykologi på Universitetet i Oslo, sier til Utrop at avhandlingen stemmer godt overens med en del av de erfaringene hun selv har fra arbeid i helsetjenesten med flyktninger over veldig mange år.

Helsepersonell som arbeider med tunge og vanskelige flyktningsaker må ha adgang til
veiledning, ifølge psykologiprofessor Nora Sveaass.
Foto : Foreign, Commonwealth & Development Office

– Her understrekes fastlegens viktige rolle i helsearbeid, også det psykiske helsearbeidet, og derfor er det utrolig viktig at de er forberedt på det de skal møte og at det er en villighet til å følge opp vanskelige saker. For øvrig har jo hele primærhelsetjenesten en meget viktig rolle for å sikre både at personer blir møtt på en ordentlig måte og at de får den oppfølgingen de trenger – eventuelt inn i de øvrige tjenestene i helsetjenesten.

Folk må gis tolk

I avhandlingen beskriver forskeren at:

«En av de store utfordringene er språkbarrieren. Det gjelder både for legene og pasientene. Løsningen er at folk har tilgang til tolk og vet at de har rett til tolk. I tillegg må fastlegene og tolkene få støtte til å jobbe effektivt. Og det må være nok tolker tilgjengelig, så fastleger vet at de kan komme i kontakt med tolker som er utdannet til å jobbe i en slik situasjon».

Sveaass sier det er fristende å si at ulike språk i seg selv ikke burde være et problem så lenge en har tilgang til gode og erfarne tolker.

– Derfor tror jeg at noe av det som gjør det hele vanskelig er problemer som om det jeg gjerne kaller rammebetingelsene. Og det aller viktigste her er jo tid med tolk, kunnskap om å arbeid med tolk og tilgang på gode og profesjonelle tolker. Dersom dette gjøres noe med vil situasjonene for leger være ganske annerledes.

Sveaass viser til at i en travel fastlegehverdag må de for det første sette av mer tid til hver pasient når det er snakk om å snakke med tolk.

– 20 minutter med tolk og når personen er nyankommet og ukjent i Norge er umulig. Så er det selve den prosessen med å skaffe riktig tolk – der vil det være behov for at leger får hjelp til dette. For det er en jobb i seg selv. Men jeg tror at større tidsbruk på hver pasient med tolk vil lønne seg i det lange løp.

Viktig tillitsbygging

Sveaass sier seg enig med forskeren om at å bygge tillit og etablere en allianse er viktig.

– At lege og pasient forstår hverandre er et viktig skritt, men det må jobbes med tillit fra første stund. Legen må være villig til å informere godt om systemet og sikre seg at informasjonen blir mottatt og forstått. Det å jobbe med tolk gir seg ikke selv og krever trening. Selv har jeg undervist helsepersonell i bruk av tolk – for det er ikke bare tolken det kommer an på. Det er mange eksempler på at tolkens oppgave ikke blir godt nok forstått av tolkebruker, blant annet leger, så det må det gjøres noe mer.

Livsopplevelse som helhet

– Hvorfor er det spesielt viktig å ha fokus på psykisk helse blant krigs- og traumeutsatte?

– Mennesker som er utsatt for alvorlige overgrep vil kunne ha mange fysiske eller somatiske skader og problemer, men for mange vil de psykologiske vanskelighetene sitter sterkt i.  Vi snakker om livstruende hendelser, om meget lang tid i usikkerhet, om alvorlige tap og forsvinninger av nære personer. Kanskje har en selv vært utsatt for tortur, seksuelle overgrep/voldtekt, ulike former for trusler, lang periode under jorden.

Sveaass viser til at alt dette er menneskeskapte problemer, og at det er ikke åpenbart for dem som utsettes at det faktisk er så belastende på den psykiske helsen spesielt.

– Folk opplever sitt liv som en helhet, hvor veldig mye er vanskelig på en gang – tapet, avstanden, usikkerheten, det å være fremmed. At det er vondt i kroppen og i tillegg vanskelig å sove, vanskelig å huske, og mye vondt i hode og lite appetitt. For folk er problemene sammensatte, og ikke alle vil komme til legen og si at de har psykiske problemer – dette er noe som må avklares litt over tid og det forutsetter god kontakt og tillit til fastlegen. Her har legen en enormt viktig oppgave, og kanskje også med å forklare hvordan alle disse forholdene henger sammen, og tolk er nødvendig når det ikke foreligger felles språk.

Kunnskapsstyrking trenges

Sveaass sier det er masse kunnskap og erfaring i norsk helsevesen.

– Vi har tatt i mot flyktninger i veldig mange år. Men til tross for dette vil det alltid være behov for styrket kunnskap på en del områder, for eksempel om å gi hjelp og terapi til mennesker med torturbakgrunn, til personer utsatt for voldtekt eller liknende overgrep.

Å vite hva som kan være god hjelp og hva som vil være best hjelp i den enkelte situasjonen er viktig.

– Mens noen ønsker å snakke mye og direkte på et tidlig tidspunkt om det de har opplevd, er det mange som ikke ønsker dette – og ønsker råd og hjelp uten å måtte fortelle alt. Og dette må det være rom for. Det kan også være viktig, som vi har påpekt i rapporten fra FAFO at kunnskap om å dokumentere og utrede tortur og tortur skader er viktig. At dette må gjøres og det må være et system som gjør det mulig for folk å bruke denne kompetansen. I dag har vi ikke det.

Gi bedre rammebetingelser

Helsepersonell som arbeider med tunge og vanskelige flyktningssaker må ha adgang til
veiledning, som diskusjons – og drøftingssamlinger, der erfaring kan deles og god råd innhentes, mener hun.

– Jeg tror mange ganger ikke at det står på kunnskap eller manglende kunnskap, men
på manglende rammebetingelser – altså at det ikke legges til rette for det som kreves. Vi forventer at folk skal kunne gå inn i våre rammer, de skal kunne få hjelp på den korte tiden vi har til rådighet og at det er forhold som vi kanskje må gjøre noe med for at vi skal kunne benyttet og utnytte den kompetansen som tross alt foreligger. Mange norske helsearbeidere kan mye om traumer og behov for traumefokusert behandling, men da må det være rom i systemet på å gjøre dette. I forbindelse med mennesker som har vært torturert er det viktig å gi et tilbud som vi vet kan vare over tid.

– Lær om folks bakgrunn

Sveass ser det som viktig at en bruker tid til å finne det hun kaller for «et felles jorde».

– Flyktninger, selv de med alvorlige belastninger, vil ofte ikke komme med det verste først men vil bruke en del tid til å forstå den de skal få hjelp fra og hva de kan få hjelp med. Dette har å gjøre med etablering av tillit. Vi må heller ikke gå inn i dette feltet og tro at vi behersker alt – det å være spørrende og utforskende i dette arbeidet er veldig viktig, også for leger. Det vil være en god måte i kan lære om folks bakgrunn, erfaringer og kultur på.

Å bruke samme tolk over tid er viktig, og kan etablere en bro mellom legen og pasienten.

– Jobber vi med flyktninger fra andre deler av verden er ulike språk og ulike tradisjoner en selvsagt og velkommen del av arbeidet vårt. Vår oppgave er å bli gode på å bruke vår faglige kompetanse på en måte som hjelper den enkelte pasient best mulig, og da ofte også gjerne i samarbeid med andre hjelpere. Så må vi hele tiden ha for oss at de menneskene vi møter som flyktninger har ofte vært utsatt for alvorlige menneskerettighetsbrudd. Vi må som helsepersonell vite noe om dette, ha kunnskap om slike brudd og de konsekvensene disse har – og for all del sikre oss at vi i arbeidet med dem ikke gjør harme.