I innlegget møter vi blant annet Joseph Mardelli, prosjektleder ved Skeiv Verden, og han forteller at det mange steder er stor mangel på informasjon om skeive flyktninger og deres behov.
Foto: Privat
– Skeive asylsøkere ble en gang forsømt på stedet de flyktet fra; la oss ikke bidra til å forsømme dem igjen, skriver Alex Benjamin Jørgensen i dette innlegget. 
283Shares
Latest posts by Alex Benjamin Jørgensen (Han/ham) (see all)

I år markerer Norge 50-årsjubileet for legaliseringen av homofili og 2022 er også  «Skeivt kulturår i Norge». 

For tiden nyter lhbtqia+-samfunnet (lesbiske, homofile, bifile, transpersoner, skeive, interkjønnpersoner og aseksuelle) i Norge et stort spekter av friheter og rettigheter sammenlignet med mange andre land. I mange land over hele verden opplever imidlertid personer som tilhører lhbtqia+-samfunnet diskriminering og forfølgelse. 

Å bevise at du er lhbtqia+

I 11 land er det dødsstraff å ha seksuell omgang med en person av samme kjønn. I 57 land risikerer en å bli sendt i fengsel for seksuelle handlinger med en av samme kjønn. De risikerer ydmykelse og sosial ekskludering. Noen ender derfor opp med å flykte fra sine hjemland og søke sikkerhet et annet sted.

Flere  risikerer livet ved å krysse havet i en gummibåt. Reisen kan føre til sult, fysisk mishandling og noen ganger seksuelle overgrep. Mens jeg skriver denne artikkelen, utsettes mange flyktninger for ulike typer risiko for å få et bedre liv uten fordommer eller forfølgelse.

Personer som møter vold, fengsel eller annen form for diskriminering i hjemlandet på grunn av seksuell legning eller kjønnsidentitet, har rett til å søke asyl i Norge. Asylprosessen er imidlertid kompleks og full av tilbakeslag for flyktninger, fra lang ventetid før de får svar på søknaden til at systemet har gjort  asylprosessen vanskelig. Hvordan immigrasjonsmyndighetene  skal bevise at søkeren er lhbtqia+ er heller ikke klart. 

Skeive mangler fortsatt beskyttelse i mange land

Heldigvis tilbyr organisasjoner som Skeiv Verden viktige tjenester til personer fra lhbtqia+-miljøet. Tjenestene deres varierer fra sesjoner med terapeuter, informasjon om asyl, støtte og informasjon innen flyktningsentre, Queer-seminarer og Skeiv kafé, for bare å nevne noen av de gratis tilbudene de har.

Lucas Casanova er psykoterapeut ved Skeiv Verden. Han har spesialisert seg på traumer og har jobbet som helserådgiver siden 2017. Han har mer enn 18 års erfaring med å jobbe med skeive migranter og traumeoverlevere i forskjellige land over hele verden, og forklarer slik:

«Vanligvis er skeive mennesker de mest sårbare. Vi ser forskjellige grupper av flyktninger hvis behov endrer seg over tid. Først skjedde det med Syria og Uganda, og nå skjer det med Afghanistan. Vi forstår at noen land burde beskytte menneskerettighetene til folket sitt bedre, men noen land sier at de gjør det på papiret, uten at det faktisk skjer. Noen ganger virker det som om de beskytter sine skeive borgere, men i virkeligheten er de ikke godt nok beskyttet og derfor ser vi dem søke asyl her i Norge. Det samme gjelder noen land i Midtøsten».  

Skeive flyktninger mer utsatte

Psykiske helseproblemer som depresjon, selvskading, angst, PTSD (Posttraumatisk stresslidelse) og selvmordstanker kan ramme hvem som helst, men det er vanligere i  lhbtqia+-miljøene. Å være lhbtqia+ forårsaker ikke disse problemene. Det  er diskriminering, homofobi, sosial isolasjon,

avvisning, stigma eller vanskeligheter med å komme ut som lhbtqia+-personer som  påvirker den mentale helsen. Dette må så legges til opplevelsen av å bo på et flyktningsenter – der disse elementene ikke er tatt med i betraktningen. 

Flyktningsentrene er dessverre sjeldent forberedte på å ta imot eller håndtere disse sakene. Noen ganger blir lhbtqia+-flyktninger sendt til flyktningsentre hvor de er ofre for mobbing, avvisning og homofobi fra andre flyktninger som bærer verdiene til kulturer de har flyktet fra.

«Hvordan vil de beskytte meg?»

Joseph Mardelli er prosjektleder ved Skeiv Verden (Skeiv kompetanse). Da jeg spurte ham om han synes at flyktningsentre er godt informert om å ta imot lhbtqia+-asylsøkere, kommenterte han:
«Noen ganger får vi henvendelser fra asylsentre som ber om råd om hvordan man behandler en som er lhbtqia+, og dette er en av grunnene til at Skeiv Verden besøker asylsentrene over hele Norge jevnlig og gir informasjon om diskriminering, mobbing og kjønns- og seksuelt mangfold. Dessverre er det stor mangel på informasjon om skeive flyktninger og deres behov enkelte steder. Denne kunnskapen er viktig når ansatte i asylsentrene møter situasjoner der lhbtqia+-flyktninger opplever mobbing, ekskludering eller til og med trakassering og vold. Dette gjør situasjonen verre for LHBTQIA+-asylsøkere. Vårt mål er å skape tryggere og bedre opplevelser i asylsentrene. Vi har besøkt alle de ordinære asylsentrene i Norge siden 2017 og noen introduksjonsprogram-sentre siden 2020 under vårt prosjekt Skeiv Kompetanse, som mottar midler fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). Jeg må si at de fleste av disse sentrene prøver å samarbeide med oss ​​og stadig forbedre situasjonen. Likevel trenger vi mer støtte og en mer konstruktiv handlingsplan for å hjelpe oss med å skape bedre opplevelser for  lhbtqia+ nykommere».

«Personer som kommer hit på flyktningstatus basert på seksuell legning blir ikke behandlet som traumeoverlevere»

Mounir, en flyktning fra Midtøsten som foretrekker å være anonymt, sa følgende til meg i et intervju:
«Jeg kom til Norge for 3 år siden. Første dagen jeg kom hit ble jeg sendt til et flyktningsenter i Oslo. Jeg måtte bo med andre flyktninger, hvor jeg ble trakassert, mobbet og utsatt for homofobi. Hver gang jeg sendte en klage eller prøvde å skrive en e-post til UDI, var deres argument alltid det samme: Norge er et land som beskytter menneskerettigheter og lhbtqia+-rettigheter, og de tolererer ikke homofobi. De ba meg ta dette opp med administrasjonen på flyktningsenteret der jeg bodde. Men jeg tok aldri de tomme ordene seriøst, for allerede den første dagen jeg ankom senteret sa jeg til en av de ansatte at jeg var homofil. Han svarte at jeg måtte holde munn for å overleve der. UDI har dette settet med perfekte, men uoppnåelige regler. De virker helt urealistiske når man ser på dem fra flyktningsenteret». Han fortsetter gråtende: «Hvordan vil de beskytte meg? Som flyktninger har vi knapt nok rett til å oppsøke psykolog; heldigvis fant jeg Skeiv Verden. Hvis ikke hadde jeg begått selvmord for lenge siden. På toppen av det hele la de ned flyktningsenteret i Oslo og flyttet meg til en liten landsby på sørlandet hvor jeg ikke engang kunne delta på Skeiv Verden-aktivitetene eller få venner».

Behandles ikke som traumeoverlevere

Immigrasjonsmyndighetene la ned det siste gjenværende flyktningsenteret i Oslo i midten av 2020 og overførte flyktninger til sentre over hele landet. UDI hevdet at dette skyldtes mindre flyktningtilstrømning i Norge. Andre igjen ser det som planlagt politikk fra myndighetene for å gjøre asyl vanskeligere.

«Selvfølgelig er alt de gjør planlagt. Det er basert på politiske strategier og de generelle retningslinjene de følger. Vi var vitne til et regjeringsskifte etter det siste valget i september 2021, men så langt har det ikke vært tegn til å endre asylpolitikken. De bruker fortsatt politikk som tar sikte på å gjøre Norge mindre attraktivt, spesielt for asylsøkere og flyktninger fordi de etter min mening fortsatt blir sett på som en byrde og ikke som en ressurs», kommenterer Joseph Mardelli.

Etter å ha flyktet fra målrettet vold, diskriminering og overgrep kommer lhbtqia+-flyktninger til Norge med mange traumer som systemet for ofte ignorerer. Dessverre antar mange lhbtqia+-flyktninger at det er slutten på deres langvarige lidelser og traumer, men når de kommer til Norge, innser de at det bare er begynnelsen på en ny fase.

Lucas Casanova sa:
«Vi har en spesiell situasjon her i Norge. Personer som kommer hit på flyktningstatus basert på seksuell legning blir ikke behandlet som traumeoverlevere. Men vi vet også av erfaring at personer som har fått sin identitet undertrykt eller neglisjert gjennom barndommen og tenårene er komplekse traumeoverlevere (med kompleks PTSD). Så du trenger ikke å være en overlevende etter fengsling eller voldtekt eller tortur for å bli identifisert som en traumeoverlevende; Dessverre neglisjerer systemet det og anser kun personer som kan bevise at de har vært i fengsel eller torturert osv. som traumeoverlevere og tilbyr dem dermed psykisk hjelp. Men realiteten er at enhver lhbtqia+-flyktning trenger spesiell psykisk helsehjelp og oppfølging, det er dette vi fremmer på Skeiv Verden, hjelper skeive flyktninger og tilbyr dem støtte. Men vi må ta med i betraktningen at det er en grense for jobben vår, for eksempel oppholder de fleste flyktningene i Norge seg i avsidesliggende områder langt fra hovedkontorene våre i Oslo, noe som betyr at vi må bruke alternativer som å gjennomføre nettbaserte økter, som etter min erfaring ikke er det samme som ansikt til ansikt-møter.»

– Kan du ikke bevise at du er skeiv? Reis dit du kom fra!

Mounir har ventet på avgjørelse om asylsøknaden hans fra UDI i tre år nå, og det er ingen måte for ham å vite når han får svaret. «Hver gang jeg prøver å spørre om UDI når jeg skal få min avgjørelse, er svaret det samme; vi kan ikke si når, du må vente. Jeg har brukt tre år av livet mitt på å vente på et asylsenter på en avgjørelse; hva vil de? Vil de at jeg skal reise hjem hvor jeg vil bli fengslet, torturert og trakassert? Bare på grunn av noe byråkrati og et system som ikke ser oss verdige til bedre behandling? Og ironien med det hele er at de kaller dette året Queer-kulturår; hva feirer vi? Er ikke vi mennesker også, verdige å få våre liv beskyttet? Burde ikke tilstanden vår for å bo her bli bedre? Tenk deg at etter all denne ventetiden kan de fortsatt avvise kravet mitt, slik de allerede har gjort med to av vennene mine. De sendte dem tilbake.»

Det er kjent at asylsaker ofte tar lang tid før vedtak fattes. Noen saker tar mer enn tre år, antall vellykkede krav er begrenset. Det er ingen offisiell statistikk tilgjengelig, men når en sak blir avvist, hvis søkeren for eksempel ikke klarer å fremlegge noen form for bevis på sin seksualitet, blir de tvunget til å reise tilbake til de voldelige, homofobiske landene de kom fra. Jeg fikk bekreftet påstandene fra Mounir om trakasseringen og mobbingen han har vært utsatt for i Tingvoll. Han viste meg noen av e-postene han sendte til UDI og asylsenteret, som ikke har blitt besvart så langt. Jeg kunne imidlertid ikke bekrefte om UDI har sendt Mounirs skeive venner tilbake til deres land, da UDI ikke kommenterer enkeltsaker. Det har vært mange historier i media; for eksempel vet jeg om ett tilfelle der myndighetene avviste et asylsøknad fra lhbtqia+-flyktninger og deporterte dem fordi de ikke kunne bevise at de var skeive!

«De tror jeg lyver»

lhbtqia+-flyktninger er blant de mest sårbare flyktningene; de står overfor utfordringer som krever spesiell beskyttelse. Dessverre blir de sviktet av systemet som skal beskytte dem. Disse flyktningene trenger bistand basert på deres individuelle behov. Selv om det har vært anstrengelser for å møte behovene til enslige mindreårige, har det ikke blitt gjort nok for å løse problemene som lhbtqia+-flyktninger står overfor.

En skeiv flyktning fra Nord-Afrika, som foretrekker å ikke røpe sin identitet og derfor går under navnet Dan, oppholder seg for tiden på et asylsenter på Tingvoll Mottak. Dan fortalt meg historien sin: 

«Da jeg kom til Norge, ble jeg i Oslo en måned. Livet der var mye lettere. Jeg deltok på noen aktiviteter holdt av noen skeive organisasjoner der. Jeg møtte noen venner gjennom noen datingapper som Grindr og Tinder. Etter at senteret ble lagt ned, ble jeg overført til Tingvoll Mottak, hvor jeg prøvde å skjule min seksuelle legning. Til slutt oppdaget de andre på senteret at jeg er homofil. Siden den gang har jeg vært utsatt for trakassering og homofobi. Jeg sendte mange forespørsler til Utlendingsdirektoratet (UDI) om overføring herfra, men de svarte meg ikke. Jeg tryglet, men det fungerte ikke. Selv da jeg sendte inn en klage til de ansatte på flyktningsenteret, ble ikke saken behandlet seriøst. Du kan spørre hvilken som helst skeiv flyktning på hvilket som helst flyktningsenter i Norge. De vil alle fortelle deg historier om trakassering og mobbing under oppholdet på sentrene. For eksempel har de fleste av de ansatte ingen erfaring med å håndtere lhbtqia+, selv ikke i aktivitetene som arrangeres av senteret her. Jeg får ikke lyst til å delta. For meg er disse sentrene en del av et system som ønsker å gjøre livene våre vanskelige. De ønsker å bruke oss som et middel til å sende signaler til andre om at Norge ikke tar imot flyktninger, i motsetning til hva det står på papirene. Hvorfor må jeg vente til den dagen noen stikker meg med en kniv for å få svar på forespørselen min for å blir flyttet til et tryggere sted? Stedet her ligger langt fra Oslo, hvor jeg kunne fått psykisk helsestøtte. Jeg har ingen venner her, jeg har ingen å snakke med, jeg tilbringer mesteparten av dagene alene, og ingen ser ut til å bry seg om oss. De vet ikke engang at vi som skeive er mer sårbare. Det er ganske enkelt et privat selskap som ønsker å tjene penger og ansette folk med minst mulig kostnad. Jeg lurer stadig på om jeg er et menneske som er verdt å holde i live, min mentale helse forverres, og de tror jeg bare gjør det for å overtale dem til å få asylprosessen min til å gå raskere».

Vi skal feire Pride, men ikke glemme de som lever i frykt på et asylsenter

lhbtqia+-flyktninger er blant de mest sårbare flyktningene. De står overfor utfordringer som krever spesiell beskyttelse. Dessverre blir de sviktet av systemet som skal beskytte dem. Disse flyktningene trenger bistand basert på deres individuelle behov. Selv om det har vært anstrengelser for å møte behovene til enslige mindreårige, har det ikke blitt gjort nok for å løse problemene som lhbtqia+-flyktninger står overfor.

Menneskerettigheter er ikke politikk; dette handler ikke om venstre eller høyre; dette handler om våre lhbtqia+-personer som flyktet fra hjemmene sine i frykt for forfølgelse og som kom hit i håp om et bedre liv, et liv der de kan elske hvem de vil, kle seg slik de vil, velge kjønnet de vil. Når vi feirer 50 år med frihet her i Norge og marsjerer, danser og feirer i Pride-paraden – la oss ikke glemme dem som bor på et asylsenter et sted i et avsidesliggende område, la oss ikke glemme deres smerte og deres rett til et bedre liv. De ble en gang forsømt på stedet de flyktet fra; la oss ikke bidra til å forsømme dem igjen.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.