Foto: Linda Bournane Engelberth
- Innvandrerdøtre lykkes både i jobb og utdanning - 25.04.2024
- – Viktig at Norge øker støtten - 25.04.2024
- Fredskonferanse under krigsfare - 24.04.2024
Sapieżyńska er én av mange tusen polakker i Norge. Dette er hennes bekymringsmelding og kjærlighetserklæring til landet hun har gjort til sitt eget, ifølge en pressemelding fra Manifest forlag.
Forfatteren er født og oppvokst i Polen. Hun flyttet til Norge i 2004, er sosiolog og jobber som politisk seniorrådgiver i Redd Barna. Jeg er ikke polakken din er hennes første bok.
– Gjennom sin egen historie, og i møte med andre polakker i Norge, gir Sapieżyńska oss et unikt innblikk i landets største innvandrergruppe.
Pressemeldingen skriver følgende om boka:
– Jeg er ikke polakken din er en personlig og politisk beretning om et Norge vi sjelden hører om, fortalt med nærhet, varme og engasjement. Det er en historie om fordommer, fremmedhet og utenforskap – men også om tilhørighet og møter mellom mennesker, og om hva vi kan gjøre for å se forbi merkelappene vi klistrer på hverandre.
Får lite oppmerksomhet
Leder i organisasjonen Offentlig organisasjon mot diskriminering (OMOD), Akhenaton de Leon, sier til NRK han har møtt folk fra Polen som opplever å ikke bli trodd på når de forteller om etnisk diskriminering, nettopp fordi de er hvite.
– Hudfarge er et av mange diskrimineringsgrunnlag. De som er hvite slipper denne tilleggsdimensjonen. Men de er uansett utsatt for diskriminering, og slik har det vært siden vi åpnet for innvandring fra Øst-Europa. Det ser vi f. eks. på dårlige arbeidsforhold.
I en FAFO-rapport frå i år, oppgav nesten halvparten av innvandrere at de har opplevd diskriminering det siste året, særlig i arbeidslivet og til dels på boligmarkedet. Somaliske innvandrere rapporterte om mest diskriminering, og polske innvandrere minst.
– Som en stor gruppe har polakker et stort potensial til å påvirke den offentlige debatt. Dette er en prosess og ting tar tid, men det går riktig vei, sier de Leon.
Utdrag fra boken:
Jeg prøver å smile til den svenske grensevakten, vil holde fast i smilet, selv om autoritetens tyngde – og kanskje tyngdekraften – drar munnvikene nedover. Hun studerer det mørkegrønne passet mitt nøye. Jeg er sliten og trøtt etter natta på ferja fra Polen, og betydningen avgjørelsen hennes kan få for meg, gjør at øyelokkene mine føles enda tyngre.
Året er 2001, og jeg er hodestups forelsket i en norsk filosofistudent jeg møtte i Andalucia. Are. Hvordan kunne jeg ikke forelske meg i en som hadde sjekkereplikken «Har du lest Gombrowicz?» Den polske forfatteren og eksistensialisten som skrev så godt om hvordan vi
formes av andres blikk. Hvordan én annen person kan ydmyke oss og ikle oss en ny maske, for ikke å nevne hvordan samfunnet former oss.
Mine medpassasjerer på ferja over det baltiske hav får rett: Grensevakten vil ikke slippe turister fra øst forbi uten lovnad fra noen med norsk inntekt om å garantere for utgifter til mat og opphold. Grensevakten ringer fasttelefonen til Ares mor. Tilfeldigvis er hun hjemme.
Grensevakten spør om hun kommer til å betale for maten min. Heldigvis svarer hun bekreftende på dette uventede spørsmålet som gjelder en person hun aldri har møtt.
(…)
På jobben sier de at jeg snakker gebrokkent norsk. Men jeg prøver likevel.
For jeg har noe å si deg. Jeg er frekk nok til å påberope meg retten til å skrive denne boka i kjølvannet av Black Lives Matter, selv om jeg er hvit.
Det finnes språk, som pirahã-språket i det brasilianske Amazonas, som ikke har faste fargenavn. Fargene beskrives hovedsakelig ved at de sammenlignes med andre farger, gjennom betegnelser: mørkere og lysere.
Jeg er mørkere, både i Norge og i Polen. Morfaren min kalte meg Steinsopp da jeg var liten, på grunn av det mørke håret mitt som han syntes lignet den brune sopphatten på yndlingssoppen hans. Men er jeg mørk nok til å skrive denne boka?
På toppen av å være hvit er jeg privilegert på så mange andre måter også. Hadde jeg hatt mulighet til å skrive denne boka om det ikke hadde vært tilfellet? Jeg kommer fra middelklassen i landet mitt og tilhører den også i Norge. Begge foreldrene mine har høyere utdannelse, og jeg har et doktorgradsdiplom fra Universidad de Chile innrammet i stua mi i en fin bydel i Oslo.
Jeg har en jobb jeg liker, og en anstendig norsk lønn, og i tillegg skriver jeg om Norge og Latin-Amerika for polske medier. Jeg har mange norske venner som er åpne og fordomsfrie, noen av dem innflytelsesrike i det offentlige ordskiftet. Og en norsk ektefelle som fra å være filosofistudent forvandlet seg til diplomat. Og jeg har norsk pass, har hatt det i elleve år. Ingen flere, det var ikke lov med dobbelt statsborgerskap i Norge da jeg ble norsk.
