Utfordrende å nå frem til eldre innvandrere

– Vi må tenke nytt om eldreomsorgen ettersom vi får flere eldre med flerkulturell bakgrunn, sier helsebyråd Robert Steen.
Foto: Oslo kommune
For Oslo er det viktig å nå frem til en gruppe som blir stadig større, og som har vært vanskelig å nå frem, ifølge eldrebyråden.
51Shares

Nylig holdt Byrådsavdeling for helse, eldre og innbyggertjenester og Utviklingssenteret for sykehjem og hjemmetjenester i Helseetaten, et seminar om eldre innvandrere.

Hovedtemaet var hvordan kommunale tjenester skal tilpasses for å imøtekomme denne gruppens behov.

Helsebyråd Robert Steen (Ap) ser problemstillingen som viktig i de kommende årene.

– SSB har anslått at antall innvandrere over 80 år vil firedoble seg fram mot 2040, på landsbasis.  Og det vil bli 14 ganger flere eldre innvandrere over 80 mot 2060. Vi har ikke tilsvarende beregninger på Oslo nivå, men det vi vet er at i Oslo har ca. 19 prosent av personer over 62 år innvandrerbakgrunn.

Å nå frem til denne gruppen har vært, og er fortsatt en utfordring.

– Mange bydeler og virksomheter i Oslo kommune opplever at det er vanskelig å komme i dialog med eldre innvandrere. Eldre innvandrere responderer for eksempel sjelden på brev med tilbud om hjemmebesøk, noe som utfordrer oss til å tenke annerledes.

Norges største innvandrerby

Helsebyråden ser det som viktig å tenke på en økende gruppes behov.

– Oslo by kommer til å få stadig flere innvandrere og migranter i årene som kommer. Vi er nødt til å nå frem til en gruppe som har tradisjonelt sett vært utfordrende å nå frem gjennom de kommunale helsetjenestene, sier han til Utrop.

Gjennomsnittsalderen for innvandrerbefolkningen er 35 år, men frem mot de neste tiårene kommer den til å høynes, mener han.

– I tillegg til å være landets hovedstad er vi Norges største migrantby. Førstegenerasjonen ikke-vestlige innvandrere som kom for på 70-tallet, og som ble født på midten eller sent 50-tall er nå godt voksne, og flere allerede har behov for eldreomsorg.

Lengst botid, flest eldre

Spesielt ikke-vestlige grupper som norsk-pakistanere, norsk-vietnamesere og norsk-tyrkere, som har de lengste botidene begynner å få mange eldre og pensjonister. Men også nyere grupper vil følge etterhvert.

– Vi kommer til å ha et stort overskudd av eldre innvandrere sammenliknet med resten av landet, nettopp fordi Oslo sees som attraktivt. Folk med innvandrerbakgrunn kommer fra større steder, hvor man er vant til storbyliv. I tillegg søker man seg til steder hvor det finnes et etablert miljø fra før av. Vi så samme fenomen med den norske utvandringen til USA, hvor flesteparten slo seg ned i Minnesota.

Heterogen gruppe

Folk har innvandret til Oslo av ulike grunner, enten det er gjennom flukt, arbeidsinnvandring eller familiegjenforening.

– Så det er viktig at vi tenker igjennom hva er behovene til en kommende eldrebølge som er kulturelt og religiøst forskjellig. Vi må utvise klokskap og troligvis ha en mer personfokusert eldreomsorg i årene som kommer. Vi må tenke hvor godt vi egentlig er rustet opp.

Er det noe som samtidig er felles for denne nye eldregruppen, er at de kommer til å ha ekstrabehov for pleie.

– Eldre med innvandrerbakgrunn har spesielt relaterte helsebelastninger knyttet til jobb. Dette er en kjent sak. Folk har jobbet i harde jobber med fysisk slitasje. I tillegg har flere hatt en selvopplevd helsesituasjon som rapporteres som dårligere enn majoritetsnordmenn. Enkelte har jobbet fra de er barn. Så har man andre som ikke har den samme ernæringen som majoritetsnorske. Folk som har flyktet har også tilleggbelastninger på kropp og psyke. I tillegg har en del også slitt med utenforskap og diskriminering i samfunnet, som igjen vil påvirke psykisk helse.

Språk og kjønn på pleiere

Kulturelle oppfatninger vil påvirke fremtidens eldreomsorg, hevder eldrebyråden.

– Vi har kjønnsaspektet å tenke på. Flere kommer fra kulturer hvor man er ukomfortabel med å ble pleid av personer av motsatt kjønn. Vi må tenke på maten og kostholdet, og ikke minst språket. Jeg tenker også at vi må vise respekt for kulturforskjeller og ulike religiøse praksiser.

Steen viser til forskning, og hvordan aldersrelaterte plager preger blant annet språk.

– Når det gjelder for eksempel demens er dette noe som påvirker språksenteret i hjernen. Vi vil trenge flere flerspråklige pleiere ettersom vi vil ha en stor gruppe eldre som kommer til å glemme, kanskje helt, evnen til å snakke norsk.

Hybridordninger som aktuelle

I flere ikke-vestlige kulturer, spesielt majoritetsmuslimske er eldreomsorgen en oppgave for storfamilien. Eldreomsorg i vestlig eller norsk forstand, er lite utbredt.

– Vi vet at det er spesielt kvinner som tar seg av denne oppgaven, og at mange opplever en “kulturell spagat”, fordi flere vil ta utdanning og jobbe, de vil være integrerte, bidra til samfunnet og ha egen økonomisk uavhengighet. Jeg tror majoritetsnorske kvinner opplever, om enn langt i mindre grad, et liknende press, selv om vi har et offentlig helsevesen.

Hybridordninger, hvor pleiere med kulturell sensitiv kunnskap avlaster familiene, har vært oppe til diskusjon.

– I en periode kan dette være en grei måte å få nådd frem til flere innvandrereldre med ikke-vestlig bakgrunn i årene som kommer. For mange er sykehjemsplass fortsatt uaktuelt, og jeg forstår at mange eldre kan være redd for å bli kulturelt isolert, og fordi den offentlige eldreomsorgen ikke føles som hjemmepleie. Her kan en form for hjemmetjeneste være løsningen.

Flerspråklighet på eldresentrene

Samtidig er også idéen om flerkulturelt fokus i eldreomsorgen ikke nytt. I 2014 foreslo Antonio Domenico Trivillino, som dengang satt i Rådet for innvandrerorganisasjoner (RiO), at eldreomsorgen måtte få inn flere språk. Slikt kunne man ta seg av en økende andel eldre med flerkulturell bakgrunn.

– Vi må utdanne flere flerspråklige helsearbeidere, og da spesielt til hjemmetjenesten og eldresentrene. Rådet for innvandrerorganisasjoner flere ganger foreslått for politikerne at det skal være et sterkt innslag av frivillige som supplerer, uttalte han til Utrop.

– Ved Alzheimer og andre typer demens vil man blant annet miste det norske språket som man har lært seg som voksen, og gå tilbake til førstespråket. Vi blir etterhvert nødt til å ha flere ansatte, og kanskje hele avdelinger, som bør kunne et spesifikt språk.