– For folk i vårt miljø virket dette fremmed og ekskluderende

Flerkulturelle likestillingsaktivister snakket om hvordan identiteten som innvandrerkvinne påvirket deres forhold til 8. mars (F.v: ordstyrer Lisa Esohel Knudsen, Attia Mehmood Mirza, Rama Jama, Rabia Musavi og Lisa Cooper.
Foto: Claudio Castello
Hva betyr kvinnedagen for kvinner med innvandrerbakgrunn i Norge, og hva skal til for å oppnå større eierskap til kvinnedagen? Dette ble diskutert under lunsjmøtet til LIN og Minotenk
På kvinnedagen inviterte Likestilling Inkludering Nettverk (LIN) og Minotenk til flerkulturell 8.mars-lunsj med panelsamtale og sosialt samvær på Kulturhuset i Oslo.
Under samtalen tok man opp ulike spørsmål som omhandlet ulike innvandrerkvinners forhold til kvinnedagen.
For statssekretær Nancy Lystad Herz, som innledet lunsjmøtet, var 8. mars en dag som påminnet henne om kampene som fortsatt gjenstår.
– Vi vet alle at ingen kamper for godt. Vi må fortsette å kjempe for likestilling mellom kjønnene, og på tvers av våre identiteter. Likestilling handler om at alle personer skal ha like rettigheter i samfunnet vårt, uavhengig av kjønn, funksjonsevne, seksuell orientering, etnisk bakgrunn, sosial klasse eller religion, sa hun i innledningen.
Videre påpekte hun at mange antar at 8. mars er en dag som ikke angår innvandrerkvinner.
– Jeg er ikke i tvil om at kvinnedagen også angår kvinner som ser ut som meg, både i kraft av å være kvinne som er opptatt av de generelle likestillingskampene, og i kraft av å være i flere identiteter samtidig, og oppleve sammensatt diskriminering. Kampen for likelønn, faste og hele stillinger, og seksuelle og reproduktive rettigheter angår innvandrerkvinner like mye som kampen mot negativ sosial kontroll, æresvold og rasisme.

– Hev din stemme

I panelet satt samfunnsdebattant Rama Jama, FAU-leder og bydelspolitiker Attia Mehmood Mirza, gründer Lisa Cooper, LIN-leder Rabia Musavi, og Minotenks Lisa Esohel Knudsen ordstyrte panelet.

For Musavi handler dagen om at kvinner, uansett bakgrunn, skal heve sine stemmer.

– For meg er det en dag hvor man skal heve sin stemme, og være engasjert i ulike saker, spesielt for det som omhandler kvinnekampen utenfor Norges grenser.

8. mars som eksklusivt

Cooper sier hennes reise inn i likestillingskampen var helt annerledes.

– Jeg må innrømme at jeg ikke visste så mye om 8. mars før jeg flyttet til Norge. Jeg var 26 år og kom fra USA, fra et system hvor vi har alltid trodd vi har vært likestilt. Kvinner? Sin egen dag? Jeg husket at jeg måtte sjekke opp på nett for å vite mer om denne markeringen, sa hun til de fremmøtte.

Coopers tidligere opplevelser av 8. mars har vært preget av å være eneste mørkhudede kvinne i et majoritetsrom i næringslivet.

– Jeg syntes det var fint og flott å feire og markere disse kvinnedagene. Men etter hvert syntes jeg at dette ble for eksklusivt, og at det ga en dårlig smak i munnen. Nesten ingen andre med innvandrerbakgrunn ble invitert.

Cooper tok tak i situasjonen, og laget egne 8. mars-fester, hvor hun inviterte kvinner fra alle bakgrunner.

– Vi fikk til et nytt fellesskap, hvor det var gøy og mangfoldig. Først da fikk 8. mars et nytt innhold for meg personlig.

Krigen stoppet kvinnekamp i Somalia

Rama Jama husket selv at Somalia på 80-tallet startet en likestillingsprosess.

– Så kom borgerkrigen i 1991. Krigen førte til at folk flest ble mer religiøse, og kvinnekamp ble i større grad sett på som uakseptabelt.

Så kom Jama til Norge, hvor hun hørte om kvinnekamp.

– For folk i vårt miljø virket dette fremmed og ekskluderende. Talene handlet ofte om hvor undertrykket vi var som innvandrerkvinner. Jeg ble på en måte splittet: for på den ene siden førte jeg ubehag over ting som ble sagt om min religion og bakgrunn. Men på den andre siden var jeg enig i likestilling, og ville gjerne være med på markeringer og 8. mars-tog.

En generalisert gruppe

Attia Mehmood Mirza mente det var vanskelig å snakke om innvandrerkvinners likestillingskamp.

– Innvandrerkvinner blir ofte generalisert, hvor alle sees som like. Hvor alle har samme ståsted og utgangspunkt. Vi har en generasjon som er født og oppvokst her, som har klart å etablere seg. Så har vi de som har flyttet hit, enten som flyktninger eller via familiegjenforening. Kvinner sitter med ulike erfaringer, og det preger hvordan vi forholder oss til 8. mars. Noen har ikke det samme forholdet til kvinnebevegelsen, og kvinner har ulike interesser.

Likestilling på egne vilkår

Spesielt kvinnene som innvandret til Norge hadde mer enn nok med å finne egen identitet.

– Fra min egne ungdomstid husker jeg at jeg var den eneste på ungdomsskolen med hodeplagg. Jeg vokste opp med spørsmål om jeg skulle tvangsgiftes og liknende. For meg og likesinnede var det viktig at storsamfunnet ikke skulle fortelle oss hva vi skulle mene og hvordan vi skulle kle oss.

Som ung var Mirza aktiv i likestillingsarbeid, og jobbet innad i innvandrermiljøene.

– Vi visste om det som foregikk, om æresvold, sosial kontroll og jenter og kvinner som var i vonde forhold. Men vi skjønte også at vi måtte jobbe med egne premisser for å lykkes.