Tarakus bok om Europas kriger advarer nåtidas politikk

Forfatteren flyktet selv fra Kosovo og kom til Norge i 1991. Han deler sin kunnskap og sine refleksjoner om både krigenes årsaker og de langsiktige konsekvensene.

I boken tar Taraku oss med til det tidligere Jugoslavia, Tsjetsjenia, Georgia og Ukraina. Hovedbudskapet hans er et håp om at Ukraina-krigen blir den siste på vårt kontinent.

Overfor Utrop oppgir han tre grunner til at han skrev boken.

– For det første er jeg opptatt av at krigene vi har hatt ikke blir glemt. At folkemord, etnisk rensing og massevoldtekter ikke går i glemmeboken. For det andre trenger vi lærdommen fra disse krigene. Hva gikk galt og hva kunne blitt gjort annerledes. For det tredje trenger vi mer kunnskap og interesse om de uløste konfliktene i Øst-Europa for å hindre nye kriger. Det er skrevet mange bøker om de to verdenskrigene, men det er langt færre om krigene vi har hatt i Europa de siste 30 årene. Jeg har heller ikke sett en eneste bok som setter alle disse krigene i sammenheng.

Historie som blir personlig

– Er dette først og fremst en historisk eller personlig bok?

– Jeg ser dette gjerne som en kombinasjon. I boken skriver jeg om mine egne erfaringer og observasjoner. Boken er en fortelling om to stater som ikke lenger eksisterer, Sovjetunionen og Jugoslavia. Jeg beskriver sammenbruddet til disse to statene, og hva som gikk galt. Alle krigene i Europa de siste 30 årene kan knyttes til oppløsningen av disse to statene, og kommer etterhvert inn i en større kontekst.

Taraku sier han skriver om det som gikk galt, men også om egne erfaringer.

– Når man leser boken, vil man se at den er todelt. I den første delen skriver jeg om Balkan, hvor jeg trekker inn egne livsopplevelser. I den andre delen, som handler om hva som skjedde i de post-sovjetiske statene, trekker jeg inn en del koblinger og beretninger fra reisevirksomhet.

Fellestrekk ved flukt

– Selv har du flyktet fra krigen i Kosovo. Hvordan vil du relatere din egen fluktsituasjon til det andre opplever i dag?

– Når jeg vokste opp i det gamle Jugoslavia hadde jeg aldri forestilt meg at vi skulle oppleve krig. Vi tenkte at krig var noe som hørte til i historiebøkene og filmer, ikke noe som skulle bli en realitet, i hvert fall ikke i Europa. Krig var noe fjernt, noe som skjedde i Afrika, Asia og Midtøsten. Jeg var helt sjokkert over at vi havnet der.

Hans egen erfaring med flukt gjør at Taraku i dag kan kjenne seg igjen i hva ukrainske krigsflyktninger opplever.

– Jeg ser det samme hos ukrainerne, at de trodde at de aldri skulle havne i krig. At de heller tenkte at de skulle bli en del av EU.

Undertrykking av etnisk minoritet og kontrollposter

Som ung opplevde Taraku at Kosovos selvstyre ble opphevet av sentralmyndighetene i Beograd i 1989. Etniske albanere var i flertall i den selvstyre provinsen, men ble regnet som en nasjonal minoritet i den jugoslaviske staten.

– Jeg var aktiv som ung demonstrant mot Milosevic-regimet. Kosovo ble etter hvert fylt opp med spesialpoliti og kontrollposter, men så eskalerte undertrykkelsen fra Milosevic-regimet gjennom hele 90-tallet og kulminerte til slutt med en krig der også NATO ble trukket inn.

Som politisk aktiv og med innkallelse til militærtjeneste, var ikke lenger Taraku trygg i landet. Han reiste etterhvert til Norge.

– Tidlig på 90-tallet var det mange på asylmottak i Norge som fra det gamle Jugoslavia og de post-sovjetiske statene. Folk fra Kosovo, Tsjetsjenia og Bosnia. Noe som igjen var et bilde av datidens Europa. I tillegg var det folk som somaliere, eritreere og palestinere. Nå har vi igjen den samme situasjonen, hvor norske asyl- og flyktningmottak fylles opp med krigsflyktninger fra Europa. Flyktninger som kommer fra konfliktområder til Norge er et bilde av hva som foregår i verden.

Nåværende og gamle kriger

– Vi har for tiden en krig pågående i Ukraina og en annen i Gaza. Selv om sistnevnte ikke foregår i Europa: Kan disse to sammenliknes med krigene som foregikk på 90-tallet?

– Når det gjelder disse to kan man si at de er de største krigene som foregår i verden akkurat nå. Krigen i Ukraina er så intens at det sies at tre stridsvogner ødelegges hver dag i gjennomsnitt. Vi vet ikke helt hvor mange som mister livet, men det er vanvittig mange. Krigen i Gaza rammer også sivile i veldig stor grad.

Taraku mener disse to krigene er større enn de som pågikk for 30 år siden i Europa.

– Her tenker jeg spesielt på geopolitikken, og spesielt at det er langt større geopolitisk interesse rundt Ukraina og Gaza, selv om det også var en viss geopolitisk interesse rundt Kosovo.

Frykter eskalering

Taraku frykter for potensialet for eskaleringen i disse to pågående krigene.

– Vi har en situasjon hvor Russland ved flere anledninger har truet Vesten med atomvåpen. I krigen i Midtøsten er det også en fare for at konflikten sprer seg. Hizbollah og Libanon kan trekkes inn, kanskje sammen med Iran.

Når man også har jødiske og muslimske minoriteter i Europa får en ikke-europeisk konflikt følger i Europa, tenker han videre.

– Jeg er bekymret for at disse konfliktene kan skape økt polarisering i Norge og Europa. At det er stort engasjement er helt naturlig, men dette bør ikke ramme den jødiske minoriteten i Europa. Tilsvarende tenker vi også når Europa utsettes for islamistisk terror fra grupper som IS eller andre. At slike hendelser ikke får konsekvenser for vanlige muslimer. Generaliseringer og kollektiv skyld er ikke veien å gå denne gangen heller.

Taraku ser at mange er bekymret for radikalisering, og at ulike land har ulik tilnærming.

– Frankrike og Tyskland har valgt å ha sterke restriksjoner på pro-palestinske demonstrasjoner. Her i Norge har vi en annen linje. Vi er opptatt av at folks frustrasjon skal komme til uttrykk. At vi ikke skal undertrykke det som for mange er legitimt harme, samtidig som vi skal vi passe på for at ting ikke skal gli over til jødehat, falske nyheter eller konspirasjonsteorier. Slike situasjoner kan ofte by på “mulighetsvinduer” for folk som har interesse av å piske opp stemningen.

Fredfokus etter siste verdenskrig

– Hvor hardt har Europa forsøkt å avverge krig i etterkant av 2. verdenskrig?

– Vi hadde en kald krig, som var en form for terrorbalanse, hvor frykten for atomkrig bidro til en form for stabilitet. Så fikk vi Berlinmurens fall i 1989, som gjorde at vi kunne senke skuldrene. Faren for atomkrig ble borte, vi kunne ruste ned og satse mer på velstand. Europa kunne bli gjenforent. Landene i øst, som var kommunistiske og under Sovjetunionens kontroll, kunne igjen bli virkelig demokratiske og del av Europa. Vi ser på 90-tallet som optimismens tiår i Europa og Vesten, men flere steder steder i Europa brøt det ut krig i det tiåret.

Taraku mener at Europa tok ikke krigene på Balkan på alvor helt i starten. Og at Vesten kunne gjort en bedre jobb med å støtte demokratiseringen av Russland.

– Europa var ikke klar for å håndtere krigsutbrudd i sin egen bakgård, siden man ikke hadde en felles utenrikspolitikk. I Russland klarte man heller ikke å utnytte muligheten som åpnet seg for demokratisering. Russerne fikk aldri noen form for “Marshall-hjelp” fra Vesten som kunne bidratt til økonomisk utvikling. Og siden det gikk dårlig med Russlands økonomi gikk det også dårlig med demokratiet. Noe som igjen la forholdene til rette for at en sterk leder som Putin kunne komme til makten.

Folk som ble fiender

– I boken tar du opp hvordan kunne som levde sammen kunne bli fiender og angripe hverandre. Hvilke mekanismer ligger bak en slik utvikling?

– Jeg er opptatt av å frem i boken at folk egentlig ikke hatet hverandre. Nasjonalismen kom ikke nedenfra, men ovenfra. Maktpolitikere utnyttet en situasjon kynisk, og skapte fiendebilder og hat. Jeg beskriver mange likheter mellom det som skjedde på Balkan, og det som nå skjer i Ukraina-krigen.

Et eksempel han viser til er misbruk av historien og en tilbakevendende retorikk fra gamle kriger.

– Etter at Kroatia erklært sin uavhengighet, fikk for eksempel serbere i Kroatia høre at de sto i fare for “kroatiske fascister”. Folk husket hva som skjedde med serberne under den andre verdenskrig, hvor de ble utsatt for et reelt folkemord fra en kroatisk marionettstat under tysk okkupasjon. Angsten var der for at serberne igjen kunne oppleve det samme. Serberne ble på sin side kalt for “tsjetnikere” (cetnici), som var de serbiske ultranasjonalistene som samarbeidet med tyskerne. I Russland har Putin gjort det samme for å gi krigføringen mot ukrainerne legitimitet, gjennom å kalle den ukrainske eliten for “nazister”.

– Krig i nære relasjoner

Forfatteren beskriver krigene i Europa de siste 30 årene som “krig i nære relasjoner”.

– Vi snakker om folk som har levd sammen, som har mye til felles, både kulturelt og historisk. For å skape fiendebilder og mobilisere til krig, så må man ty til denne type fryktretorikk og demonisering, gjennom å trekke inn negative historiske erfaringer. Når det gjaldt krigen i Bosnia gikk man enda lenger tilbake enn andre verdenskrig, til tiden Balkan var under det ottomanske riket (tykerne). Når krigsforbryteren Ratko Mladic gikk inn i Srebrenica i 1995 sa han at “nå er tiden inne for å hevne oss på osmanerne”.

– Hvordan kan man unngå slike mekanismer?

– Først må vi se på kontekstene rundt disse krigene. Alle konfliktene har sin egen kontekst, men det finnes likevel noen fellestrekk. Konfliktene skjedde i kontekst med desintegrasjon og oppløsning av to kommunistiske stater: Sovjetunionen og Jugoslavia. Slike oppløsningsprosesser er forbundet med stor fare for krig. Norge skilte seg fredelig fra Sverige i 1905, men situasjonen var likevel spent. Store omveltninger og regimeskifter spiller også sterkt inn, som da alle landene i øst skulle gå over fra kommunisme til demokrati. I noen steder fikk man et maktvakuum, og dermed også en uforsonlig maktkamp som gikk over til krig.

Spredning av demokrati er å spre fred

Taraku nevner også nasjonalisme som en fellesnevner.

– Nasjonalisme, i form av separatisme eller ambisjoner om at en stats grenser skal samsvare med en nasjons grenser, er en faktor som øker faren for krig. Spesielt tanken om “gjenopprettelse av gamle historiske grenser”. Vi ser det når Putin betrakter Ukraina, og ser på Øst-Ukraina og Krim som områder som historisk tilhører Russland.

– Hvordan bør vi unngå nye kriger i vårt kontinent?

– Det viktigste akkurat nå er å hindre at krigen i Ukraina eskalerer. Så må vi passe spesielt på at de uløste konfliktene i Europa ikke havner i krig igjen. Da tenker jeg spesielt på Georgia, Moldova, Bosnia og Kosovo.

For å unngå at krig gjentar seg på gang er det flere ting som må gjøres, sier forfatteren. Som dialog, økonomisk utvikling og demokratisering.

– Jeg har stor tro på dialog og demokratisering, for demokratier kriger som regel ikke mot hverandre. Spredning av demokrati betyr spredning av fred på kontinentet