Foto: Claudio Castello
- Slik fornyes tamilsk identitet i Norge - 05.05.2024
- Åpne opp for hijab, kors og kippah i politiet? - 05.05.2024
- Historisk språkpris til en innvandrer - 03.05.2024
I sin nyeste utgivelse, Tyrkia – Landet mellom to verdener, tar han opp hvordan datidens “flerkulturelle identitet” ble sett på som en styrke.
Landet var et sultanat mellom 1299 og 1922. Året etter opprettet Mustafa Kemal Atatürk den tyrkiske republikk i kjølvannet av første verdenskrig.
For forfatter Stian Bromark startet fascinasjonen for det osmanske Tyrkia etter en annen historisk merkedato: 11. september 2001.
– Etter 9/11-terroren dukket tesen til historikeren Samuel Huntingdon opp igjen, som omnhandlet om idéen om sivilisasjonskonflikt. At det var en uoverstigelig kløft mellom Vesten og islam. I samarbeid med Dag Herbjørnsrud gikk vi inn for å skrive en bok som tok et oppgjør med tesen. Vi lette gjennom historiske eksempler på samfunn som hvor flerkultur kunne fungere friksjonsfritt, og osmanerne var et slikt eksempel.
Hadde bedre minoritetsvern
Siden dengang har Bromark vært i Tyrkia flere ganger og kjøpt seg hus på Kreta, som nå ligger i Hellas, men som tidligere var del av det osmanske riket.
– Noe som slår meg er det faktum at minoritetsgrupper hadde bedre vern under den osmanske perioden enn i dagens Tyrkia. At det flerkulturelle fungerte bedre enn det har fungert nå med 101 år med det moderne Tyrkia.
Bromark tror 1800-tallets oppfatninger om nasjonalstaten også preget dannelsen av Tyrkia som republikk.
– Ikke minst gjaldt dette tanken om hvilke folkegrupper som hører til i nasjonen.
Utveksling av folkegrupper
Under det osmanske riket bodde millioner av grekere, jøder, armenere, og andre grupper innenfor statens grenser.
– Så kom første verdenskrig, folkemordet på armenerne, og den påfølgende krigen med Hellas i etterkant av det osmanske rikets nederlag første verdenskrig. Tyrkia gjenvant store deler av sitt territorium, og man fikk til en avtale som førte til en folkeutveksling begge veier med grekerne. Grekere i Tyrkia forlot områder hvor de hadde bodd i århundreder, og viceversa med tyrkere og andre muslimske grupper. I dag er det kun 2000 grekere igjen i Istanbul-området, og et gresk-ortodoks patriarkat.
– Så de jøder, grekere, armenere, kurdere, arabere, og andre som har blitt igjen, har måttet assimilere seg?
– Ja, på et vis. Dannelsen av det moderne Tyrkia førte til en mer rigid politikk overfor etniske minoriteter. Verst har det vært for kurderne, som utgjør 15-20 prosent av befolkningen. I motsetning til de andre gruppene har de ikke hatt noe form for minoritetsvern.
Ny-osmansk lengsel
Forfatteren ser det som et paradoks at Tyrkias statsleder Erdogan lengter tilbake til den osmanske tiden, samtidig som har vil holde på den rigide behandlingen av minoriteter.
– Vi ser jo blant annet på retorikken hans, hvor han har definert kurderne som “terrorister”. Her handler det mer om et ønske fra han om at Tyrkia skal gjenvinne sin maktposisjon.
I denne tankegangen skal Tyrkia fortsatt være en stat for hovedsakelig tyrkiske muslimer.
– Vi så det for noen år tilbake, da Erdogan og regjeringen gjorde om Hagia Sophia, en av de fremste helligdommene i ortodoks kristendom, til å bli moské igjen. Under Atatürk ble Hagia Sophia et museum.
Jødiske og greske byer
I boken går Bromark tilbake til 1800-tallet for å vise til flerkulturelt det osmanske Tyrkia var.
– Flere byer, som blant annet dagens Izmir, som dengang het Smyrna, hadde gresk majoritet. Andre byer, som Thessaloniki (dengang Selanik) hadde også flere jøder enn muslimer. Hadde grekerne vunnet krigen i årene 1919-22, ville flere steder i det vestlige Tyrkia vært greske i dag.
I en verden hvor de fleste nasjoner har gått i retningen mer etnisk mangfold, har Tyrkia gått motsatt vei, ifølge ham.
– Her har man gått i en mer nasjonalistisk retning. Mange av dagens tyrkere er også etterkommere av folk som flyktet fra andre steder i Midt-Østen.
Flerkultur som har eksistert lenge
I dagens flerkulturelle samfunn kan det lett oppstå verdikonflikter og gnisninger.
– For meg er det viktig å kunne vise frem til tidligere tider, hvor det vi nå kaller “flerkultur” fungerte godt.
For Bromark var den største utfordringen med å skrive boken å avgrense materialet, og fortelle en historie som henger sammen.
– Osman-riket var en slags etterfølger til romerne og grekerne, og påvirket hele middelhavskulturen. En stat utrolig rik på kultur og historie.
Avradikaliserende effekt
Historien om et flerkulturelt samfunn fra gamle dager kan også ha en avradikaliserende effekt, spesielt i tider som nå hvor innvandring skaper sterk polarisering.
– Frykten bak ligger i en tankegang hvor ting må være “enten eller”. Hvis det dukker opp en moské så går det utover en kirke. Men det er ikke slik virkeligheten er, og det er plass til begge deler i samfunn som er flerkulturelle. Vi kan lære av osmanernes samfunn, om tiden før nasjonalisme og gruppetenkning. Om en tid hvor folk gikk til hverandres kirker, synagoger og moskéer. Hvor folk feiret hverandres helligdager. Hvor folk betrakter kulturelt mangfold som en berikelse.
– Når man forteller historier om tidligere tiders flerkultur kan det være med på å fjerne frykten for flerkulturen i dag. At dette er ikke unaturlig, og at det har eksistert lenge.
Når minoritetsvernet svekkes
Forfatteren retter pekefingeren mot utviklingen de siste hundre årene.
– En ting vi kan lære av den nye tyrkiske staten er at det er vanskelig å skape et reellt demokrati når minoriteters rettigheter svekkes. Og når man i tillegg også stempler en stor minoritetsgruppe som potensielle fiender.
– Nylig tapte Erdogan og AKP kommunevalget i Tyrkia. Har stemningen snudd?
– Landet har slitt økonomisk de siste par årene. Flere trodde også at opposisjonen kom til å vinne fjorårets presidentvalg. I stedet vant Erdogan med klar margin. Folk stemte ikke med lommeboken, men utifra stolthet og identitet i 2023. Det gjorde de ved dette valget.
Samtidig kommer Bromark med et varsel.
– Erdogans parti mistet ikke bare stemmer til CHP, som er det sekulære partiet grunnlagt av Atatürk, men til YRP, også kjent som New Welfare Party, som kom på tredjeplass. YRP er et islamistisk, høyrevridd og ultranasjonalisitisk parti som er mer “hardcore” enn AKP og Erdogan. Skulle de komme til makten vil minoriteter i Tyrkia få det langt verre.
Fortidens osmanere og dagens amerikanere
Samfunnet i Vesten som i dag likner mest på den osmanske modellen er ifølge forfatteren USA.
– Norge i dag, og flere andre land, har et sterkt krav til tilpasning. Osmanerne og dagens USA har den likheten om at man får leve ut et særpreg, gjerne i atskilte lokalsamfunn. I det osmanske Tyrkia var markedet den store offentlige møteplassen. Folk oppfattet seg som osmanere først, deretter som sin etnisitet.
– I USA kan man krangle så busta fyker. Folk kan oppfatte seg som jøder fra New York eller cowboyer fra Midtvesten. Likevel ligger det en inkluderende patriotisme som gjør at så å si alle har samme idé av det å være amerikaner, som er felles.
