- Vaterland: Norges største flerkulturelle bruktmarked - 04.07.2013
- Verdenskjent kunstner lever uforstyrret i Norge - 22.05.2009
- Øyeblikket 08-2009 - 08.05.2009
Det er en nylig sluttført rapport av forskerne Beatrice Halsaa og Cecilie Thun ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo som tar opp og drøfter denne konfliktlinjen.
Rapporten gransker relasjonen mellom de etnisk norske feministene og minoritetsfeministene, inkludert samisk feminisme.
– 1970-tallet var preget av sterke ideologiske konflikter mellom de norske kvinneorganisasjonene, samtidig som minoritetskvinnene begynte å organisere seg og kom med kraftig kritikk av majoritetsfeministene, sier Halsaa som peker på at minoritetsfeministene ville utvide den norske feministiske dagsorden.
Bedre nå
Særlig to overordnede saker var sentrale: de mente feminister måtte forholde seg til rasisme, og de ville ha støtte i kampen mot regelen som sa at utenlandske kvinner som kom via familiegjenforening måtte være i Norge i tre år for å få selvstendig rett til oppholdstillatelse.
Likevel forklarer Halsa at i dag er det mer forståelse for slike temaer, og situasjonen for flere organisasjonene har endret seg.
– I dag ser vi færre av de medlems- og frivillighetsbaserte organisasjonene. Flere organisasjoner er profesjonaliserte, og ikke demokratisk drevet. Halsaa trekker fram Human Rights Service og MIRA-sentret som eksempler.
Europeisk samarbeid
Nå håper Halsaa at rapporten blir brukt for å få mer diskusjon og dialog på tvers av skillene mellom minoritets- og majoritetsfeminister.
– Målet er å få en økt forståelse av hva som er felles problemstillinger, og hvor man kan lage strategiske allianser, sier Halsaa. Rapporten som nå er klar inngår i det internasjonale forskningsprosjektet FEMCIT, et samarbeid mellom ti europeiske land for å utforske hvordan kvinneorganisasjoner har bidratt til å endre samfunnet fra 1960-tallet og fram til i dag.
