Høyt utdannede migranter opplever mer diskriminering i flere europeiske land

Høyt utdannede migranter opplever i flere europeiske land mer diskriminering enn migranter med lavere utdanning. Det viser en ny åpen forskningsartikkel i tidsskriftet Comparative Migration Studies.

Forskerne Ben van Enk og Özge Bilgili undersøker det de kaller et «diskrimineringsparadoks»: at høyere utdanning ikke nødvendigvis beskytter migranter mot å oppleve diskriminering. Tvert imot kan høyt utdannede migranter i noen sammenhenger være mer tilbøyelige til å rapportere diskriminering enn andre migranter.

Bygger på data fra 19 EU-land

Studien bygger på data fra EU-MIDIS II, en stor undersøkelse gjennomført av EUs byrå for grunnleggende rettigheter. Forskerne analyserer svar fra 16.149 første- og andregenerasjons migranter i 19 EU-land, etter at rom- og russiske minoritetsgrupper er tatt ut av utvalget.

Respondentene ble blant annet spurt om de hadde følt seg diskriminert i ulike deler av hverdagslivet. Det gjaldt blant annet arbeid, bolig, utdanning, kontakt med offentlig forvaltning, offentlig transport, butikker og uteliv.

Høy utdanning betyr ikke nødvendigvis mindre diskriminering. I noen europeiske sammenhenger er bildet motsatt.

Mest tydelig i Vest-Europa og Skandinavia

Forskerne finner at diskrimineringsparadokset først og fremst gjelder personlig opplevd diskriminering. De finner ikke det samme tydelige mønsteret når det gjelder hvordan migrantene vurderer diskriminering i samfunnet generelt.

Ifølge studien er paradokset i stor grad et vest-europeisk og skandinavisk fenomen. I Sør-Europa, Polen og Slovenia finner forskerne lite støtte for det samme mønsteret. I noen søreuropeiske land er sammenhengen til og med motsatt: Der rapporterer lavere utdannede migranter mer diskriminering enn høyt utdannede.

Opplever mer forskjellsbehandling der avstanden er mindre

Et sentralt funn er at høyt utdannede migranter rapporterer mer personlig diskriminering i land der den sosiale avstanden til innvandrere er lavere. Forskerne måler sosial avstand blant annet gjennom om majoritetsbefolkningen sier at de ikke ønsker innvandrere, utenlandske arbeidere eller personer med annen «rase» som naboer.

Ved første øyekast kan funnet virke overraskende. Man kunne forvente at migranter opplever mindre diskriminering i land der holdningene til innvandrere er mer positive. Men forskerne peker på at det motsatte også kan skje: I mer inkluderende og egalitære samfunn kan høyt utdannede migranter ha høyere forventninger om likebehandling.

Når de likevel møter usynlige barrierer, lavere lønn, begrenset karriereutvikling eller sosial ekskludering, kan forskjellsbehandlingen oppleves tydeligere.

Overkvalifisering spiller også inn

Studien finner også at paradokset er sterkere i land der færre migranter er overkvalifisert for jobben de har. Det betyr at høyt utdannede migranter oftere rapporterer personlig diskriminering i land der migranter i større grad får jobber som samsvarer med utdanningen deres.

Forskerne forklarer dette med at forventningene om rettferdig behandling kan bli høyere når utdanning faktisk gir uttelling. Dersom høyt utdannede migranter likevel opplever stengte dører eller subtil forskjellsbehandling, kan diskriminering fremstå som en mer nærliggende forklaring.

Utfordrer enkle integreringsfortellinger

Funnene utfordrer en vanlig fortelling om integrering: at mer utdanning, sterkere deltakelse i arbeidslivet og større sosial nærhet automatisk fører til mindre diskriminering.

Studien peker i stedet på at formell inkludering ikke nødvendigvis fjerner opplevelsen av diskriminering. I noen sammenhenger kan integrering tvert imot gjøre forskjellsbehandling mer synlig.

Når forventningene om likebehandling øker, kan diskriminering bli vanskeligere å overse.

Handler ikke bare om enkeltpersoner

Forskerne understreker at diskrimineringsparadokset ikke finnes overalt. Det varierer mellom land og må forstås i lys av nasjonale kontekster, arbeidsmarked og holdninger i majoritetsbefolkningen.

Dermed handler opplevd diskriminering ikke bare om individuelle erfaringer. Det handler også om hvilke samfunn migranter møter, hvilke muligheter de får, og hvilke forventninger som skapes når de formelt inkluderes.

Studien viser at integrering ikke kan måles bare i utdanning, arbeid eller juridiske rettigheter. Den må også vurderes ut fra om mennesker faktisk opplever å bli behandlet som likeverdige.