Foto: Igor Ovsyannykov/Unsplash
Statens tilskudd til opplæring i norsk og samfunnskunnskap dekket bare 71,5 prosent av kommunenes beregnede utgifter i 2025.
Det viser den nye rapporten fra Beregningsutvalget, som ble offentliggjort av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) forrige uke.
Dekningsgraden falt med hele 11,6 prosentpoeng fra året før.
Nesten full dekning for bosetting
Utviklingen er helt annerledes for det generelle integreringstilskuddet.
I 2025 dekket dette tilskuddet 96,7 prosent av kommunenes beregnede merutgifter til bosetting og integrering av flyktninger.
Året før var dekningsgraden 90,9 prosent.
Det betyr at staten i gjennomsnitt dekket nesten hele den beregnede ekstraregningen kommunene hadde til bosetting og integrering i 2025.
For norskopplæringen er bildet langt svakere.
Norsktilskuddet dekket bare 71,5 prosent av kommunenes beregnede utgifter i 2025 – mens integreringstilskuddet dekket 96,7 prosent.
Norsktilskuddet har ligget lavt i flere år
IMDi understreker at 2025-tallet ikke bør vurderes isolert.
Tilskudd kan bli utbetalt ett år, mens undervisningen og kostnadene kommer året etter. Dermed kan forholdet mellom tilskudd og utgifter variere betydelig fra ett kalenderår til et annet.
Likevel peker IMDi på at dekningsgraden for norsktilskuddet har vært lav over flere år, og at den nå har falt ytterligere.
Færre bosatte påvirket regnestykket
En viktig forklaring på den særlig lave dekningsgraden i 2025 er at Norge bosatte betydelig færre flyktninger enn året før.
Mange ukrainere utløste tilskudd i 2024, men fortsatte norskundervisningen i 2025 uten at det nødvendigvis ble utbetalt et nytt tilskudd for dem det året.
Samtidig falt antallet deltakere i norskopplæringen særlig i andre halvår.
Det kan gjøre undervisningen dyrere per deltaker fordi kommunene mister noen av stordriftsfordelene. Det tar også tid å redusere undervisningstilbudet når elevtallet faller.
Kommunene sitter igjen med en del av regningen
Kommunene har ansvaret for at nyankomne flyktninger får blant annet bolig, opplæring og støtte i den første tiden etter bosetting.
Staten finansierer deler av dette gjennom flere tilskuddsordninger.
Når norsktilskuddets dekningsgrad er 71,5 prosent, innebærer beregningene at tilskuddet samlet sett ikke dekker hele de beregnede kommunale kostnadene ved norsk- og samfunnskunnskapsopplæringen.
Resten må håndteres innenfor kommunenes øvrige økonomi.
Rapporten sier imidlertid ikke i seg selv at kommuner derfor kutter undervisning, øker gruppestørrelser eller bruker mer digital opplæring.
Det må undersøkes særskilt.
Kan opplæringen bli forskjellig fra kommune til kommune?
Tallene åpner derfor for et viktig spørsmål: Får flyktninger det samme norskopplæringstilbudet uansett hvilken kommune de blir bosatt i?
Kommuner har svært ulik økonomi, størrelse og tilgang på kvalifiserte norsklærere.
Dersom statstilskuddet ikke dekker kostnadene fullt ut, kan det være relevant å undersøke hvordan kommunene håndterer mellomlegget.
KS og kommuner med mange deltakere i norskopplæringen kan blant annet svare på om finansieringsgapet påvirker antall undervisningstimer, størrelsen på gruppene, rekrutteringen av lærere eller bruken av digital undervisning.
Språk skal føre flere inn i arbeid
Tallene er særlig interessante fordi norskopplæring står sentralt i integreringspolitikken.
IMDi beskriver selv målet etter bosetting som at flyktninger skal lære norsk, komme i utdanning eller arbeid og bli godt integrert i lokalsamfunnet.
Dermed oppstår et tydelig spørsmål om forholdet mellom politiske forventninger og finansiering:
Hvis nyankomne skal lære norsk raskere og komme raskere i arbeid, hvor stor del av kostnaden skal staten dekke – og hvor mye skal den enkelte kommune betale selv?
