Laila rømte som 13-åring: – De reiste uten meg hver eneste gang

I femte klasse ba Laila Williams læreren sin om hjelp. Hun forteller at hun var livredd for å bli etterlatt i Marokko, og at læreren lovet å hjelpe.

Likevel ble hun værende der i seks måneder, ifølge hennes beretning. Året etter skjedde det igjen.

– Det som er så utrolig trist, er at jeg hadde varslet skolen om frykten for å bli etterlatt i Marokko. Jeg skulle «dresseres», forteller Williams til Utrop.

Hun er født og oppvokst i Norge og har marokkansk familiebakgrunn. Hun forteller at hun rømte hjemmefra som 13-åring i 1993, etter en barndom preget av vold, isolasjon og kontroll.

Men før hun kom seg bort, hadde hun flere ganger håpet at noen voksne skulle gripe inn.

Skolen var et trygt sted

Williams beskriver skolen som et sted hun ønsket å være. Der opplevde hun trygghet, selv om lange fraværsperioder gjorde det vanskelig å følge undervisningen.

Hun forteller at hun ble holdt hjemme i ukevis, og at faren forklarte fraværet med at hun var syk. Ifølge Williams kom flere lærere hjem til familien for å snakke med ham.

– Alle reiste uten meg hver eneste gang, skriver hun.

Hun forteller også at hun forsøkte å skjule volden for lærerne. Når de spurte om synlige merker, følte hun seg tvunget til å gi andre forklaringer.

– I flere år hadde jeg prøvd å skjule volden. Når lærerne mine så blåmerker, måtte jeg alltid lyve for å dekke over, forteller hun.

Hjemme måtte hun utføre omfattende husarbeid, ifølge Williams. Hun beskriver hvordan hun vasket klær for hånd i flere timer, selv om familien hadde vaskemaskin. Arbeidet opplevde hun som straff og en måte å utøve makt over henne på.

I den siste e-posten til Utrop forteller Williams også at hun ble sultet hjemme, og at hun noen ganger fant mat i søppelkasser på vei til skolen.

– Jeg fant ofte mat i søppelkasser, de få gangene jeg fikk lov å gå på skolen, skriver hun.

– Jeg hadde blitt for «norsk»

Familien reiste til Marokko på sommerferie hvert år. Williams forteller at oppholdene i femte og sjette klasse ble forlenget mot hennes vilje.

Slik hun oppfattet det, skulle hun bli mer lydig.

– De mente at jeg visstnok hadde blitt for «norsk», forteller hun.

Hun knytter også oppholdene til at hun hadde forsøkt å fortelle skolen om situasjonen hjemme.

– Som barn visste jeg at det betydde at jeg skulle straffes hardt.

Williams beskriver en hverdag med vold, husarbeid og strenge begrensninger. Hun forteller at hun ikke fikk gå på skole under oppholdene i Marokko, og heller ikke ha venner på besøk.

– Mens de andre fikk være barn, måtte jeg gjøre alle mine «plikter».

Moren hennes bodde i nærheten, forteller Williams, men hun fikk ikke møte henne. Hun beskriver tilværelsen som isolert.

– Jeg hadde ingen der nede som kunne hjelpe meg.

Mener rasismeanklager stanset hjelpen

Williams forteller om voksne som forsøkte å få henne tilbake til skolen. Hun mener farens beskyldninger om rasisme bidro til at de trakk seg unna.

Hun beskriver det som at oppmerksomheten ble flyttet fra hennes situasjon til farens reaksjoner.

– Plutselig handlet diskusjonen ikke lenger om handlingene hans, men om hvordan andre hadde oppført seg mot ham. Og så kunne han fortsette akkurat som før, sier hun.

Williams omtaler dette som berøringsangst: at frykten for å bli beskyldt for rasisme kan gjøre voksne tilbakeholdne med å undersøke hva et barn opplever.

For henne handlet besøkene om håpet om å komme seg ut.

– De kom for å hjelpe meg. De reiste uten meg hver eneste gang.

Hun beskriver erfaringene sine som negativ sosial kontroll. I hennes beretning henger volden sammen med begrensninger i skolegang, sosial kontakt og muligheten til å bestemme over eget liv.

Et bilde fra tiden etter flukten

Til Utrop har Williams sendt et portrett som hun opplyser ble tatt noen uker etter at hun rømte hjemmefra. Hun forteller at hun da hadde tatt av seg hijaben. Et arr i ansiktet stammer ifølge henne fra den siste gangen stemoren slo henne.

Et annet bilde viser henne på tivoli i Sverige sammen med en mann fra beredskapshjemmet. Hun forteller at hun aldri tidligere hadde fått oppleve en slik tur.

– Endelig fikk jeg spise. Endelig slapp jeg å gå sulten, skriver hun.

Ifølge Williams gikk hun opp 14 kilo på under ett år etter at hun kom bort fra hjemmet.

Frykten fulgte henne videre

Flukten som 13-åring betydde ikke at Williams straks følte seg trygg.

– Jeg levde på flukt i over 25 år. Det er ekstremt krevende å alltid se seg over nakken, sier hun.

Hun forteller at hun levde med voldsalarm, husalarm og vakthund, men fortsatt var redd. Erfaringene har også satt spor i voksenlivet, sier hun, blant annet gjennom smerter og vansker med å stå i arbeid.

Den tapte skolegangen er en annen følge hun trekker fram. Hun forteller om store hull i undervisningen og følelsen av å ligge etter de andre elevene.

Samtidig beskriver hun stoltheten over senere å ha fått karakteren fem under servitørutdanning.

Også forholdet til mat er fortsatt preget av barndommen, forteller hun. Hun beskriver at hun har brukt mat for å dempe angst og smerte.

Samtidig forteller Williams om en endring de siste årene. Gjennom terapi og traumebehandling har hun arbeidet med frykten for å være alene og bli forlatt, og med å sette grenser.

– Jeg mistet meg selv et sted der ute, men jeg har nå funnet meg, skriver hun.

Maling, tegning, skriving og podkast har vært en del av denne prosessen. Hun arbeider også med en bok med arbeidstittelen «Veien hjem til seg selv».

Bruker stemmen for andre

I dag står Williams bak podkasten «De glemte barna». Der deler hun egne erfaringer og har samtaler med gjester om blant annet oppvekst, kontroll og livet etter å ha kommet seg bort.

Hun forteller at hun også har startet en organisasjon med samme navn. På nettstedet De glemte barna formidler hun informasjon om blant annet negativ sosial kontroll og det å bli etterlatt i utlandet.

Målet er å skape et fellesskap for mennesker som har brutt med familien og kan oppleve stor ensomhet.

Denne julen vil hun åpne hjemmet sitt for fem–seks personer som trenger noen å feire sammen med.

– Det er ganske ensomt å leve uten familien og venner. Da skaper vi et eget fellesskap, skriver hun.

Hun ønsker at historien hennes også skal romme håp.

– Jeg prøver alltid å avslutte med håp. Fordi håpet fungerte som en slags livbøyle for meg.

– Nå har jeg tatt tilbake livet mitt, skriver hun til Utrop.

Hun ønsker å bruke stemmen sin til å hjelpe andre. Oppfordringen til voksne som er bekymret for et barn, er å fortsette å spørre og følge opp, også når barnet ikke er klart til å fortelle.

– Det koster så utrolig mye å stå opp mot familien og «sladre», som de kalte det.

Hun understreker at et barn kan trenge tid før det klarer å sette ord på det som skjer.

– Og når vi endelig er klare, så vær så snill og ikke svikt oss. For det er vi som må hjem igjen, mens de andre kan fortsette livet sitt.