Populistiske utspill kan gjøre mer enn å forenkle en debatt. De kan svekke tilliten til hjelpetilbud, legge press på faglige prioriteringer og gjøre enkelte utsatte vanskeligere å få øye på.
Det er derfor grunn til å reagere når arbeidet mot negativ sosial kontroll blir framstilt som en kamp om hvilken religion myndighetene våger å kritisere. Da risikerer barn og unge å bli redusert til argumenter i en konflikt de aldri har bedt om å være del av.
Fra LIM-kritikk til spørsmål på Stortinget
29. oktober fortalte LIM-leder Sarah Gaulin til Aftenposten at hun hadde forlatt en Bufdir-fagdag halvveis i sinne. Hun reagerte på det hun mente var et gjentakende søkelys på kristne miljøer. FrP-leder Sylvi Listhaug støttet kritikken og knyttet prioriteringen til berøringsangst og manglende integrering.
30. oktober sendte stortingsrepresentant Mats Henriksen (FrP) et skriftlig spørsmål til barne- og familieministeren. Han ba om en oversikt over Bufdirs fagdager og spurte om innholdet var i tråd med regjeringens mål og handlingsplan.
Lene Vågslid svarte 5. november. Som Utrop omtalte dagen etter, oppga statsråden at sju av nærmere 200 opplæringstiltak i 2023–2025 var fagdager særskilt viet kristne trossamfunn.
Ifølge Vågslid hadde flest tiltak vært rettet mot befolkningsgrupper med bakgrunn fra land med muslimsk flertall. Egne fagdager om kristne trossamfunn skulle bidra til å nå utsatte som kunne bli oversett.
Sterke anklager krever mer enn sterke følelser
Antall arrangementer avgjør ikke alene om opplæringen er godt innrettet. Likevel krever anklagen om at myndighetene nærmest har vendt muslimske miljøer ryggen, langt bedre dokumentasjon enn misnøye med innholdet på en fagdag.
Et fagmiljø skal kunne undersøke kontroll i kristne trossamfunn uten å bli beskyldt for å flykte fra problemer i muslimske miljøer. Hvis enhver utvidelse av oppmerksomheten blir møtt med mistanke om «berøringsangst», kan resultatet bli at nye grupper av utsatte fortsatt blir oversett.
Organisasjoner som både hjelper utsatte og kjemper for politiske standpunkter, har et særlig ansvar. De må være varsomme med å bruke erfaringene fra hjelpearbeidet som bekreftelse på at organisasjonens samfunnsanalyse alltid er riktig.
Når organisasjonens politiske forklaring får forrang framfor en åpen vurdering av behovene, kan aktivismen ødelegge for reell hjelp. Noen problemer blir overtolket, mens andre risikerer å bli oversett fordi de ikke passer fortellingen.
Flere trenger hjelp enn debatten gir inntrykk av
I 2023 ble minoritetsrådgiverne omdøpt til mangfoldsrådgivere. Regjeringen begrunnet navnebyttet med at den gamle tittelen kunne være misvisende, og at den nye var mer inkluderende og dekkende for arbeidet.
Rådgiverne har fortsatt et særskilt mandat mot negativ sosial kontroll, men arbeidet i skolen er samtidig bredere enn disse problemkategoriene. I en Fafo-rapport fra 2026 beskriver rådgivere betydningen av å ha en åpen dør for alle elever, uavhengig av bakgrunn og behov, og hvordan slik kontakt kan bygge tillit og avdekke alvorlige forhold over tid.
Årsrapporten for 2025 viser at mangfoldsrådgiverne ga veiledning og oppfølging i 1101 saker om negativ sosial kontroll og æresmotivert vold. I tillegg mottok de 1012 henvendelser som ikke direkte gjaldt dette, blant annet om livsmestring, identitet, tilhørighet og utenforskap.
Også NOVAs evaluering fra 2024 av pilotprosjekter ved fem ungdomsskoler og to voksenopplæringssteder viste at rådgiverne på ungdomsskolene arbeidet bredt med ungdomsproblemer.
Her finnes hjelpebehov som lett blir borte når tilbudet først og fremst diskuteres gjennom sosial kontroll og religiøs tilhørighet. Behovet for en trygg voksen er bredere enn behovet for spesialisert hjelp mot tvang og kontroll rettet mot èn bestemt gruppe.
Fagfolk må stå imot presset
Vi bør spørre om oppmerksomheten om sosial kontroll har gjort oss mindre lydhøre for andre problemer barn og unge står i. Forskere må undersøke hva som faktisk skjer og hvilke tiltak som virker. Embetsverket må begrunne prioriteringene faglig, og politikerne må tåle kunnskap som utfordrer deres egne utspill.
Alvorlig kontroll og vold krever kompetanse, beskyttelse og målrettet innsats. Nettopp derfor må vi være presise om hvem som trenger hva, og unngå at en snever problemforståelse styrer hele tilbudet.
Organisasjonene må på sin side tåle at deres egne metoder, prioriteringer og påstander blir gransket. Den som krever at myndighetene følger fakta, må stille det samme kravet til sin egen virksomhet.
Hjelpearbeidet må kunne endre retning når kunnskapen tilsier det. Hvis organisasjonens politiske standpunkter alltid skal bekreftes, er faren at det er menneskene som må tilpasse seg agendaen.
